Redigerer Den tyske orden (avsnitt)

== Den tyske ordensstat ==
=== [[Sverdbroderordenen|Sverdbrødrene]] og [[Dobrinerridderne]] strekker ikke til ===
I Polen stod hertug [[Konrad I av Masovia]] klar og inviterte samme år ordenen dit for å kjempe mot den baltiske stammen prøysserne. Konrad var ikke hersker over hele Polen, men den klart mektigste av de forskjellige landsdelsfyrstene. En annen ridderorden, [[Sverdbroderordenen|Sverdbrødrene]], var allerede aktiv blant balterne, men virket lenger nord i Baltikum og hadde hendene fulle der. Denne ridderordenen var blitt opprettet av biskop [[Albert av Riga|Albert von Buxhoeven]] av Livland i 1202 (approbert av paven to år etter), i det øyemed å bekjempe de hedenske livlendere, [[kurlendere]] og estlendere. Konrad grunnla også en egen korsfarerorden med tanke på forsvaret mot prøysserne, [[Dobrinerridderne|Dobrinerridderordenen]] (slik kalt etter sitt sete i byen Dobrin, egentlig ''Milites Christi Prucie''). Men den formådde ikke meget. Men så var de tross alt opprinnelig bare 15 riddere, fra [[Mecklenburg]] i Tyskland. Etter hvert ble de flere, men ikke så det monnet.

=== Den tyske orden inviteres til Østersjøområdet ===
[[Fil:Teutonic Order 1260.png|mini|Ordenstaten i 1260]]
Den tyske ordens stormester på den tiden, Hermann von Salza (ordenens fjerde stormester, regjerte fra 1209 til 1239), kunne i 1225 legge grunnen for opprettelsen av en egen statsdannelse, ettersom hertug Konrad hadde lovet dem Kulm-området (tysk: ''Kulmerland'') og de områder de måtte klare å erobre som motytelse for deres militære innsats mot prøysserne (nå gjerne kalt gammelprøysserne for å skille dem fra den senere tyske befolkning). Deres engasjement i området var begrunnet med at de baltiske stammene ikke bare vegret seg mot å ta imot kristendommen; de drepte også misjonærer og herjet og brente munke- og nonneklostre. Ordenens engasjement ble dermed etterspurt i samme øyemed som var gjaldt i Levanten: ''Defensio Christianitatis''. Allerede i 1228 hadde de etablert seg på borgen Nessau ved [[Visla]], kort etter på borgen Vogelsang i samme område.

Hermann var klok av skade etter den behandling ordenen hadde fått fra ungarerne etter deres innsats i Butzenland, og han klarte å få keiser [[Fredrik II av det tysk-romerske rike|Fredrik II]] til å gi ordenen vidtgående fullmakter ''(Gullbullen fra [[Rimini]], 1226)''. Denne bullen gav Den tyske orden samme grad av uavhengighet over sine «ordensland» som riksfyrstene i det tysk-romerske keiserdømme nøt godt av.

=== Korstog mot prøyssere og litauere ===
Ridderen Hermann Balk ble utnevnt til provinsial for Preussen, og sammen med 28 andre korsriddere og en hel hær av korsfarere fra Tyskland innledet han to korstog med startpunkt i to byer de grunnla, henholdsvis [[Toruń|Thorn]] (1231, ved Vislaflodens bredd vis-à-vis borgen Vogelsang) og [[Chelmno|Kulm]] (1233). Den lille dobrinerordenen ble rett og slett opptatt i Den tyske orden i 1235 – skjønt noen av dens riddere holdt det gående på egen hånd her og der i nok et tiår. Korstogene ble til en 25-årig krig, og ble etterfulgt av tysk kolonisering av deler av de områder de hadde underkastet seg.

I 1234 kom Hermann von Salza til enighet også med den romerske kurie. De områder som Den tyske orden erobret, skulle ikke legges inn i den tysk-romerske keisers myndighetsområde, selv om det skulle ha status som del av keiserdømmet. Da hadde Den tyske orden allerede fått fotfeste øst for elven Visla.

