Redigerer Den spanske borgerkrig (avsnitt)

== Utenlandsk deltakelse ==

Den spanske borgerkrigen skapte et stort internasjonalt engasjement. Krigen ble sett i sammenheng med de øvrige politiske omveltningene i Europa, og mens noen så krigen som en kamp mot den verdensomspennende kommunismen, så andre krigen som fascismens framvekst og trussel.

Slik fikk krigen en stor symbolkraft, også i ettertid. Den ble sett på som konfrontasjon mellom kirken og [[ateisme]], mellom bakstreversk og demokrati, mellom [[kommunisme]] og [[fascisme]].<ref name="lindqvist377" /> Slagordet for venstresiden i Europa var å gjøre «Spania til fascismens grav i Europa», i en periode med Mussolinis og Hitlers framvekst.<ref name="lindqvist377" />

Fordi de fleste land hadde nedlagt forbud for sine borgere mot å støtte noen part i krigen, ble noen av dem som kjempet for regjeringen straffeforfulgt etter at de vendte hjem. Dette skjedde også med en del norske borgere.

=== Folkeforbundets rolle ===
[[Folkeforbundet]] holdt seg i hovedsak nøytral til det som hendte i Spania og lyktes ikke å begrense den enorme innførselen av våpen og annet militært utstyr som gikk til de stridende partene. Folkeforbundet opprettet en ikke-innblandingskomite, og de vedtok et forbud mot utenlandske frivillige med virkning fra 21. februar 1937. Den internasjonale ikke-intervensjonspolitikken styrket stort sett bare nasjonalistene, da den hindret verving til de internasjonale brigadene og hindret import av materiell til republikken. Den tyske og italienske militære tilstedeværelsen var «ukjent» og formelt sett ikke-eksisterende.<ref>Beevor 2009, side 380</ref>

=== Tyskland ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-C0214-0007-013, Spanien, Flugzeug der Legion Condor.jpg|miniatyr|Et av Legion Condors [[Heinkel He 111]] bombefly i Spania under borgerkrigen{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
:''Utfyllende artikkel: [[Legion Condor]]''
Francisco Franco anmodet tidlig [[Adolf Hitler]] om hjelp fra [[Tysklands historie (1933-1945)|Tyskland]] og [[Benito Mussolini]] fra [[Italias historie (1922-1945)|Italia]] om støtte til nasjonalistene. Særlig ble tysk støtte viktig som erstatning fra de manglende marinefartøyene som opprørerne hadde basert seg på. [[Adolf Hitler]] svarte umiddelbart og gjennomførte tre større militære operasjoner i Spania under borgerkrigen. Den første, kalt ''Operation Feuerzauber'' («''Trolldomsild''» – etter den siste satsen i [[Richard Wagner]]s opera ''[[Siegfried (opera)|Siegfried]]''<ref>Hitler hadde i forkant av denne beslutningen vært til stede på en oppføring Wagners opera i komponistens hjemby [[Bayreuth]]</ref>) allerede sent i juli 1936, hvor han ved hjelp av 20 av transportflyene [[Junkers Ju 52]] sammen med seks eskortefly og 85 tyske vedlikeholdspersonell til flyene, sørget for å få forflyttet opprørssoldater som var stasjonert i Marokko over til Spania, et sentralt element i opprørsplanen. Tyskland ville ha betaling i form av [[kobber]]- og [[jernmalm]].

I slutten av september samme år, sørget Hitler for både bakkemannskaper og materiell for å styrke Francos slagkraft. Det ble sendt 24 [[Panzer I]] stridsvogner, [[Luftvern|anti-luftskyts]] og radioutstyr. Videre sørget tyskerne for at de tidligere leverte Junkers Ju 52 ble bygget om til bombefly. I oktober 1936 var det 600–800 tyske soldater i Spania.

Men det største tyske bidraget kom først etter Francos mislykkede forsøk på å ta Madrid. Det tyske militære engasjementet ble da direkte ved opprettelsen av [[Legion Condor]] i november 1936. Det ble først sendt 3&nbsp;500 mann inn i kamp, og nasjonalistene fikk ytterligere 92 fly. Legionen ble stående som en aktiv, operativ enhet under Francos overordnede kommando i Spania under hele borgerkrigen fram til avslutningen i mai 1939. Den tyske styrken ble ledet av [[Hugo Sperrle]], med [[Wilhelm Ritter von Thoma]] som sjef for bakkestyrkene og [[Wolfram Freiherr von Richthofen]] som sjef for luftstridskreftene.

