Redigerer Det engelske kaos under Stefan (avsnitt)

== Innbyrdeskrig ==
=== Innledende fase av krigen (1139–1140) ===
[[Fil:Political map of England 1140.PNG|thumb|Politisk kart over Wales og sørlige England i 1140; rødt = områder under Stefans kontroll, blå = Maud, grått = innfødte walisere.]]

Invasjonen skjedde endelig i august. [[Baldwin de Redvers, 1. jarl av Devon|Baldwin de Redvers]] krysset over fra Normandie til [[Wareham]] i et innledende forsøk på å erobre en havn for ta imot keiserinne Mauds invasjonshær, men Stefans styrker tvang ham til trekke seg til sørvest.<ref name="Davis_39">Davis (1977), s. 39.</ref> Måneden etter ble keiserinnen invitert av enkedronning [[Adeliza av Louvain|Adeliza]] til isteden å gjøre landgang ved [[Arundel]], og den 30. september kom Robert av Gloucester og keiserinne Maud til England med 140 riddere.<ref name="Davis_39"/><ref>Historikeren Edmund King er uenig at keiserinnen fikk en invitasjon til [[Arundel Castle]], og argumenterte for at hun kom uforventet på Adeliza og hennes ektemann, jf. King (2010), s. 116.</ref> Maud ble værende på Arundel Castle mens Rovert marsjerte nordvest til Wallingford og Bristol hvor han håpet å skaffe støtte for opprøret og knytte seg opp med Miles av Gloucester, så da grep anledningen til å trekke tilbake sin lojalitetsed til kong Stefan.<ref>Davis (1977), s. 40.</ref>

Stefan svarte øyeblikkelig med å forflytte seg sørover, beleiret Arundel og fanget Maud inne i festningen.<ref name="Bradbury_78">Bradbury (2009), s. 78.</ref> Stefan gikk deretter med på en våpenhvile foreslått av hans bror Henry av Blois. De fulle detaljene i denne er ikke kjent, men resultatene var at Stefan først lot Maud slippe fri fra beleiringen og tillot henne og hennes husholdning av riddere ble eskortert til sørvest hvor de ble gjenforent med Robert av Gloucester.<ref name="Bradbury_78"/> Grunnene for Stefans beslutning å løslate sin rival er uklare. Samtidige kronikører har foreslått at Henry argumenterte at det ville være i Stefans beste interesse å løslate keiserinnen og konsentrere seg om å angripe Robert. Det kan også være at Stefan oppfattet Robert og ikke Maud som sin fremste motstander ved dette tidspunktet i konflikten.<ref name="Bradbury_78"/> Stefan sto også overfor et militært dilemma ved Arundel da festningen ble betraktet som en av de mest ugjennomtrengelige, og han kan ha fryktet at hans hær ble bundet fast i sør mens Robert flakket fritt om i vest.<ref>Bradbury (2009), s. 79.</ref> En annen teori er at Stefan løslot Maud ut fra en følelse av høvisk ridderlighet. Stefan var kjent for å ha en sjenerøs og høflig personlighet, og kvinner var ikke normalt forventet å bli angrepet i anglo-normannisk krigføring.<ref>Gillingham (1994), s. 31.</ref><ref>Ridderlighet var godt etablert som et prinsipp i anglo-normannisk krigføring på Stefans tid. Det var ikke betraktet som passende eller normalt å henrettet fanger av høy byrd, og som historikeren John Gillingham har observert, verken Stefan eller keiserinne Maud gjorde så, unntatt hvor motstanderen allerede hadde brutt normene for militær oppførsel, jf. Gillingham (1994), s. 49–50.</ref>

[[Fil:Prince Henry of Scotland 1139 692124.jpg|thumb|left| Slv penny preget av Henrik av Skottland i hans navn ved [[Corbridge]] i [[Northumberland]] etter hans fredsavtale med Stefan.]]

Selv der det hadde vært få som hadde gått over til keiserinnens side, kontrollerte Maud en kompakt blokk av territorier som strakte seg ut fra Gloucester og Bristol og sørvest inn i Devon og Cornwall, vest inn i [[Welsh Marches]], grensetraktene mot Wales, og øst så langt som til Oxford og Wallingford, og truet London.<ref>Bradbury (2009), s. 81.</ref> Hun etablerte sitt hoff i Gloucester, nær Roverts festning i Bristol, men langt nok til at hun holdt seg uavhengig av sin halvbror.<ref>Chibnall (1993), s. 83-84</ref> Stefan forsøkte å gjenvinne disse områdene, begynnende med å angripe Wallingford Castle, som kontrollerte Themsen-korridoren. Festningen ble holdt av Brien FitzCount, som hadde vært en lojal tilhenger av Henrik I og en fast støttespiller av hans datter. Stefan fant ut at festningen var altfor godt forsvart,<ref>Bradbury (2009), s. 83.</ref> og etterlot en del styrker til å forsette blokaden av festningen, mens han selv fortsatte videre inn i Wiltshire for å angripe Trowbridge, tok festningene South Cerney og Malmesbury langs denne ruten.<ref>Bradbury (2009), s. 82–83.</ref> I mellomtiden marsjerte [[Miles av Gloucester, 1. jarl av Hereford|Miles av Gloucester]] østover, angrep Stefans bakstyrker ved Wallingford og truet ankomsten til London.<ref>Davis (1977), s. 42.</ref> Stefan ble tvunget til å oppgi kampanjen i vest og marsjerte østover for stabilisere situasjonen der og beskytte hovedstaden.<ref name="Davis_43">Davis (1977), s. 43.</ref>

