Redigerer Det andre slaget om El Alamein (avsnitt)

=== Fase fire: «''Operation Supercharge''» ===
[[Fil:2 Battle of El Alamein 012.png|250px|thumb|«Operation Supercharge» begynner; det lykkes ikke for 9. australske divisjon å bryte igjennom, kl. 23.00, 31. oktober 1942.]]

Denne fasen i slaget begynte den 2. november kl. 1 om natten med det mål å ødelegge fiendens kampvogner, tvinge fienden til kamp i åpent terreng, redusere aksestyrkenes forråd av brennstoff, angripe og besette fiendens forsyningslinjer og forårsake fiendens sammenbrudd. Intensiteten og ødeleggelsene i «Operation Supercharge» var større enn på noe tidligere tidspunkt i slaget. Målet for denne operasjonen var Tel el Aqqaqir ved Rahman-sporet, basislinjen for aksestyrkenes forsvar.

Angrepet ble innledet med et syvtimers luftbombardement med fokus på Tel el Aqqaqir og [[Sidi Abdel Rahman|Sidi Abd el Rahman]], etterfulgt av en fire og en halv times sperreild hvor 360 kanoner avfyrte {{formatnum:15000}} granater. Det innledende fremstøt skulle utføres av 151. og 152. infanteribrigade med støtte av 9. britiske pansrede brigade, som alle på daværende tidspunkt var under kommando av 2. newzealandske divisjon, 133. brigade og 23. pansrede brigade bortsett fra 40. og 46. stridsvognregiment. Sjefen for den newzealandske divisjonen, [[Bernard Freyberg]], hadde forsøkt å unngå denne oppgaven, da divisjonen var underbemannet og hadde mistet en brigade. Det newzealandske bidraget til «Operation Supercharge» bestod av 5. brigade med 28. bataljon tilknyttet 151. brigade.

Infanteriet oppnådde de fleste av deres mål, men som ved «Operation Lightfoot» på slagets første dag kunne det ikke ryddes passasjer gjennom minefeltene, før natten nesten var omme.

9. pansrede brigade innledet sin marsj mot fronten kl. 20 fra jernbanestasjonen i [[El Alamein]] med omkring 130 kampvogner. Den nådde frem til startlinjen med kun 94 kampvogner igjen<ref>Playfair, s. 66</ref>.
Brigaden skulle ha innledet sitt angrep mot Tel el Aqqaqir kl. 5.45 bak en sperreild. Angrepet ble utsatt 30 minutter, mens brigaden omgrupperte etter ordre fra brigadegeneral [[John Cecil Currie]]<ref>Barr, Niall. s. 387</ref>.  Klokken 6.15, en halvtime før daggry rykket brigadens tre regimenter frem mot rekken av kanoner<ref name="Playfair67">Playfair, s. 67</ref>{{Sitat|Vi var alle klar over, at det lyder som ett nytt [[Slaget ved Balaklava|Balaklava]] å angripe en mur av kanoner med kampvogner, det er egentlig en oppgave for infanteriet, men det var ikke mer infanteri til rådighet, så våre kampvogner måtte utføre oppgaven.|Generalløytnant [[Bernard Freyberg]]<ref name="Barr386" />}}
Brigadegeneral [[John Cecil Currie]] hadde forsøkt å unngå at brigaden skulle utføre denne oppgaven, siden han hevdet at brigaden kom til å angripe over en for bred front uten reserver, og at den formentlig ville få tap på 50 % av styrkene.<ref name="Barr386">Barr, Niall. s. 386</ref>

Det kom svar fra Bernard Freyberg, at Montgomery<ref name="Barr386" />{{Sitat|...var klar over risikoen og hadde akseptert muligheten av å få tap på 100 % i 9. pansrede brigade for å oppnå et gjennombrudd, men i betraktning av at 1. pansrede divisjon skulle følge like efter, ble risikoen ikke vurdert som så høy.}}

De tyske og italienske panservernkanonene (fortrinnsvis fem centimeters «''PaK 38''»- og «''Cannone da 47/32''»-kanoner<ref>{{Cite web|url = http://www.nzetc.org/tm/scholarly/tei-WH2Alam-c30.html#n395 |title = Walker (1967), s. 395 |accessdate=2008-08-17}}</ref>, foruten 24 av de store 88&nbsp;mm flak-kanonene)<ref name="Barr386" />  åpnet ild mot de angripende kampvognene, som kunne ses i silhuett mot den oppadstigende sol. Tyske kampvogner, som hadde trengt frem mellom ''Warwickshire Yeomanry'' og ''Royal Wiltshire Yeomanry'', forårsaket også store tap.

