Redigerer Eadric Streona (avsnitt)

=== Slaget ved Assandun ===
Edmund samlet en femte hær og trengte inn i Essex. De to hærene møttes den 18. eller 19. oktober 1016. [[Slaget ved Assandun]], som det er blitt kjent som, ble utkjempet enten ved [[Ashingdon]] i sørøst eller [[Ashdon]] i nordvestlige [[Essex]]. Det endte med dansk seier, og årsaken for tapet ble tilskrevet feigheten til Eadric. Som ''Den angelsaksiske krønike'' uttrykte, han «forrådte sin naturlige herre og alle menneskene i England.»<ref>''Anglo-Saxon Chronicles'', s. 151–153</ref> Florence av Worcester skildret det samme:<ref>[http://aclerkofoxford.blogspot.no/2013/10/the-battle-of-assandun-three-sources.html «The Battle of Assandun: Three Sources»], Clerk of Oxford 18. oktober 2013</ref>

{{sitat|Det ble fra begge side kjempet med den største kraft, og mange falt på begge sider, men da ealdorman Eadric Steona så den danske slagorden bøyde inn, og at englenderne ville seire, tok han, slik som han hadde lovet kong Knut, flukten med mageseterne<ref>Mageseterne var betegnelsen på folket fra Herefordshire.</ref> og den hærstyrke han sto i spissen for. Han brakte med sitt svik sin herre, kong Edmund, og den engelske hær i fare, og ga seieren til danene.<ref>Skaaning, Poul (2011): ''Knud den store'', Hovedland, s. 78</ref>}}

Danenes seire ved Sherston og Assandun ble dyrekjøpt. Angelsakserne var krigstrette og motløse. Det ble Eadric som ble valgt til megler mellom Knut og Edmund. Edmund ville kjempe videre, men hans folk var innstilt på et kompromiss. Forslaget var å dele England mellom dem. I henhold til ''[[Encomium Emmae]]'' organiserte Eadric et hærmøte i nærheten av Deerhurst hvor han selv holdt hovedtalen. Han la ikke skjul på at han selv hadde flyktet fra slaget, men det skyldes slett ikke feighet eller frykt, men for at han var sikker på at motstand var forgjeves. «Det er bedre at vår konge sitter med halve riket i fred,» skal han sagt, «enn at han skal miste det hele på en gang.»<ref>Skaaning, Poul (2011): ''Knud den store'', Hovedland, s. 83-84</ref>

England skulle deles ved [[Themsen]] hvor Knut tok den nordlige delen og Edmund den sørlige. Partene gikk med på det og den møysommelige fredsavtalen holdt en måneds tid før den ramlet sammen ved at kong Edmund brått og uventet døde den 30. november 1016. De samtidige kilder nevner ingenting om dødsårsaken. Ingen av kildene antyder drap eller selvmord. Dødsfallet var så beleilig for kong Knut at det kunne mistenkes bestilt verk, men ingen av krønikeskriverne antyder at Eadric sto bak, selv ikke Florence av Worcester som gjerne anklaget Eadric for det ene og det andre, men han var arkitekten bak fredsavtalen og hadde mest å tape på å ødelegge sitt eget verk, og synes å ønske likevekt mellom danene og angelsakserne. Stormennene kom sammen om valgte Knut som konge av England. Eadric beholdt sin posisjon nær makten.<ref>Skaaning, Poul (2011): ''Knud den store'', Hovedland, s. 87</ref>

Edmund Jernside ble gravlagt i [[Glastonbury]]. Knut sørget for at mulige trusler mot tronen ble ryddet av veien. Edmunds bror [[Ædwig Ætheling]] var en slik, men det motstridende informasjon om hvordan han døde. En av dem var at Knut tok Eadric Streona til side og spurte om hva som kunne bringe Ædwigs liv i fare. Eadric skal ha svart at han kjente en mann ved navn Æthelweard som kunne sørge for det. Kort tid etter maktovertagelsen belønnet Knut de menn som hadde hjulpet ham. Han delte England inn i fire administrative og militære deler og kalt dem jarledømmer: Den største delen, [[Wessex]] beholdt han selv, [[Torkjell Høge]] fikk jarledømmet [[East Anglia]], [[Eirik Håkonsson]] hadde allerede fått tildelt [[Northumbria]], og den eneste angelsakserne blant dem, Eadric Streona, fikk delt [[Mercia]].<ref>''Den angelsaksiske krønike'', 1017: «Dette året tok kong Knut hele styrinegn iver England, og delte det i fire deler: Wessex for hamselv, East-Anglia for Torkjell, Mercia for Eadric, Northumbria for Eirik.»</ref>