Ved begynnelsen av 1140 hadde Nigel, biskopen av Ely, som Stefan hadde konfiskert festningen til året før, også gjort opprør mot kongen.<ref name="Davis_43"/> Nigel håpet å erobre [[East Anglia]] og etablere sin base på [[Isle of Ely]], som var en øy fram til 1600-tallet og omgitt av det beskyttende myrbaserte [[Fenland]].<ref name="Davis_43"/> Stefan etablerte øyeblikkelig på denne trusselen, tok hæren inn i myrlandet og satte sammen båter til bro som gjorde at han kunne frakte soldater over øya og angripe overraskende.<ref name="Bradbury_88">Bradbury (2009), s. 88.</ref> Nigel slapp unna og kom seg til Gloucester, men hans menn og festning ble tatt, og kongens orden ble midlertidig gjenopprettet i øst.<ref name="Bradbury_88"/> Robert av Gloucesters tok tilbake en del av territoriet som Stefan hadde tatt i 1139.<ref>Bradbury (2009), s. 90.</ref> I en anstrengelse for å forhandle fram en våpenhvile holdt Henry av Blois en fredskonferanse i [[Bath]] hvor Robert representerte keiserinnen, og hvor dronning [[Matilda av Boulogne]] og [[Theobald av Bec]], erkebiskop av Canterbury, representerte kongen.<ref>Chibnall (1993), s. 92.</ref> Konferansen brøt sammen da Henry av Blois og presteskapet insisterte på sette betingelsene for enhver fredsavtale, noe Stefan fant helt uakseptabelt.<ref>Bradbury (2009), s. 91.</ref>

Ranulf av Chester forble rasende over Stefans gave i nord til den skotske prins [[Henrik av Skottland|Henrik]].<ref name=" Davis_50"/> Han planla derfor å håndtere dette problemet ved å overfalle Henrik mens prinsen reiste nordover etter julefeiringen ved Stefans hoff. Ryktene om planen spredte seg og ble også rapportert til Stefan som valgte å eskortere Henrik nordover. Det ble dråpen som fikk begeret til å renne over for Ranulf.<ref name=" Davis_50"/> Han hadde tidligere hevdet at han hadde rettighetene til [[Lincoln Castle]], som nå var holdt av Stefan, og under dekke av et sosialt besøk, erobret han festningen i et overraskende angrep.<ref>Davis (1977), s. 50–51.</ref> Stefan marsjerte nordover og inngikk deretter en avtale med Ranulf om at han skulle få beholde borgen,<ref name=" Davis_51">Davis (1977), s. 51.</ref> antagelig for å unngå at han gikk sammen med Mauds parti. Stefan vendte tilbake til London hvor han fikk nyhetene om at Ranulf, hans bror og deres familier slappet av i Lincoln Castle med en liten vaktstyrke, noe som var sjanse til ytterligere et overraskende angrep.<ref name=" Davis_51"/> Stefan gikk fra den avtalen hadde inngått, samlet sammen hæren igjen og marsjerte raskt nordover, men ikke raskt nok. Ranulf overlot forsvaret av festningen til sin hustru og sin bror mens han selv snek seg unna for å samle forsterkninger. Stefan la festningen under beleiring,<ref name=" Davis_51"/> mens Ranulf erklærte sin støtte til Maud, og kom tilbake med sin hær fra Cheshire, walisere og med sin svigerfar Robert og hans hær. I tillegg ble de fulgt av en betydelig gruppe desperate menn som hadde mistet sine eiendommer og hadde alt å vinne og lite å tape ved å kjempe imot kongen.<ref name="Poole_141"/>

=== Andre fase av krigen (1141–1142) ===
==== Slaget ved Lincoln ====
[[Fil:Battle of Lincoln 1141.jpg|thumb|Slaget ved Lincoln, 1141. A: walisiske styrker; B: Robert av Gloucester; C: Alan; D: Stefan; E: William; F: Elven Fosse Dyke; G: Lincoln Castle; H: [[Lincolnkatedralen]]; I: Byen Lincoln; J: Elven Witham.]]