På sitt største var den tyske styrken på 12&nbsp;000 mann, og til sammen rundt 19&nbsp;000 tyskere deltok i den spanske borgerkrigen. Det skulle i stor grad styrke Francos stilling blant de andre opprørsgeneralene at Hitler hadde størst tro på ham og ønsket at den tyske støtten bare skulle gå til styrker som sto under Francos kommando.<ref>Beevor 2009, side 198</ref>

=== Italia ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-P0214-516, Spanien, Schlacht um Guadalajara.jpg|miniatyr|En italiensk CV-33 med påmontert [[flammekaster]] under [[slaget om Guadalajara]] i mars 1937.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
Etter at Franco hadde anmodet om, og fått støtte støtte fra det [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] [[Tysklands historie (1933-1945)|Tyskland]], sluttet også den [[Italias historie (1922-1945)|italienske]] lederen [[Benito Mussolini]] opp om krigen. Mussolini sendte flere bakkestyrker enn Hitler, men mindre materiell støtte innledningsvis. Ved krigens utbrudd sendte Mussolini først tolv [[Savoia-Marchetti SM.81]] bombefly. 7. august ble disse fulgt av 27 Fiat jagerfly, fem Fiat-Ansaldo [[CV-33]] lette [[stridsvogn]]er og tolv [[Kanon#Feltkanoner|feltkanoner]], alt med ammunisjon og utdannede operatører. Like etter kom det tre sjøfly og ytterligere seks jagerfly.<ref>Beevor 2009, sidene 196-197</ref>

Senere støttet Italia opprørene ved at den italienske marinen (''Regia Marina Italian'') hjalp dem gjennom våpenblokaden i Middelhavet. Senere forsynte Italia opprørerne med [[maskingevær]]er, [[artilleri]], fly og lette [[stridsvogn]]er. Det italienske flyvåpenet stilte med ''Aviazione Legionaria'' og en frivillig hæravdeling ''[[Corpo Truppe Volontarie]]'', eller CVT. Denne ble først ledet av [[Mario Roatta]], deretter [[Ettore Bastico]] under [[kampene i Nord-Spania]] i 1937, deretter av [[Mario Berti]] under [[Aragónoffensiven]] og til slutt [[Gastone Gambara]] under [[Cataloniaoffensiven]] og fram til styrken ble trukket tilbake i februar 1939. CVT hadde en styrke på opptil 50&nbsp;000 mann, og til sammen tjenestegjorde mer enn 75&nbsp;000 italienere i Spania gjennom rotasjon i styrken.

=== Portugal ===
Nasjonalistsiden fikk også våpen og forsyninger fra Portugal. [[António de Oliveira Salazar]] sendte den 12&nbsp;000 mann store Viriato-legionen, som besto av portugisiske frivillige. Portugal nektet også å ta imot republikanske flyktninger.<ref>Martins 1968, side 322-3</ref>

=== Irske frivillige på begge sider ===

Den irske regjeringen erklærte at det var ulovlig for irske statsborgere å delta i kampene i Spania. Imidlertid sluttet rundt 250 irer seg til de internasjonale brigadene, mens [[Eoin O'Duffy]] organiserte rundt 700 av sine tilhengere i «blåskjortene» til å kjempe for Franco. Men da de ankom Spania, nektet disse å kjempe mot baskerne, da de identifiserte seg med deres kamp for selvstyre. De var rekruttert for å bekjempe kommunismen og «bolsjevik-faren». De ble derfor i liten grad satt i kamp, før de ble sendt hjem igjen.

De irske frivillige på republikkens side kjempet i de internasjonale brigadene, i første rekke i den [[USA|amerikanske]] ''Abraham Lincoln Brigade'', som var en blanding av sosialister, fagforeningsmenn og tidligere [[IRA]]-medlemmer. Rundt en tredel av disse falt i kampene. Flere av disse var organisert i avdelingen ''Connolly Column'', oppkalt etter James Connolly som ble drept under [[Påskeopprøret]] i [[1916]].

