Redigerer Det norske landssvikoppgjøret (avsnitt)

== Gjennomføring ==
[[Fil:Innherad fangeleir (1945) (6258368055).jpg|thumb|«Landssvikfanger» på [[appell]]plassen i [[Falstad fangeleir]] i Trøndelag i 1945, i forbindelse med ladssvikoppgjøret i Norge etter krigen.{{byline|[[Falstadsenteret]]}}]]

De første forberedelser til et rettsoppgjør mot landssvikere ble foretatt av [[London-regjeringen]]. Senere{{Når}} skjedde det meste på initiativ av hjemmefrontledelsen.

Arrestasjonene av mistenkte personer begynte 9. mai 1945 etter lister som [[hjemmefronten]] og de norske myndighetene hadde satt opp. I alt ble {{formatnum:28750}} personer arrestert, og allerede i juli 1945 var {{formatnum:14000}} fengslet eller internert, fordelt på 200 leirer.<ref name="Fjortoft" /> Den første dommen ble avsagt 15. juli 1945.<ref>[[Aftenposten|Aftenposten Kultur]] 15. juli 2009 side 11.</ref> I 1945–1946 arbeidet omkring 5000 personer i politi- og rettsvesen med gjennomføring av oppgjøret.<ref name="ReferenceB">[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 239–240</ref>

=== Rettsgrunnlag ===
[[Fil:Sarpsborg juli 1942 (8617784245).jpg|miniatyr|I det norske landssvikoppgjøret etter krigen ble alle medlemmer av [[Nasjonal Samling]] (NS) funnet kollektivt [[Skyld (jus)|skyldige]]. Passive medlemmer slapp med [[bot|bøter]]. Bildet er fra NS' «Borgarting», et stort [[propaganda]]møte, i [[Sarpsborg]] 20.–21. juni 1942, der blant andre uniformerte medlemmer av [[Rikshirden]] og [[Kvinnehirden]] deltok.{{byline|}}]]

Det rettslige grunnlaget for oppgjøret var dels lover som gjaldt 9. april 1940 og dels [[Provisorisk anordning|provisoriske anordninger]] vedtatt av eksilregjeringen i London. I tillegg kom vedtak i Stortinget fra mai 1945 til mai 1950.<ref name="Norgeshistorie" />

Straffeloven slik den gjaldt under [[den tyske okkupasjonen av Norge]] forbød bistand til fienden og angrep på statsforfatningen.<ref>[[Almindelig borgerlig Straffelov|Straffeloven 1902]] §§ 83, 86 og enkelte andre bestemmelser, slik de lød under den tyske okkupasjonen av Norge, er gjengitt i Innstilling fra Landssvikutvalget av 1955 (avgitt 1962) på [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1962-63&paid=3&wid=b&psid=DIVL62&pgid=b_0052&vt=b&did=DIVL66 side 36]. Vedlegg til [[St. meld.]] nr. 17 (1962–63) Om landssvikoppgjøret.</ref> De provisoriske anordningene gjaldt medlemskap i NS (selv om NS-medlemmet ikke var klar over at dette innebar støtte til fienden,<ref name="GraverProsa"/> da dette er [[rettsvillfarelse]]),<ref>Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) s. 185–186.</ref> <ref>Brev til Det Kgl. Justis- og Politidepartement fra konstituert [[riksadvokat]] Ø. [[Øystein Thommessen|Thommessen]] [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1950&paid=2&wid=c&psid=DIVL1190&pgid=c_0850&vt=c&did=DIVL1210 side 10]. Vedlegg til [[St. meld.]] nr. 64 (1950) Angrepene på rettsoppgjøret med landssvikerne.</ref> <ref>Justisdepartementets tilråding til provisorisk anordning om tillegg til straffelovgivningen om forrederi av 22. januar 1942, bilag 1 til Ot. prp. nr. 92 (1945—46) Om lov om straff og økonomisk ansvar for landssvikere. (Landssvikloven.) [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1945-46&paid=3&wid=a&psid=DIVL1746&pgid=a_1330 på side 66] sp. 2.</ref> forenklet rettergang (blant annet uten [[jury]] i [[lagmannsretten]]) og skjerpet straff for noen forbrytelser – blant annet ble det innført dødsstraff på områder hvor det ikke var i bruk i eksisterende straffelov, herunder fullbyrdelse av dødsstraff etter at krigen var over.<ref name="GraverProsa">Graver, Hans Petter (2020): Fra soldatuniform til dommerkappe. ''[[Prosa (tidsskrift)|Prosa]]'', nr. 6, 2020, s. 31.</ref> <ref>Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) s. 198 og 199.</ref>