Mens Stefan og hans hær beseiret Lincoln Castle ved begynnelsen av 1141, avanserte Robert av Gloucester og Ranulf av Chester mot Stefans posisjon med en noe større hærstyrke.<ref name=" Davis_52">Davis (1977), s. 52.</ref> Da Stefan fikk høre hva som nærmet seg holdt han råd for å beslutte om de skulle gå i slag eller trekke seg tilbake og samle en større hær. Det ble besluttet å kjempe og partene møttes i [[Slaget ved Lincoln (1141)|slaget ved Lincoln]] den [[2. februar]] [[1141]].<ref name=" Davis_52"/> Kongen kommanderte midten av hæren med Alan av Bretagne til høyre og William av Aumale til venstre.<ref name="Bradbury_105">Bradbury (2009), s. 105.</ref> Robert og Ranulfs styrker hadde langt større kavaleri og Stefan lot sine ridder gå av hestene for å danne en solid infanteriblokk. Han deltok selv og kjempet til fots i slaget.<ref name="Bradbury_105"/> Stefan ingen dyktig taler og delegerte å holde talen til soldatene før slaget til aBldwin av Clare, som ga en oppjagende deklarasjon.<ref>Bradbury (2009), s. 104.</ref> Etter en innledende framgang hovr Williams styrker nedkjempet motpartens walisiske infanteri, gikk slaget dårlig for Stefan.<ref name="Bradbury_108">Bradbury (2009), s. 108.</ref> Robert og Ranulfs kavaleri omsirklet Stefans midte, og kongen befant seg ommgitt av fienden.<ref name="Bradbury_108"/> Mange av Stefans tilhengere, blant dem Waleron de Beaumont og William of Ypres, flyktet fra slagmarken ved dette tidspunktet, men Stefan kjempet videre, forsvarte seg først med sverdet og deretter, etter at det hadde brutt i stykker, med en lånt kampøks.<ref name="Bradbury_108-109">Bradbury (2009), s. 108-109.</ref> Til sist ble han overmannet av Roberts menn og fraktet vekk i fangenskap.<ref name="Bradbury_108-109"/><ref>I den grad Stefans tilhengere i slaget ved Lincoln ganske enkelt flyktet, klokelig trakk seg tilbake eller faktisk direkte forrådet ham, har vært emne for omfattende diskusjon blant historikerne, jf. Bennett (2009), s. 105.</ref>

Robert fraktet Stefan tilbake til Gloucester hvor Maud møtte ham og ble deretter fraktet til Bristol Castle, et sted som tradisjonelt hadde blitt benyttet for fanger med høy status.<ref name="King_154">King (2010), s. 154.</ref> Han ble først gitt gode forhold, men sikkerheten ble senere forsterket og han ble da lenket.<ref name="King_154"/> Maud begynte da å ta de nødvendige skritt for å bli kronet som dronning i hans sted, noe som krevde avtale med kirken og kroning i Westminster.<ref>King (2010), s. 155.</ref> Stefans bror Henry innkalte til kirkeråd i Winchester før påsken som pavelig delegat for høre kirkeledernes vurdering. Han gjorde en privat avtale med Maud at han skulle skaffe kirkens støtte om hun sa seg villig til gi ham kontroll over kirkens forretninger i England.<ref name="King_156">King (2010), s. 156.</ref> Henry overleverte den kongelige skattekiste, som var ganske utarmet, bortsett fra Stefans krone, til keiserinnen, og bannlyste mange av Stefans tilhengere som nektet å bytte side.<ref>King (2010), s. 175; Davis (1977), s. 57.</ref> Erkebiskop Theobald av Canterbury var ikke villig å utrope Maud som dronning med en gang, og en delegasjon av kirkeledere og adelige, ledet av Theobald, reiste til Bristol for å se Stefan og konsultere om deres moralske dilemma: burde de gå fra deres ed om lojalitet til kongen?<ref name="King_156"/> Stefan var enig at, gitt situasjonen, var han innstilt på å frita sine undersåtter dere ed om lojalitet til ham.<ref name="King_158">King (2010), s. 158; Carpenter (2004), s. 171.</ref>

Kirkelederne samlet seg på nytt i Winchester for å erklære Maud, «frue av England og Normandie», som en forløper til hennes kroning.<ref name="King_158"/> Mens Mauds egne tilhengere var tilstede ved hendelsen var det imidlertid få de større adelige som synes å ha vært tilstede og en delegasjon fra London som var unnvikende.<ref>Chibnall (1993), s. 98–99.</ref> Maud skrev for å klage og kreve Stefans løslatelse.<ref>Chibnall (1993), s. 98</ref> Hun reiste deretter til London for å gjennomføre sin kroning i juni, men hennes posisjon i hovedstaden ble usikker og vanskelig.<ref>Chibnall (1993), s. 102.</ref> Til tross for støtte for hennes sikkerhet fra [[Geoffrey de Mandeville, 1. jarl av Essex|Geoffrey de Mandeville]], som kontrollerte [[Tower of London]], var soldater lojale til Stefan ikke langt fra byen og Londons borgere fryktet å ønske Maud velkommen.<ref>Chibnall (1993), s. 103</ref> Den 24. juni, kort før den planlagte kroningen, samlet det seg opposisjon mot Maud og den allerede upopulære Geoffrey de Mandeville. Situasjonen ble så prekær at Maud og hennes tilhengere måtte flykte fra London, og gjorde en kaotisk reise til Oxford.<ref>King (2010), s. 163; Chibnall (1993), s. 104-105.</ref>