=== Internasjonale kulturpersonligheter ===
De fleste internasjonale kulturpersonlighetene som engasjerte seg i borgerkrigen, støttet den republikanske regjeringen, blant dem kjente forfattere som [[Ernest Hemingway]] og [[Claude Simon]].<ref name="lindqvist377" /> En rekke forfattere kom for å skrive om krigen, blant dem [[George Orwell]], [[Arthur Koestler]], [[W.H. Auden]], [[Antoine de Saint-Exupéry]], [[Jean-Paul Sartre]], [[Simone Weil]], [[André Malraux]], [[Christopher Isherwood]] og [[Graham Greene]]. Blant dem deltok Orwell, Malraux og Simon aktivt i kampene på republikken side.<ref name="lindqvist377">Lindqvist, side 377</ref>

Imidlertid ble nasjonalistene støttet forfattere som [[Evelyn Waugh]], [[Gertrude Stein]] og [[Roy Campbell]], sammen med Mussolini-beundreren [[Ezra Pound]].<ref>Lindqvist, side 379</ref>

=== Internasjonale brigader ===
[[Fil:Dabrowszczacy przysiegaja wiernosc sprawie Republiki.jpg|miniatyr|Polske frivillige i de internasjonale brigader]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-Z0806-036, Spanien, Internationale Brigaden.jpg|miniatyr|Tyske frivillige i ''Hans Beimler-divisjonen'' i [[de internasjonale brigadene|brigadene]]{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
{{Utdypende|De internasjonale brigadene}}
[[De internasjonale brigadene]] ble opprettet av [[Komintern]] og besto av mellom 32&nbsp;000 og 35&nbsp;000 utenlandske statsborgere fra rundt 53 land. Motivasjonen var å kjempe mot [[fascisme]]n og mange av deltakerne var [[kommunisme|kommunister]] eller fagforeningsmenn. Den viktigste rekrutteringssentralen var i Paris, hvor arbeidet ble koordinert av ledelsene i de franske og italienske kommunistpartiene. Den militære treningen og erfaringen blant disse mannskapene var svært varierende. Mange kom rett fra kroppsarbeid eller arbeidsledighet hjemme. Rundt 30 av de høyere offiserene var fra [[Den røde hær]], men kamuflert som frivillige og med dekknavn.<ref>Beevor 2009, side 230</ref>
Men de internasjonale brigadene hadde både en politisk og militær betydning. Uttrykket for internasjonalt engasjement på republikkens side var viktig for denne som slet med såpass store interne problemer. Videre utgjorde de 3&nbsp;000 internasjonale soldatene et viktig bidrag allerede da det første nasjonalistiske angrepet på Madrid ble slått tilbake høsten 1936. Senere i krigen, etter hvert som de internasjonale brigadene vokste og ble flere, ble deres militære betydning stadig større.

Mangelen på militære ferdigheter, spenninger i de spanske avdelingene på den republikanske siden, hvor spanierne opplevde dem som inntrengere, og vekslende disiplin og kampmoral, førte til uro innen brigadene. Videre ble de internasjonale brigadene rammet av en paranoia for utenlandske spioner, forsterket av den generelle frykten som [[Moskvaprosessene]] skapte blant de sovjetiske lederne. Særlig etter at [[Slaget ved Brunete|den republikanske offensiven mot landsbyen Brunete]] i juli 1937, var kampmoralen i de berørte styrkene svært dårlig. Det ble omfattende straffeaksjoner og henrettelser av offiserer og menige, og mange soldater, hvor seksmånederskontraktene hadde løpt ut, ikke fikk reise hjem.<ref name="Beevor 2009, side 378-379">Beevor 2009, side 378-379</ref>