Korstoget mot prøysserne bølget frem og tilbake, og landet var ikke endelig erobret og sikret før i 1283. Året etter ble dessuten [[Pomesania bispedømme|Pomesania]], den nordsøstlige delen av [[Vest-Preussen]], erobret ved slaget ved elven [[Dzierzgoń]] (tysk: Sorge). Ordenen arbeidet systematisk for tysk innvandring og for germanisering, og slik kom de baltiske prøysserne etter hvert i mindretall, og ble samtidig germanisert.

==== Byer grunnlagt eller overtatt av Den tyske orden ====
En rekke tyske byer ble grunnlagt i hele området som skulle bli kjent som Preussen. Noen av de viktigste byer grunnlagt av Den tyske orden, eller eksisterende byer eller landsbyer som fikk byrett av ordenen, var [[Toruń|Thorn]] (1231), [[Chelmno|Kulm]] (1233), Marienwerder (1233), [[Klaipeda|Memel]] (1252), Braunsberg 1254, [[Königsberg]] (1255 – byen var oppkalt etter kongen [[Ottokar II|Ottokar II av Böhmen]]), [[Frombork|Frauenburg]] (1270) og [[Malbork|Marienburg]] (1279).

==== Bispedømmer organisert i Preussen ====
[[Fil:Teutonic Order Coin A ubt.jpeg|mini|Mynt slått av Den tyske orden]]
[[Fil:Teutonic Order Coin B ubt.jpeg|mini|Mynt slått av Den tyske orden]]
I 1243 organiserer den pavelige legat Vilhelm av [[Modena]] på oppdrag av [[pave Innocens IV]] fire bispedømmer i Den tyske ordens sør-baltiske områder; Kulm, [[Pomesania bispedømme|Pomesania]], [[Warmia|Ermland]] og Samland. Det skulle imidlertid ta noen år før alle bispestolene var besatt. Opp gjennom historien ble disse bispestolene i regelen besatt av geistlige tilknyttet Den tyske orden.

=== Etablering i Livland ===
I 1237 kom Den tyske orden Livlands korsridderorden til unnsetning. Sverdbroderordenen var etter hvert blitt tappet for krefter og hadde tapt et viktig slag mot litauere og semgallere i 1236 ved [[Siauliai bykommune|Säule]]. Ettersom ordenen og det katolske Livland dermed svevde i stor fare, gav paven i 1237 sin tillatelse til at Sverdbrødrene inngikk i føderasjon med Den tyske orden. (Etter hvert smeltet de to ordenene sammen.) Dermed satt Den tyske orden nå plutselig også midt i Baltikum og kontrollerte [[Kurland]], [[Zemgale|Semgallen]] og [[Livland]].

==== Feilslått korstog mot russerne ====
Med nye krefter og ledet av biskop Hermann von Buxhoeven av [[Tartu|Dorpat]], bror av Albert av Riga, forsøkte Den tyske orden og Sverdbroderordenen sammen med [[Danmark|danskene]] i [[Estland]] et fremstøt mot Novgorod, men den ca. {{formatnum:2000}} mann store styrken ble slått tilbake av rundt {{formatnum:6000}} [[Russland|russerne]] under [[Aleksander Nevskij]] av [[Novgorod]] ved slaget på den islagte Peipus-sjøen den [[4. april]] [[1242]].

(Slaget har senere inngått i russisk og [[Sovjetunionen|sovjetisk]] patriotisk propaganda ettersom det var den siste gang på århundrer at tyskere hadde gått til angrep på Russland. Slaget skildres i [[Sergej Eisenstein]]s storfilm «Aleksander Nevskij», men i filmen ender slaget feilaktig med at isen brast under korsfarerne.)

==== Livland i utvikling og vekst ====
[[Fil:Teutonic Order 1410.png|mini|Ordenstaten på sitt største i 1410]]
Livland, og særlig Riga og Dorpat (estisk: Tartu), gjennomgikk en sterk økonomisk vekst på 1200-tallet, blant annet på grunn av russerhandelen med Novgorod. I 1255 ble bispedømmet Riga opphøyet til erkebispedømme, noe som også bidro til å gi Livland karakter av et selvstendig ordensland.