I mellomtiden hadde Geoffrey av Anjou invadert Anjou på nytt, og i fraværet av Waleran av Beaumont, som fortsatt var kjempende i England, tok Geoffrey hele hertugdømmet sør for elven [[Seine]] og øst for elven [[Risle]].<ref>Carpenter (2004), s. 173; Davis (1977), s. 68; Crouch (2008b), s. 47.</ref> Det kom ingen hjelp fra Stefans eldre bror Theobald denne gangen heller, som synes å ha vært opptatt av sine egne problemer med Frankrike — den nye franske kongen [[Ludvig VII av Frankrike|Ludvig VII]], hadde avvist sin fars avtale om regional allianse, og isteden bedret forholdene med Anjou og tatt en mer aggressiv holdning med Theobald, noe som kom til å resultere i krig året etter.<ref>Crouch (2008b), s. 52.</ref> Geoffreys militære suksess i Normandie og Stefans nederlag og svakhet i England begynte å påvirke lojaliteten til mange anglo-normanniske baroner, som fryktet å tape deres land og eiendommer i England til Robert og Maud, og deres besittelser i Normandie til Geoffrey.<ref>Davis (1977), s. 67.</ref> Mange begynte å forlate Stefans parti. Stefans venn og rådgiver Waleron var en av de som på midten av 1141 endret side. Han reiste til Normandie for å sikre sin slekts besittelser ved å alliere seg med Anjou, og førte Worcestershire innenfor Mauds kontrollerte områder.<ref>Davis (1977), s. 67–68.</ref> Walerons tvillingbror Robert av Leicester, trakk seg ut av krigføringen på samme tid. Andre tilhengere av Maud fikk offisielt tilbake deres tidligere festninger, blant annet biskop Nigel av Ely, og andre fikk opprettet nye jarledømmer for seg vest i England. Den kongelige kontroll over preging av mynter brøt sammen, noe som førte til at lokale baroner og biskoper over hele landet, blant annet Henrik av Skottland, preget egne mynter av ymse kvalitet.<ref>Blackburn (1994), s. 199.</ref>

Stefans utgifter må ha vært store, og han tømte raskt skattekisten etter Henrik I, men synes likevel aldri å ha vært fri for penger. Hans mynter var av rimelig rent metall i motsetningen til myntene som keiserinnen og hennes sønn preget som var under den standardiserte vekten på 22,5 gram.<ref>Poole (1987), s. 154-155</ref> Stefan synes å ha lånt omfattende fra rike handelsmenn og betalt dem tilbake med rike overdragelser i land og eiendommer. London, med unntak av noen få måneder i 1141, var alltid lojale til ham.<ref>Poole (1987), s. 155</ref>

==== Tilbaketrekning til Winchester og beleiring av Oxford ====
[[Fil:Oxford Castle.JPG|thumb|Sankt Georgtårnet ved [[Oxford Castle]].]]

Stefans hustru [[Matilda av Boulogne]] spilte en avgjørende rolle i å holde kongens sak aktiv mens han var i fangenskap. Hun samlet Stefans gjenværende løytnanter rundt seg og den kongelige familie i sørøst, avanserte mot London da byens borgere hadde avvist Maud.<ref name="Crouch_261">Crouch (2002), s. 261.</ref> Stefans langvarige kommandant, William av Ypres, ble værende hos henne i London; William Martel, den kongelige forvalter, ledet operasjonene fra [[Sherborne]] i [[Dorset]], og Faramus av Boulogne ledet den kongelige husholdning.<ref>Bennett (2000), s. 106; Crouch (2002), s. 261.</ref> Dronningen synes å ha skaffet seg ektefølt sympati og støtte fra Stefans mer lojale tilhengere.<ref name="Crouch_261"/> Henry av Blois’ allianse med Maud ble kortvarig da de snart ble uenige om politisk beskyttelse og kirkepolitikk; biskopen møtte Stefans hustru Matilda ved [[Guildford]] og overførte sin støtte til henne.<ref>Barlow (1999), s. 176.</ref>