Den norske eksilregjeringen i London gjorde 22. januar 1942 medlemskap i NS straffbart.<ref>https://snl.no/Nasjonal_Samling</ref> Anordningen kriminaliserte både innmelding og opprettholdelse av medlemskap i partiet, og rammet dermed også gamle medlemmer. Dette var første gang uttrykket «landssvik» ble introdusert i norsk rett. Før krigen forekom ikke ordet i [[Almindelig borgerlig Straffelov|straffeloven av 1902]] straffeloven, der uttrykkene «landsforræderi» og «forræderi» betegnet forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet. I en artikkel i 1945 advarte professor [[Johs Andenæs]] mot [[nyord]]et, som han mente ga uriktige assosiasjoner til en person som er kjøpt og betalt for å forråde sitt land. Andenæs' innvending ble ignorert.<ref>«Det hendte 22. januar 1942», ''[[Aftenposten]]'' 22. januar 2020</ref>

Det var ikke en endring i straffbarheten av NS-medlemskap at straff for NS-medlemskap ble uttrykkelig nevnt i både den første landssvikanordningen av 1942 (provisorisk anordning 22. januar 1942 om tillegg til straffelovgivningen om forrederi) og i [[landssvikanordningen]] av 1944. Medlemskap i NS var også straffbart etter straffeloven 1902 § 86.<ref name="AndenæsNSstraffbart"/>

''Landssvik'' ble ikke brukt i den provisoriske anordningen av 1942, provisorisk anordning av 22. januar 1942 om tillegg til straffelovgivningen om forrederi.''Landssvik'' ble ikke brukt i [[Almindelig borgerlig Straffelov|straffeloven av 1902]], hverken før okkupasjonen eller etter [[Frigjøringsdagen (Norge)|frigjøringen]].<ref>https://lovdata.no/dokument/NLO/lov/1902-05-22-10/* Straffeloven av 1902] hos Lovdata.</ref>

Hverken ''forræderi'' eller ''landsforræderi'' ble brukt i straffeloven 1902 som vedtatt, eller senere.<ref>Se Besl. O. til indst. O. I (1901/1902) [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1901-02&paid=6&wid=b&psid=DIVL660&pgid=b_0411&vt=b&did=DIVL680 8de kapitel]. (side 13–15) Forbrydelser mod statens selvstændighed og sikkerhed. [[Lagtinget]] hadde ikke merknader til kapittelet.</ref> <ref>[https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1950&paid=6&wid=b&psid=DIVL1088&pgid=b_0246 Lov 15. desember 1950 nr. 6] lov om endringer i straffelovens kap. 8 og 9 m. v.]</ref> ''Krigsforræderi'' ble brukt i straffeloven 1902 § 139, som viste til militær straffelov. I [[Straffeloven|gjeldende straffelov]] av 2005 er ''[[Forræderi#Norge|landssvik]]'' brukt i overskriften til § 119, mens ''grovt landssvik'' er brukt i § 120.

Hverken landssvik eller landsforræderi var nyord som først ble tatt i bruk under den tyske okkupasjonen av Norge.

I landssvikanordningen av 1944 «landssvik» kun brukt i anordningens tittel. Ordet ble ikke brukt i landssvikanordningen av 1942.

I «Udkast til almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriget Norge II. Motiver» fra Straffelovkommissionen (SKM 1896) s. 140, i omtalen av gjeldende rett (altså [[Straffeloven av 1842|kriminalloven av 1842]]), brukes høyforræderi om angrep på statsforfatningen, og landsforræderi om bl.a. bistand til fienden under krig.<ref>https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1898-99&paid=3&wid=a&psid=DIVL1001&pgid=a_1334&s=True&vt=a&did=DIVL1009</ref> Men hverken høyforræderi eller landsforræderi i straffeloven av 1902.<ref>[[Peder Kjerschow]]: Almindelig borgerlig straffelov av 22. mai 1902 og Lov om den almindelige borgerlige straffelovs ikrafttreden av 22. mai 1902 (1930) side 279: «De i kapitlene 8 og 9 omhandlede forbrytelser er, som antydet i foran gjengivne [[lovmotiver]], de såkalte høiforræderske og landsforræderske handlinger, betegnelser som strl. imidlertid ikke benytter.»</ref>

[[Johs. Andenæs]]' artikkel «Omkring rettsoppgjøret» sto på trykk i [[Arbeiderbladet]] mandag 15. oktober 1945 på side 4 og 5. Deler av artikkelen er gjengitt i hans bok «Det vanskelige oppgjøret» fra 1979 på side 66–67 (utgitt med noen tillegg i 1998, på side 88–89).

Andenæs skrev at «Vi kaller dem for landssvikere alle dem som det her gjelder.», men påpekte at det var forskjeller på Quisling og en 17-åring «som full av eventyrlyst og uklar fedrelandsbegeistring, i følelsen av å gjøre noe stort, melder seg som frivillig til «kampen mot bolsjevismen»».

