Redigerer Den europeiske unions historie (avsnitt)

===Roma-traktaten===
Etter at Spaak-rapporten ble ratifisert forhandlet medlemsstatene seg frem til en avtale som ble signert den 25. mars 1957 ([[Roma-traktaten]]), hvor man gikk inn for å danne [[EØF|Det europeiske økonomiske fellesskap]] (EØF eller EEC) og [[Euratom]].<ref name=":2" /> Avtalen trådte i kraft 1. januar 1958.<ref name="aarhundret" /> EØF-traktaten inneholdt bestemmelser for å opprette en [[tollunion]] og en felles politikk innen handel, transport og konkurranse. Målet var å danne et felles marked med fri bevegelser av varer, tjenester, kapital og personer, som senere skulle bli kjent som [[de fire friheter]]. I EØF-samarbeidet inngikk prinsippene om fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser («de fire friheter»). Roma-traktaten uttrykte ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom land og områder.<ref name="Tiden" /> Til 1973 var over to tusen vedtak og forordninger gjort på grunnlag av Roma-traktaten.<ref name="Tiden" /> EEC var i til å begynne med en [[tollunion]].<ref name="Bergesen"/> Gjennomføring av tollunion og felles landbrukspolitisk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.<ref name="Maastricht" />

Etableringen av en [[CAP|felles europeisk landbrukspolitikk]] (CAP) var kanskje spesielt viktig. Dette ble fastslått på [[Stresa-konferansen]] i 1958, hvor man gikk inn for å innføre et system med garanterte priser til bønder. Med denne politikken ønsket man å favorisere varer fra europeiske produsenter innenfor det økonomiske fellesskapet. Målet var også å løse problemer de ulike statene hadde på sine innenriksmarkeder. Frankrike hadde for eksempel høy subsidiering av sitt landbruk, og led av overproduksjon. Tyskland derimot produserte ikke nok landbruksprodukter til eget forbruk, og var avhengige av import (hovedsakelig fra USA) for å brødfø egen befolkning.

Samtidig ble det også opprettet nye institusjoner basert på de som allerede eksisterte innenfor EKSF. Disse var [[Europaparlamentet]], [[Europakommisjonen]], [[Den europeiske unions råd|Rådet]] og [[EF-domstolen]]. Det ble også opprettet en europeisk investeringsbank som skulle tilby lån for å fremme regional utvikling for å jevne ut regionale økonomiske ulikheter som for eksempel var særlig fremtredende mellom Sør- og Nord-Italia. 

[[Suezkrisen]] i 1956, hvor den Anglo-franske kontrollen av Suezkanalen ble tapt til [[Egypt]] under [[Gamal Abdel Nasser]] var et sterkt økonomisk tilbakeslag ikke bare for Frankrike, men også for Storbritannia. Da britene trakk seg ut ble det på politisk nivå raskt klart at den internasjonale innflytelsessfæren hadde endret seg etter andre verdenskrig. Britene stod imidlertid utenfor EØF, og tettere integrasjon mellom de seks medlemslandene i EKSF som var traktatfestet i Roma truet den britiske økonomien med å seile akterut. Britene tok derfor initiativ til Stockholmkonvensjonen i 1960, hvor land som stod utenfor EØF skulle drøfte muligheten for å etablere en alternativ handelsorganisasjon. Resultatet ble opprettelsen av [[EFTA|Den europeiske frihandelsorganisasjonen]] (EFTA) samme år mellom Danmark, Norge, [[Portugal]], Storbritannia, [[Sveits]], Sverige og [[Østerrike]]. EFTAs mål var å skape fri handel mellom medlemslandene, men til forskjell fra EØF skulle det ikke opprettes en tollunion eller en felles handelspolitikk utad.

Imidlertid gikk det ikke mer enn halvannet år før Storbritannia gikk bort fra EFTA, og heller søkte EF-medlemskap. Land som Irland, Danmark og Norge valgte samtidig også å søke medlemskap i EF, ettersom Storbritannia som initiativtaker og en viktig handelspartner ønsket å tre ut. De fire landene leverte sin EF-søknad i august [[1961]].