Mauds posisjon ble endret ved hennes ydmyke tilbaketrekning til Winchester. Som følge av deres flukt fra London, beleiret Maud og Robert av Gloucester biskopen i hans festning ved Winchester i juli.<ref>Bradbury (2009), s. 121.</ref> Maud benyttet den kongelige festningen i byen Winchester som base for hennes operasjoner, men kort tid etter hadde dronning Matilda og William av Ypres omringet Mauds styrker med deres egen, forsterket med nye soldater fra London.<ref>Barlow (1999), s. 176; Chibnall (1993), s. 113.</ref> Maud besluttet å rømme fra byen med hennes nære folk som Fitz Count og [[Reginald de Dunstanville, 1. jarl av Cornwall|Reginald av Cornwall]], mens resten av hæren forsinket de kongelige styrkene.<ref>Chibnall (1993), s. 113.</ref> I det påfølgende slaget ble Mauds styrker beseiret og Robert av Gloucester ble tatt til fange mens de trakk seg tilbake, men Maud greide å slippe unna, og kom seg utmattet til sin festning i Devizes.<ref>Barlow (1999), s. 177; Chibnall (1993), s. 114.</ref>

Da både Stefan og Robert ble holdt som fanger, ble det innledet forhandlinger for å forsøke å komme fram til en langvarig fredsavtale, men dronning Matilda var ikke villig til å komme med noe kompromiss til Maud, og Robert nektet å akseptere noe tilbud for å oppmuntre ham til bytte side.<ref name="Barlow_177">Barlow (1999), s. 177.</ref> I november besluttet de to partene rett og slett å utveksle sine ledere, Stefan kom tilbake til sin dronning og Robert til keiserinnen i Oxford.<ref>Barlow (1999), s. 177; Chibnall (1993), s. 115.</ref> Biskop Henry holdt en nytt kirkeråd som endret dets tidligere beslutninger og bekreftet på nytt Stefans legitimitet som konge, og kongen og dronningen ble kronet på nytt eller med en lignende seremoni i julen 1141.<ref name="Barlow_177"/> Ved begynnelsen av 1142 ble Stefan syk og ved påsken begynte det å gå ryktet om at han ville dø av sykdommen.<ref>Bradbury (2009), s. 134, 136.</ref> Årsaken til den langvarige sykdommen kan ha vært et resultat av hans fangenskap året før. Til sist begynte han å komme seg igjen og reiste da nordover for å samle sammen nye styrker, og han klarte også å overbevise Ranulf av Chester til å bytte side enda en gang.<ref name="Barlow_178">Barlow (1999), s. 178.</ref> Han tilbrakte sommeren ved å angripe en del festninger som tilhørte keiserinnen eller var lojale til henne, blant annet Cirencester, Bampton og Wareham.<ref name="Bradbury_136">Bradbury (2009), s. 136.</ref>

Midtveis i 1142 reiste Robert til Normandie for å hjelpe Geoffrey med operasjoner mot en del av Stefans gjenværende tilhengere der, men utpå høsten kom han tilbake til England.<ref>Chibnall (1993), s. 116–117.</ref> I mellomtiden hadde Maud kommet under økende press fra Stefans styrker og ble omringet ved Oxford.<ref name="Bradbury_136"/> Oxford var en sikker by, beskyttet av forsvarsmurer og elven [[Themsen]], men Stefan angrep plutselig over elven, ledet angrepet og faktisk svømte deler av angrepet.<ref name="Bradbury_137">Bradbury (2009), s. 137.</ref> Straks de var på den andre siden av elven, stormet de inn i byen og fanget Maud i hennes festning.<ref name="Bradbury_137"/> [[Oxford Castle]] var imidlertid en kraftig festning og framfor å storme den måtte Stefan begynne en langvarig beleiring, men dog forsonet ved at fienden var omringet. Rett før julen greide keiserinnen snike seg ut av festningen, krysset den islagte elven til fots og greide å komme seg forbi kongens hær uten å bli oppdaget og komme seg i trygghet til Wallingford. Garnisonen i Oxford hadde tillatelse til å overgi seg den påfølgende dagen. Hun ble værende med Fitz Count for tid før hennes hoff ble etablert på nytt ved Devizes.<ref>Chibnall (1993), s. 117.</ref>

=== Fastlåst situasjon (1143–1146) ===
[[Fil:Invasion of Normandy 1142-3.png |thumb|Geoffrey av Anjous invasjon av Normandie, 1142–1143.]]