Desillusjonerte soldater fra de internasjonale brigadene, herunder skandinaver, ble holdt fengslet i såkalte «omskoleringsleire» blant annet i Albacete, Murcia, Valencia og Barcelona, hvor de satt innesperret i konsentrasjonsleirlignende anlegg på ubestemt tid. Passene ble fratatt dem da de vervet seg, og disse skal ha blitt sendt til Moskva for bruk for NKVD-agenter på oppdrag. Mange ble henrettet, også for bagatellmessige forseelser. Samlet gjorde disse forholdene at mange opplevde at de var fanget i en felle, som gjorde at noen til og med deserterte over til nasjonalistene eller påførte seg selv alvorlige skader under kamp.<ref>Beevor 2009,, side 404-406</ref> I september 1938 ble de til slutt trukket ut, og 9&nbsp;934 hadde falt, 7&nbsp;686 var savnet, og 37&nbsp;541 var blitt såret.<ref name="autogenerated473">Beevor 2009, side 473</ref> Fortsatt i januar 1939 fant de internasjonale kommisjonene som overvåket tilbaketrekkingen rundt 400 internasjonale soldater fengslet av sine egne i Barcelona og andre steder, til dels på svært tvilsomt grunnlag.<ref name="autogenerated473" />

=== Sovjetunionen ===
[[Sovjetunionen]] var bare villig til å selge våpen til den sittende regjeringen. Sovjetunionen forsynte republikken blant annet med 806 fly, 362 stridsvogner og 1&nbsp;555 artillerienheter, men stilte strenge betingelser for sin støtte, blant annet tok de betaling i den spanske gullreserven. Regjeringshæren ble omorganisert etter mønster av [[Den røde armé]] med kommunistiske kommissærer i hvert kompani. Det lille Moskva-tro kommunistpartiet fikk plass i regjeringen, mens de innflytelsesrike anarkistene og [[syndikalistene]] og det uavhengige kommunistpartiet [[POUM]] ble bekjempet. Jordbrukskollektiver ble oppløst og arbeiderstyrte bedrifter levert tilbake til sine eiere i et forsøk på å vinne støtte i middelklassen, noe som også lyktes til en viss grad.

Kommunistene med støtte fra [[Stalin]] og [[Komintern]] slo i mai 1937 ut POUM, drepte, fengslet og torturerte en rekke sentrale POUM-medlemmer, blant dem lederen Andrés Nin. Resultatet var imidlertid at støtten til regjeringen ble redusert.<ref>Beevor 2009, side 358-363</ref>

Offisielt støttet Sovjetunionen Folkeforbundets ikke-innblandingspolitikk, men hadde en rekke offiserer og andre stridende kamuflert som frivillige i de internasjonale brigadene. Totalt kan det til enhver tid ha vært rundt 800 sovjetiske militært personell til stede, til sammen, krigen sett under ett, rundt 2&nbsp;150, hvorav rundt 600 ikke-stridende, blant annet som tolker. I alt ble 189 sovjetiske statsborgere meldt drept eller savnet.<ref>Beevor 2009, side 231</ref> En rekke av disse var også militære rådgivere for de republikanske kommandantene, men både mangelen på disiplin, og ikke minst de store kulturforskjellene, skapte til tider store interne spenninger og konflikter.<ref>Beevor 2009, side 232</ref> Det sovjetiske engasjementet i den spanske borgerkrigen pågikk parallelt med [[Moskvaprosessene]], og disse utrenskningene også rammet offiserer som tjenestegjorde i Spania. Dette førte blant annet til manglende kontinuitet og at beslutninger ble fattet ut fra andre hensyn enn militære. Dette kunne gi utslag som at militære beslutninger ble fattet av fjernede offiserer, eller at militær tenkning fra offiserer som var falt i unåde, ble omgjort eller unngått, uansett militære konsekvenser.<ref>Beevor 2009, side 374 og 378-379</ref> Etter hvert som borgerkrigen stadig gikk dårligere for republikken, vendte Stalin sin oppmerksomhet østover, mot den [[andre kinesisk-japanske krig]] som brøt ut i juli 1937 og etter hvert krevde et sovjetisk engasjement.