=== Ordenens hovedsete flyttes fra Venezia til Marienburg ===
[[Fil:Malbork (js)3.jpg|mini|left|[[Den tyske ordens slott i Malbork|Den tyske ordens slott i Marienburg (Malbork)]] i [[Østpreussen]]]]
I 1309 fikk Den tyske orden også kontrollen med ''Pommerellen''. Da overførte Den tyske ordens 15. stormester, Sigfried av Feuchtwangen, ordenens hovedkvarter fra Venezia til Den tyske ordens feste i [[Malbork|Marienburg]], umiddelbart øst for Pomerellen, og de bygde ut borgen til en mektig og imponerende festning. En viktig medvirkende årsak til flyttingen var at ordenen hadde sett hvordan det var gått med [[Tempelridderne]], og derfor så seg tjent med et hovedkvarter langt unna de europeiske stormakter og deres intriger.

Antallet ordensriddere oversteg aldri {{formatnum:1000}}, men hele ordenslandet var militært organisert, om med den stadige ankomst av nye riddere (også fra andre ridderordener) var det ikke vanskelig for Den tyske orden å hevde seg overfor nabolandene, særlig Litauen, der befolkningen var nært beslektet med prøysserne og hedenske som de hadde vært.

==== Ekspansjon i nord, vest og øst ====
[[Fil:Narva asv2022-04 img09 Castle.jpg|mini|Borgen [[Hermannsfeste]] i [[Narva]] var ordenens østligste borg, og ble anskaffet 29. august 1346]]
I 1346 ervervet man i nord også [[Estland]] (som den gang omfattet den delen av dagens Estland som ligger mot Finskebukta) fra [[Danmark]]. Det gikk til ved at kong [[Valdemar IV Atterdag]] av Danmark var i pengenød og pantsatte Estland. Danmark klarte aldri å innløse pantet, og Estland ble raskt inkorporert i Livland.

Under stormesteren Winrich von Kniprode ble teutonerriddernes ordensland utbygd til nye høyder. I 1370 vant ordensridderne (under Schindekopf) et avgjørende slag mot [[Litauen|litauerne]] (under Olgierd og Kejstut) ved [[Slaget ved Rudau|Rudau]] litt nord for Königsberg, i det nordlige [[Samland]]. Ordenen begynte da med en planmessig kolonisering også på landsbynivå – i alt ble {{formatnum:1400}} landsbyer grunnlagt på kort tid. Flere byer ble også grunnlagt, og hansaforbundet etablerte seg sterkere i området. Snart utviklet det seg imidlertid en sterk rivalisering mellom Den tyske orden og hansaen.

Litauerne ble kristnet få år senere, etter at deres storfyrste [[Vladislav II Jagello|Joagaila]] gikk over til den katolske tro da han giftet seg med kongeriket Polens tronarving Jadwiga i 1386. Dermed var det ikke lenger noen hedenske folkegrupper i denne delen av Europa lenger, slik at Den tyske orden egentlig mistet sin ''[[raison d'être]]'' i området.

Stormester Konrad von Jungingen (1393–1407) fordrev i 1398 de såkalte [[vitaliebrødrene]] (eller fetaliebrødrene), en slags sjørøverbande som opererte fra [[Visby]] på øya [[Gotland]], og slik sikret Den tyske orden østersjøhandelen.

Den avsatte svenske konge [[Albrecht av Mecklenburg]] hadde latt fetaliebrødrene etablere seg på Gotland i 1396, og de herjet i hele Østersjøområdet. I mars 1398 sendte Den tyske orden en 84 segl sterk flåte med {{formatnum:4000}} mann og 400 hester til øya. Den 21. mars gikk de i land i Klintehamn og forsvarerne trakk seg til det godt befestede Visby. Den 5. april kapitulerte forsvarerne under Sven Sture. Den tyske orden etterlot en styrke på 200 mann, og Gotland forble deres frem til april 1408, da dronning [[Margrete I|Margrete av Danmark-Norge-Sverige]] kjøpte øya tilbake.