Krigen mellom de to partene havnet i en fastlåst situasjon på midten av 1140-tallet, mens Geoffrey av Anjou konsoliderte sin makt i Normandie.<ref>Davis (1977), s. 78.</ref> Året 1143 begynte usikkert for Stefan da han ble beleiret av Robert av Gloucester ved [[Wilton Castle]], et samlingspunkt for de kongelige styrkene i Herefordshire.<ref name="Bradbury_139">Bradbury (2009), s. 139.</ref> Stefan forsøkte å bryte gjennom beleiringen og slippe unna, noe som resulterte i [[slaget ved Wilton]]. Igjen ble Roberts kavaleri for sterk og for et øyeblikk kunne det synes som om Stefan skulle bli tatt til fange for andre gang.<ref>Bradbury (2009), s. 140.</ref> Ved denne anledningen gjorde imidlertid William Martel, Stefans kongelige forvalter, en voldsom anstrengelse i å vokte baktroppen og det gjorde det mulig for Stefan å rømme fra slagmarken.<ref name="Bradbury_139"/> Stefan verdsatte William Martels lojalitet nok til å bytte [[Sherborne Castle]] for at han skulle bli løslatt. Det var en av få tilfeller hvor Stefan var forberedt på å gi opp en av sine festninger som løsepenger for en av sine menn.<ref>Bradbury (2009), s. 140–141.</ref>

Mot slutten av 1143 sto Stefan overfor en ny trussel i øst da [[Geoffrey de Mandeville, 1. jarl av Essex|Geoffrey de Mandeville]], [[jarl av Essex]], gjorde opprør mot kongen i East Anglia.<ref>Bradbury (2009), s. 141.</ref> I begynnelsen av Stefans styre hadde Geoffrey alliert seg med kongen, som belønnet ham i 1140 med jarledømmet Essex, men etter Stefans nederlag ved Lincoln hadde han byttet side. Senere klarte han å samle flere titler og maktposisjoner som sheriff av tre grevskap, Middlesex, Essex og Hertfordshire, og var konstabel av Tower of London, noe som ga ham kontroll over London og gjorde ham upopulær i befolkningen.<ref>Poole (1987), s. 146</ref> Da Maud flyktet fra London, var han igjen hos Stefan, men mistanke om forræderi førte til at Stefan provoserte fram en konflikt som trakk Geoffrey for retten og hvor han ble arrestert.<ref name="Bradbury_143">Bradbury (2009), s. 143.</ref> Han fikk valget mellom galgen eller overgi sine festninger, inkludert Tower of London, [[Walden Castle|Saffron Walden]] og [[Pleshey]], alle viktige befestninger ettersom de lå nær London.<ref name="Bradbury_143"/> Han valgte det siste, og straks han var fri dro han nordøst til Fenlandene i [[Cambridgeshire]] hvor han ga utløp for sitt raseri på befolkningen. Derfra etablerte han seg på [[Isle of Ely]] som han brukte som en base for militære angrep mot Cambridge med den hensikt å komme seg sørover mot London.<ref>Bradbury (2009), s. 144; Poole (1987), s. 147</ref> Med alle sine andre problemer og med [[Hugh Bigod, 1. jarl av Norfolk|Hugh Bigod]], [[jarl av Norfolk]], i åpent opprør i [[Norfolk]], manglet Stefan ressursene for å jakte ned og felle Geoffrey, og isteden bygget han en rekke festningsverker mellom Isle of Ely og London, inkludert Burwell Castle, om enn aldri ferdigstilt.<ref>Bradbury (2009), s. 145</ref>

For en periode fortsatte situasjonen å bli stadig verre. Ranulf av Chester gjorde opprør på nydt i midten av 1140, og delte Stefans ''honour'' (føydalt baroni) Lancaster mellom seg selv Henrik av Skottland.<ref name="Barlow_179">Barlow (1999), s. 179.</ref> I vest fortsatte Robert av Gloucester og hans folk å herje omliggende rojalistiske områder, og [[Wallingford Castle]] forble en sikker festning for opprørerne, altfor nær London til at det var trygt.<ref name="Barlow_179"/>  I mellomtiden hadde Geoffrey av Anjou sikret ferdig sørlige Normandie og i januar 1144 avanserte han inn i [[Rouen]], hertugdømmets hovedstad, og fullførte sin erobring.<ref name="Barlow_178"/> Ludvig VII anerkjente ham som hertug av Normandie kort tid etter.<ref>Amt (1993), s. 7.</ref> Ved dette tidspunktet i krigen var Stefan i økende grad avhengig av sin kongelige husholdning, slike som William av Ypres og andre, og manglet støtte fra de betydeligeste adelsmenn som kunne ha skaffe ekstra soldater. Etter 1141 fikk Stefan liten hjelp fra sitt nettverk av jarler.<ref>Crouch (2002), s. 269; White (1998), s. 133.</ref>

