Redigerer Den italienske renessansen (avsnitt)

=== Renessansens spredning ===
Renessansens idealer spredde seg først fra Firenze til nærliggende bystatene i [[Toscana]] som [[Siena]] og [[Lucca]]. Den toskanske kulturen ble snart en modell for hele Nord-Italia og den toskanske mangfoldige italienske språket ble dominerende i hele området, spesielt i litteraturen. I 1447 kom [[Francesco I Sforza]] til makten i Milano og omformet raskt den fortsatt middelalderske byen til et betydelig senter innenfor kunst og lærdom som trakk til seg blant andre [[Leon Battista Alberti]]. Venezia, en av de rikeste byene på grunn av dens kontroll over Middelhavet, ble et annet senter for renessansekunst, spesielt innenfor [[arkitektur]]. Mindre hoff støttet renessansen og førte den til mindre byer som utviklet deres egen karakteristiske kunst: [[Ferrara]], [[Mantova]] (under [[Huset Gonzaga]]), [[Urbino]] (under [[Federico da Montefeltro]]), og i [[Napoli]] ble renessansen fremmet under beskyttelse av [[Alfonso V av Aragona]], som erobret byen i 1443 og oppmuntret kunstnere som [[Francesco Laurana]] og [[Antonello da Messina]], og forfattere som poeten [[Jacopo Sannazaro]] og humanistiske lærde som [[Angelo Poliziano]].

I 1377 returnerte [[pave Gregor XI]] til [[Roma]], men den en gang keiserlige hovedstaden forble fattig og stort sett i ruiner gjennom de første årene av renessansen.<ref name="Burke. Side 271">Burke. Side 271</ref> I perioden frem til 1417 (det store skisma) var det uklart om paven satt i Avignon eller Roma, med rivalisering mellom paver og såkalte motpaver. Pavedømmet ble igen forent ved [[konsilet i Konstanz]] (1414 – 1418). Den store forvandlingen begynte imidlertid først under [[pave Nikolas V]], som ble pontifex i 1447. Han satte i gang en dramatisk gjenoppbygging som til slutt fikk det meste av byen oppbygd og fornyet. Den humanistiske lærde Aeneas Silvius Piccolomini ble senere pave som [[Pius II]] i 1458. Da pavedømmet kom under kontroll av rike og mektige familier i Nord-Italia, som [[Medici]] og [[Borgias]], kom renessansens ånd og filosofi til å dominere [[Vatikanet]]. Pave [[Sixtus IV]] fortsatte Nikolas Vs arbeid, mest berømt for å gi ordre til konstruksjonen av [[Det sixtinske kapell]], som er oppkalt etter ham. Pavene ble i stadig større grad verdslige herskere da pavestatene ble smidd sammen til en sentralisert makt etter en rekke «krigerpaver».

Renessansens natur endret seg i løpet av slutten av 1400-tallet. Renessansens ideal ble fullstendig adoptert av de herskende klassene og aristokratiet. De første renessansekunstnerne ble sett på som håndverkere som hadde liten prestisje eller anerkjennelse. På slutten av renessansen hadde de fremste av dem stor innflytelse, ble betraktet som mestre og kunstnere, og kunne kreve store honorarer. En blomstrende handel i renessansekunst utviklet seg, og mens de ledende kunstnere i den tidligste renessanse kom fra de lavere eller fra middelklassen kom de økende grad fra aristokratiet selv og ble selv en del av aristokratiet.<ref name="Burke. Side 271"/>