Stalins paranoia for utenlandsk ideologisk smitte førte til at en rekke av de sovjetiske rådgiverne som hadde tjenestegjort i Spania ble tvunget til å tilstå forræderske kontakter i utlandet, og deretter skutt.<ref name="Beevor 2009, side 517">Beevor 2009, side 517</ref>

=== Mexico ===
Mexico uttrykte sterk støtte til republikken og nektet å støtte de internasjonale forslagene om ikke-innblanding da disse ga en fordel til den nasjonalistiske siden. I motsetning til [[USA]], ønsket ikke meksikanerne å være nøytrale, da president [[Lázaro Cárdenas del Río]] så paralleller til [[den meksikanske revolusjon]]en i [[1910]] til [[1928]]. Særlig i 1936 og 1937 solgte Mexico en del våpen direkte til republikken, og de store smuglerlastene av våpen fra Baltikum kom igjennom ved at de hadde Mexico som bestemmelsessted i skipspapirene.<ref>Moen og Sæther, side 44-50.</ref> Riktignok hadde også nasjonalistene stor støtte blant landeiere og andre krefter internt i Mexico, og andre land i regionen som [[Argentina]], [[Brasil]], [[Chile]] og [[Peru]] støttet nasjonalistene. Men den meksikanske støtten til republikken forble av stor symbolverdi, og den materielle støtten var viktig tidlig i borgerkrigen. Den økonomiske støtten foruten de betydelige smuglerlastene var på rundt 2 millioner dollar og noen få, mindre fly.

=== Norge ===
[[Fil:Spaniamonumentet tekst.jpg|miniatyr|Teksten på monumentet over nordmenn i [[De internasjonale brigadene]] i den spanske borgerkrigen; [[Birkelunden]], Oslo. Dikt av [[Ingeborg Refling Hagen]]]]
I [[Norden]] tok arbeiderbevegelsen fra første stund side for republikken, og de sosialdemokratiske regjeringene så i [[1936]] mellom fingrene med våpensmugling og verving av frivillige til [[de internasjonale brigadene]]. [[LO]] og [[Arbeiderpartiet]] samlet inn i alt nesten 2 millioner kroner<ref name="moensæther218">Moen og Sæther, side 218.</ref> til humanitær hjelp, mens [[Norges Kommunistiske Parti|NKP]] mobiliserte norske sjømenn til å aktivt besørge smugling av våpen, særlig fra [[Baltikum]]. Reportasjer fra norske journalister skapte voldsomt engasjement for «Spania-saken» i norsk arbeiderbevegelse. Utover [[1937]] ble norsk skipsfart mer rammet av nasjonalistenes sjørøveri i [[Gibraltarstredet|Gibraltar]], og utenriksminister [[Halvdan Koht]] led et smertelig politisk nederlag da han forsøkte å sende marineskipet «Olav Tryggvason» for å beskytte norske skip som anløp republikkens havner. Regjeringen lyktes heller ikke med internasjonale fredsforslag i [[Folkeforbundet]]. Tidlig i [[1938]] innledet [[Norges rederiforbund]] og [[Norges industriforbund]] en kampanje for å slutte handelsfred med Franco, og [[Høyre]] i Stortinget krevde anerkjennelse av nasjonalistenes regime. [[Johan Nygaardsvold|Regjeringen]] og utenriksminister Koht overlevde såvidt oppgjøret internt i Arbeiderpartiet da Norge høsten 1938 opprettet diplomatiske forbindelser for å redde skipsfarten på nasjonalistiske havner.

Det deltok rundt 220 nordmenn i de internasjonale brigadene, og et ukjent antall, sannsynligvis om lag 5-10 frivillige, på den nasjonalistiske siden. To av disse var [[Per Imerslund]] og [[Roy Alexander Rosland]].<ref>Emberland og Roughthvedt, side 300 - 301</ref> På den republikanske siden deltok kjente frivillige som [[Oluf Milde]], [[Asbjørn Sunde]], [[Johan Wesselvold]], [[Gunnar Skjeseth]] og [[Nini Haslund Gleditsch]]. I hjelpearbeidet deltok Gleditsch og [[Haakon Lie]], mens partisekretær [[Einar Gerhardsen]] besøkte republikken og fronten ved Madrid i 1938. Hjelpearbeidet ble organisert gjennom [[Spania-hjelpen]], forløperen til [[Norsk Folkehjelp]]. Det ble grunnlagt et norsk-svensk sykehus i [[Alcoy]], ledet av dr [[Gunnar Johnson]] (sjefslegen ved Oslo legevakt) og dr [[Gunnar Finsen]].<ref name="moensæther129">Moen og Sæther side 129-139.</ref>