Etter 1143 fortsatte krigen, men framgangen var noe bedre for Stefan.<ref>Bradbury (2009), s. 158</ref> [[Miles av Gloucester, 1. jarl av Hereford|Miles av Gloucester]], en av e mest talentfull av Angevin-hærførerne, døde mens han var på jakt i den foregående jula, og det lettet noe av presset i vest.<ref>Bradbury (2009), s. 147</ref> Geoffrey de Mandevilles opprør fortsatte fram til september 1144, men da han beleiret en befestet post i Burwell ble han rammet i halsen av en pil og døde den 16. september.<ref>Poole (1987), s. 147</ref> Krigen i vest fortsatte noe bedre i 1145 da Stefan gjenerobret [[Faringdon Castle]] i [[Oxfordshire]].<ref name="Bradbury_146">Bradbury (2009), s. 146.</ref> I nord fikk Stefan til en ny enighet med Ranulf av Chester, men i 1146 ha å gjenta fellen han tidligere hadde lagt for Geoffrey de Mandeville i 1143; først inviterte han Ranulf til hoffet før han arresterte ham og truet med henrettelse om han ikke overga en rekke festninger, inkludert Lincoln og Coventry.<ref name="Barlow_179"/> Akkurat som med Geoffrey, straks Ranulf var satt fri gjorde han øyeblikkelig opprør, men situasjonen i dødvann: Stefan hadde få styrker i nord som han kunne jakte på Ranulf og mens Ranulf manglet sikre festninger for å sikre støtte for angrep på kongen.<ref name="Barlow_179"/> Ved dette tidspunktet hadde Stefans praksis ved å invitere enkelte adelige til hoffet ført til økende mistillit til for de resterende i adelen.<ref>Davis (1977), s. 97.</ref>

=== Siste fase av krigen (1147–1152) ===
[[Fil:Jindra Eleonora.jpg|thumb|upright|En framstilling av [[Henrik II av England|Henrik FitzEmpress]] og [[Eleonore av Aquitaine]].]]

Konfliktens vesen i England begynte gradvis å endre seg. Historikeren Frank Barlow mener at ved slutten av 1140-tallet «borgerkrigen var over», mindre sperringer til tidvis utbrudd av kamphandlinger.<ref name="Barlow_180">Barlow (1999), s. 180.</ref> Stefans suksess ved Farington i 1145 ble forstått av de samtidige som et vendepunkt i krigshandlingene Mauds tilhengere begynte å miste motet, og selv jarl Roberts sønn Philip deserterte. Robert av Gloucester, selve hjertet og hjernen i motstanden mot Stefans styre, døde fredelig i Bristol i 1147,<ref>Poole (1987), s. 148</ref> I løpet av det neste året avsluttet Maud en diskusjon med kirken over eierskapet over [[Devizes Castle]] ved å vende tilbake til Normandie, noe som også bidro ytterligere til å redusere tempoet i krigen.<ref>Barlow (1999), s. 180; Chibnall (1993), s. 148–149.</ref> En del ytre omstendigheter dempet krigshandlingene i England. Byen [[Edessa (Mesopotamia)|Edessa]] i det nordlige Mesopotamia (og i dagens sørlige Tyrkia) falt i 1144 for et [[muslim]]sk angrep og det ga impuls for [[Det andre korstog|et nytt korstog]]. Stimulert av [[Bernhard av Clairvaux]] tok [[Ludvig VII av Frankrike]] og [[Konrad III av Det tysk-romerske rike]] korset i 1146, og deres eksempel ble ivrig tatt opp av et stort antall over hele vestlige Europa, inkludert mange innen den anglo-normanniske adelen, som forlot regionen for flere år.<ref name="Barlow_180"/> Blant dem var to jarler, Waleran av Beaumont og [[William de Warenne, 3. jarl av Surrey|William de Warenne]], 3. jarl av Surrey, sistnevnte døde i [[Det hellige land]]. Philip FitzRobert, sønn av Robert av Gloucester, «en brutal og ulojal mann», hadde gått trett av krigen i England og dro avsted, og døde en gang etter 1147.<ref>Poole (1987), s. 149</ref>

Mange av baronene opprettet individuelle fredsavtaler med hverandre for sikre sine egne besittelser og krigsgevinster.<ref>Davis (1977), s. 111–112.</ref> Geoffrey og Mauds sønn, Henrik FitzEmpress («sønn av keiserinnen»), den framtidige kong [[Henrik II av England]] invaderte England i liten skala med en gruppe riddere i 1147, noe som mislyktes, ikke minst for at han manglet midler for å betale sine folk.<ref name="Barlow_180"/> Overraskende nok endte Stefan opp med å betale deres kostnader, noe som gjorde det mulig for Henrik å reise tilbake til Normandie. Årsakene til Stefan valgte å gjøre dette er uklare. En mulig forklaring er hans generelle høviske ridderskap for sin utvidete familie; en annen er at han begynte vurdere hvordan han skulle få avsluttet krigen på fredelig vis, og så dette som en måte å bygge et forhold til Henrik.<ref>King (2010), s. 243; Barlow (1999), s. 180</ref>