Aksestyrkenes kanoner begynte å forårsake en jevn strøm av tap for de angripende kampvogner, men kunne ikke stoppe dem. I løpet av den neste halvtime ble 35 kanoner ødelagt, og flere hundre soldater tatt til fange.

Brigaden hadde startet angrepet med 94 kampvogner, men dette tallet ble redusert til kun 24 brukbare vogner (selv om mange kunne repareres),<ref name="Playfair67" /> og av de 400 kampvognbesetningene involvert i angrepet ble 230 drept, såret eller tatt til fange.<ref name="Wa24">Watson (2007), s. 24</ref>

{{Sitat|Hvis de britiske panserstyrker sto i gjeld til infanteriet, ble denne gjelden nedbetalt av den 9. panserbrigade i heltemot og blod.|[[Bernard Montgomery]], som henviste til de britiske panserstyrkers feiltagelser under [[Det første slaget om El Alamein]]}}

Etter brigadens angrep ble brigadegeneral Gentry fra den 6. newzealandske brigade sendt frem for å inspisere slagmarken. Da han så brigadegeneral [[John Cecil Currie]] ligge og sove på en båre gikk han hen og sa: «''Unnskyld for at jeg vekker deg John, men jeg vil gjerne vite hvor dine kampvogner er?''». [[John Cecil Currie|Currie]] pekte på et utvalg kampvogner omkring ham og svarte: «''Det er de''». Gentry var forundret. «''Jeg mener ikke kampvognene ved hovedkvarteret, jeg mener dine kampvognregimenter. Hvor er de?''». Currie pekte igjen og svarte: «''Det er mine kampvognregimenter, Bill''».<ref>Lucas-Phillips (1962), s. 358</ref>

Brigaden hadde ofret seg mot kanonlinjen og forårsaket store ødeleggelser, men hadde ikke greid å skape den luken som 1. pansrede divisjon skulle passere igjennom, men som forventet<ref name="Playfair67" /> reduserte angrepet den tyske og italienske kampvognreserven.

[[Fil:2 Battle of El Alamein 013.png|thumb|250px|Kampvognslaget ved Tell el Aqqaqir: kl. 9, 2. november. Aksestyrker begynner å trekke seg tilbake, kl. 22, 2. november]]

Klokken 11 angrep restene av 15. og 21. panserdivisjon samt «Littorio»-panserdivisjonen, 1. pansrede divisjon og restene av 9. pansrede brigade, som på det tidspunkt hadde gravd seg ned med en skjerm av antistridsvognkanoner og artilleri sammen med intensiv luftstøtte. Motangrepet brøt sammen under et teppe av granater og bomber, hvilket resulterte i et tap på omkring 100 kampvogner.<ref name="Wa24" />

Denne kampen ble senere døpt «''Hammering of the Panzers''». Selv om tapet av kampvogner var omtrent like store, var dette blott en brøkdel av det samlede antall britiske kampvogner, mens det var hovedparten av [[Erwin Rommel]]s kampvogner.

Rommel tilkalte den 132. italienske «Ariete»-panserdivisjon sydfra så den kunne slutte seg til forsvaret omkring Tel el Aqqaqir i ''Panzer Armee Afrikas'' siste forsvar. Da natten falt på hadde aksestyrkene kun 32 kampklare stridsvogner langs hele fronten. Med en baktropp som kjempet desperat ved Tel el Aqqaqir, begynte Rommel tilbaketrekningen til Fuka.