Andenæs skrev videre at «Uttrykk som «landsforræder» og «landssviker» har en farlig suggestiv makt. Det forestillingsbilde som hos de fleste knytter seg til disse uttrykk er bildet av en person som er kjøpt og betalt for å forråde sitt land. Bruken av uttrykkene framkaller derfor uvilkårlig krav om en reaksjon som står i forhold til den indignasjon som dette forestillingsbilde skaper, en reaksjon som i mange tilfelle på ingen måte er begrunnet [av] en nøktern vurdering av det konkrete tilfelle. Erfaringen fra det ordskifte som har vært ført, viser at faren for å dømme etter etiketten i stedet for etter innholdet ligger uhyggelig nær.»

* Medlemskap i NS ble gjort straffbart med tilbakevirkende kraft. Dette gjaldt selv om personen hadde vært passivt medlem, og Norge var det eneste okkuperte landet med en slik bestemmelse som grunnlag for rettsoppgjør.<ref name="Norgeshistorie" /> Landssvikanordningen ble ikke kunngjort på vanlig måte, og var derfor ukjent for store deler av den norske befolkningen ved [[Frigjøringsdagen (Norge)|frigjøringen]] i 1945. Mange NS-medlemmer opplevde derfor å bli arrestert etter brudd på en lov de ikke hadde kjennskap til. Anordningen ble spesielt kritisert for å stride mot [[Grunnloven § 97]], som sier at ingen lov skal ha tilbakevirkende kraft. Etter en spørreundersøkelse i 1947 av 150 Oslo-jurister, mente 63 av dem at det ikke fantes rettsgrunnlag for å straffe passive NS-medlemmer.<ref>[[Ingerid Hagen]]: ''Oppgjørets time. Om landssvikoppgjørets skyggesider'' (s. 337-38), Spartacus, Oslo 2009, ISBN 9788243005020</ref>

NS-medlemskap var straffbart etter § 86 i straffeloven som ble vedtatt i 1902.<ref name="AndenæsNSstraffbart">Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) side 128–130. ISBN 8251836948.</ref>  <ref>Høyesteretts dom av 27. august 1945, [[Norsk Retstidende|Rt.]] [https://rettspraksis.no/wiki/Rt-1945-26|1945 s. 26]{{Død lenke}} på side 28 (generalkonsul Carl Stephanson I).</ref>Straff etter landsvikanordningen var normalt mildere enn straff etter straffeloven av 1902.<ref>Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) side 119. ISBN 8251836948.</ref> Landsvikanordningen ble ikke anvendt av domstolene hvis den medførte en tilbakevirkende strengere straff enn det som gjaldt etter straffeloven av 1902.<ref name="AndenæsTilbakevirkende">Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) side 143 og 310 (henvisninger til rettspraksis): «Det hendte i den aller første periode av landssvikoppgjøret at underordnede domstoler domfelte etter landssvikanordningen uten å gjøre rede for om forholdet også var straffbart etter den tidligere lovgivning. Slike dommer ble konsekvent opphevet når de ble brakt inn for Høyesterett. Vi fikk flere avgjørelser om dette allerede høsten 1945. Heller ikke har Høyesterett godtatt noen dom hvor tiltalte med hensyn til utmålingen av straffen er blitt stilt ugunstigere enn han ville ha blitt etter lovgivningen på gjerningstiden. Det er derfor ikke dekning for å hevde, som det ofte blir gjort, at landssvikanordningen er blitt anvendt med tilbakevirkende kraft til skade for tiltalte.» (ISBN 8251836948.)</ref>

I Innstilling fra den av Justisdepartementet 12. mars 1941 oppnevnte straffelovkomite uttales det at nødvendigheten av å uttrykkelig forby NS-medlemskap: «Nå peker [[forræder]]ne på at medlemskap i Nasjonal Samling og innrullering i Quislinghird ikke er blitt uttrykkelig forbudt i noen norsk lov, og at de derfor ikke har kunnet tenke seg at tilslutning til en politisk organisasjon ville være rettsstridig, da det i sin alminnelighet har vært ansett for en menneskerett å få anledning til å velge det politiske parti som stemmer med ens overbevisning. Komiteen finner det av betydning at en uttrykkelig lovbestemmelse avskjærer Quislingene fra fremtidig å føre denne tankegang i marken.»<ref>Bilag 2 til Ot. prp. nr. 92 (1945—46) Om lov om straff og økonomisk ansvar for landssvikere. (Landssvikloven.) [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1945-46&paid=3&wid=a&psid=DIVL1746&pgid=a_1336side 72 sp. 2].</ref>

* [[Erstatningsdirektoratet]]{{uklart|Kan et direktorat være "rettsgrunnlag"?}} (1945–1952): NS-medlemmer skulle ha kollektivt ansvar. Direktoratet fremmet {{formatnum:62000}} saker for domstolene med krav om 300 millioner i inndragninger, bøter ol. Ledet av [[Jens Chr. Hauge]]. Nedlagt i 1952.