Mange av de mest mektige adelsmennene begynte opprette deres egne våpenhviler og avtaler om nedrustning, signere avtaler mellom hverandre som lovte å avslutte bilateralt fiendskap, begrense byggingen av nye festninger, eller begrense størrelsen på hærene de sendt mot hverandre.<ref>Davis (1977), s. 111–113.</ref> Typisk for disse avtalene var også klausuler som anerkjente at adelen kunne bli tvunget til å kjempe mot hverandre på ordre for deres herskere.<ref>Davis (1977), s. 112.</ref> Et nettverk av avtaler hadde oppstått ved 1150-tallet, noe som reduserte – men ikke eliminerte – graden av lokale kamphandlinger i England.<ref>Davis (1977), s. 113.</ref>

Maud ble værende i Normandie for resten av krigen. Hun fokuserte på å stabilisere hertugdømmet og fremme sin sønns rett til den engelske tronen.<ref>Chibnall (1993), s. 141, 151–152.</ref> Unge Henrik FitzEmpress vendte tilbake til England på nytt i 1149, denne gangen for å planlegge en form nordlig allianse med Ranulf av Chester.<ref>King (2010), s. 253.</ref> Planen var å få Ranulf til å oppgi sitt krav på Carlisle, som ble holdt av skottene, og isteden akseptere rettighetene til hele ''honour'' Lancaster, som omfattet alt land mellom elvene [[Ribble (elv)|Ribble]] og [[Mersey]]. Ranulf skulle gi føydal hylles til både David av Skottland og Henrik FitzEmpress, og hvor Henrik hadde ansiennitet.<ref>King (2010), s. 254.</ref> Som følge av denne fredsavtalen ble Henrik og Ranulf enige om å angripe York, antagelig med støtte fra skottene.<ref>King (2010), s. 255.</ref> Henrik var nå en voksen mann, og ble slått til ridder av sin grandonkel David av Skottland ved Carlisle den 22. mai.<ref>Poole (1987), s. 162</ref>

Stefan marsjerte raskt mot nord til York med en stor hær og det planlagte angrepet gikk i oppløsning, og endte med at Henrik seilte tilbake til Normandie i januar 1150 hvor han ble erklært som hertug av Normandie av sin far.<ref name="Davis_107&King_255">Davis (1977), s. 107; King (2010), s. 255.</ref> Selv om Henrik fortsatt var ung, begynte han å få et økende omdømme som en energisk og dyktig leder. Hans prestisje og makt økte ytterligere da han uforventet giftet seg med [[Eleonore av Aquitaine]] i 1152. Hun var den attraktive [[Hertug av Aquitaine|hertuginne av Aquitaine]], og den nyskilte hustruen til kong [[Ludvig VII av Frankrike]]. Dette ekteskapet gjorde Henrik til den framtidige herskeren av et enormt område som strakte seg over hele Frankrike.<ref>Carpenter (2004), s. 188.</ref>

I de siste årene av krigen begynte Stefan å fokusere på sin familie og deres arv og etterfølgelse.<ref>King (2010), s. 237.</ref> Stefan hadde gitt sin eldste sønn [[Eustace IV av Boulogne|Eustace]] grevskapet Boulogne i 1147, men det forble uklart om Eustace også skulle arve Englands trone.<ref name="Davis_107">Davis (1977), s. 107</ref> Stefans foretrukne mulighet var å få sønnen kronet mens han selv var i live, slik som skikken var i Frankrike, men det var ikke normal praksis i England, og [[Celestinus II]], i løpet av hans korte tid som pave mellom 1143 og 1144, hadde bannlyst enhver sjanse for denne praksisen.<ref name="Davis_107"/> Den eneste personen som kunne krone Eustace var erkebiskop Theobald, som kan vurdert kroningen av Eustace som den eneste garanti for hindre fortsatt innbyrdeskrig etter Stefans død. Men erkebiskopen nektet å kronen Eustace uten enighet med den nåværende paven [[Eugenius III]], og saken ble liggende i uføre.<ref>Davis (1977), s. 105; Stringer (1993), s. 68.</ref> Stefans situasjon ble gjort verre ved ulike avtaler med medlemmer av kirken over rettigheter og privilegier.<ref>Davis (1977), s. 100–102.</ref> Stefan gjorde et friskt forsøk på å få Eustace kronet ved påsken 1152 ved å samle adelen for å la dem sverge troskap til sønnen, og deretter insisterte på Theobald og hans biskoper salvet ham som konge.<ref name="King_264">King (2010), s. 264.</ref> Da Theobald nektet igjen lot Stefan og  Eustace den fengsle, både Theobald og hans biskoper, og nektet å slippe dem fri om de ikke gikk med på å krone Eustace.<ref name="King_264"/>  Theobald klarte å rømme og dro i midlertidig landflyktighet til Flandern, forfulgt helt til kysten av Stefans riddere, og markerte et lav punt i kongens forhold til kirken.<ref name="King_264"/>