Under Konrad von Jungingens lederskap ble ordensområdet også utvidet med ervervelsen av området ''Neumark'' i vest i 1402 (egentlig fikk ordenen det som pant av keiser Sigismund; dette området var det eneste som lå innenfor det tysk-romerske keiserrikets grenser).

Dessuten lyktes det Konrad – midlertidig – å erobre Samaitia i 1404. Samaitia lå i øst, mellom det østlige Preussen og det sørlige Livland.

==== Slaget ved Tannenberg og senere tilbakeslag ====
[[Fil:Matejko Battle of Grunwald.jpg|300px|thumb|Maleri av [[Jan Matejko]]]]
Noen ytterligere ekspansjon ble ikke mulig; dels fordi alle omliggende områder etter hvert var blitt katolske og således ikke med rimelighet kunne være korsfarermål, og dels fordi Polen og Litauen i 1386 inngikk union og dermed både ble militært sterkere enn ordensridderne og omgav det meste av ordensområdene mot øst, slik at det ikke gjenstod noe ekspansjonsrom. Få år senere klarte en kombinert polsk-litauisk hærstyrke under ledelse av [[Vladislav II Jagello av Polen|Vladislav II]] (konge av Polen og storfyrste av Litauen) å slå ordensridderne i [[Slaget ved Tannenberg (1410)|slaget ved Tannenberg]] (Grunwald) den [[15. juli]] [[1410]] så ettertrykkelig at de aldri mer utgjorde noen trussel mot sine polske og litauiske naboer. Den tyske orden tapte 600 riddere i slaget. Ved freden i Thorn i 1411 måtte de gi fra seg Samaitia betale enorme krigserstatninger, og det svekket deres finanser grundig. For å dekke gjelden ila ordenen høye skatter og avgifter innen sine områder. Dermed fikk de den lokale landadel og byene imot seg, og det gav også polakkene en anledning til å fiske i rørt vann og nøre opp om splid og misnøye.

I 1433 ble store deler av Neumark og Pommerellen i Preussen hjemsøkt av plyndrende og myrdende [[Jan Hus|husitter]]. I Pommerellen gikk det særlig ut over området [[Czluchow| «Schlochauer Land»]].

=== Ordenslandene under økt indre og ytre press ===
[[Fil:Marienburg 2004.jpg|thumb|300px|[[Den tyske ordens slott i Malbork]] (Marienburg)]]
I 1440 opprettet en rekke byer og adelsmenn «Det prøyssiske forbund», rettet mot makthaverne i Den tyske orden, og i 1454 gjorde de oppstand. De første kampene fant sted ved [[Czluchow|Schlochau]] og Konitz (1454: Slaget ved Konitz). På grunn av Polens inngripen varte krigen i nesten 13 år. I 1455 solgte Den tyske orden [[Neumark]] tilbake til Brandenburg ved kurfyrst Fredrik II av Brandenburg. I 1466, ved den annen fredsavtale i [[Toruń|Thorn]], måtte Den tyske orden avgi Pommerellen, Kulm, Michelau, Marienburg, Pomesania, [[Gdańsk|Danzig]], [[Elblag|Elbing]] og Ermland til den polske krone. Ettersom de også mistet selve Marienburg, måtte stormesteren flytte til Königsberg.

For å kunne hevde seg mot de stadig sterkere polakkene måtte de støtte seg mer og mer på tyske fyrster. Selve stormesterverdigheten ble overført til en tysk fyrste i 1497.

Livland var ikke berørt av fredsavtalen i Thorn. Men tidlig på 1500-tallet kom også ordenslandet Livland under sterkt press – ikke fra polakkene, men fra russerne, som ville sikre seg havner ved den baltiske østersjøkysten. Wolter von Plettenberg, Den tyske ordens landmester i Livland (1494–1535), klarte å stanse russernes første fremstøt ved slaget på Smolinasjøen i 1502. Men han maktet ikke å demme opp for ordensstatens gradvise sammenbrudd, som ble forårsaket av interessemotsetningene mellom biskoper, byer (særlig Riga) og landadelen.