* Lovgrunnlaget for rettsoppgjøret var i utvikling gjennom hele krigen, og ble endret av den norske eksilregjeringen i London gjennom [[Provisorisk anordning|provisoriske anordninger]].<ref name="Norgeshistorie">[[Norgeshistorie.no]], [[Øystein Sørensen]]: [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/artikler/1744-rettsoppgjoret-etter-andre-verdenskrig.html «Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig»] Hentet 30. des. 2016.</ref>{{Ikke i angitt kilde}} <ref name="RøysumMaster" />

* Medlemskap i NS ble gjort straffbart med tilbakevirkende kraft. Dette gjaldt selv om personen hadde vært passivt medlem, og Norge var det eneste okkuperte landet med en slik bestemmelse som grunnlag for rettsoppgjør.<ref name="Norgeshistorie" /> Landssvikanordningen ble ikke kunngjort på vanlig måte, og var derfor ukjent for store deler av den norske befolkningen ved [[Frigjøringsdagen (Norge)|frigjøringen]] i 1945. Mange NS-medlemmer opplevde derfor å bli arrestert etter brudd på en lov de ikke hadde kjennskap til. 

Noen kritiserte anordningen for å stride mot [[Grunnloven § 97]], som sier at ingen lov skal ha tilbakevirkende kraft.

En lov vil ikke i seg selv kunne stride mot Grunnloven, kun den konkrete anvendelsen av den.<ref>[[Johs. Andenæs]]: Statsforfatningen i Norge, 11. utgave (2017) ved [[Arne Fliflet]] side 427: «Prøving av lovene blir dermed et ledd i domstolenes rettsanvendelse, men det betyr ikke at domstolene tar stilling til om en lov er gyldig eller ikke. Det er spørsmålet om lovens anvendelse i den konkrete saken det er spørsmål om.» (ISBN 978-82-15-01764-8)</ref> Landsvikanordningen ble ikke anvendt av domstolene hvis den medførte en strengere straff enn det som gjaldt etter straffeloven av 1902.<ref name="AndenæsTilbakevirkende" />

* [[Erstatningsdirektoratet]] (1945–1952): NS-medlemmer skulle ha kollektivt ansvar.{{tr}} Direktoratet fremmet {{formatnum:62000}} saker for domstolene med krav om 300 millioner i inndragninger, bøter o.l.{{tr}} Ledet av [[Jens Chr. Hauge]]. Nedlagt 1952.

* Provisorisk anordning av 26. februar 1943 om suspensjon eller avskjedigelse av funksjonærer, førte til en uttalelse fra departementet, [[kongelig resolusjon]] av 15. desember 1944 med instruks til fylkesmennene om håndhevelsen av anordningen. Det advares om at suspensjonsspørsmål «''ofte vil fremby store vanskeligheter, samtidig som feilgrep kan få katastrofale følger for den det går ut over''».{{tr}}

* [[Dødsstraff]]: I fredstid avviklet i 1902, men etter den [[Militær Straffelov|militære straffeloven]] kunne dødsstraff idømmes og gjennomføres i krig. I 1942 vedtok eksilregjeringen i London to provisoriske anordninger som utvidet adgangen til å bruke dødsstraff, blant annet etter krigens slutt og på grunnlag av landssvik. Senere kom flere anordninger som blant annet tillot dødsstraff mot utenlandske krigsforbrytere. I juni 1945 ga [[Stortinget]] sin tilslutning mot seks stemmer.<ref>[http://www.media.uio.no/forskning/prosjekter/1945/prosjekter/vaale.shtml forskning.no: Mer om bruk av dødsstraff i Rettsoppgjøret] {{Wayback|url=http://www.media.uio.no/forskning/prosjekter/1945/prosjekter/vaale.shtml |date=20041226201937 }}</ref><ref>De seks som stemte imot dødsstraff var representantene [[August Skeibrok]], [[Ingvald Førre]], [[Knut Strand]] og [[Sigurd H. Jacobsen]] under Odelstingets behandling og representantene [[Gabriel Moseid]] og [[Sigurd Olsen]] under Lagtingets behandling, jamfør [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1945&paid=1&wid=O&psid=DIVL859&pgid=O_0836 O.tid. nr. 14–35 (1945), s. 34] og [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1945&paid=1&wid=O&psid=DIVL1041&pgid=O_0874 L.tid. nr. 2—4 (1945), s. 4].</ref>