Redigerer Den angolanske borgerkrigen (avsnitt)

== 1970-tallet ==

=== Uavhengighet ===
I juli 1975 brøt MPLA Alvor-avtalen og tvang FNLA ut av Luanda med makt, samtidig trakk UNITA seg frivillig tilbake til sin høyborg i sør. I august hadde MPLA kontroll over 11 av de 15 provinshovedstedene, inkludert Cabinda og Luanda. 23. oktober 1975 autoriserte den sørafrikanske statsministeren B.J. Vorster Operasjon Savannah, som startet som et forsøk på å beskytte ingeniører som konstruerte demningen i Calueque, etter at uregjerlige UNITA-soldater hadde overtatt. Dammen som var betalt av Sør-Afrika, føltes å være i fare. Sør-Afrika sendte mellom 1500 og 2000 tropper til Sør-Angola og etterhvert fungerte de som støtte for FNLA og UNITA. [[Den demokratiske republikken Kongo|Zaire]] satte inn pansrede biler, fallskjermjegere og tre infanteribataljoner til Angola til støtte for FNLA. Zaire ønsken en regjering fra ovimbundu-folket som var nærmere i slekt med folkene i Zaire enn ambundu-folket som dominerte MPLA. Innen tre uker hadde sørafrikanske og UNITA-styrker erobret fem provinshovedsteder, inkludert Novo Redondo og Benguela. Som svar på den sørafrikanske inngripen sendte Cuba 18.000 soldater som en del av en storstilt militær intervensjon med kallenavnet Operasjon Carlota til støtte for MPLA. Cuba hadde opprinnelig gitt MPLA 230 militærrådgivere før den sørafrikanske intervensjonen. I tillegg sendte Jugoslavia to krigsskip fra den jugoslaviske marinen til kysten av Luanda for å hjelpe MPLA og kubanske styrker. Den kubanske og jugoslaviske intervensjonen viste seg å være avgjørende for å slå tilbake fremrykket UNITA-styrkene/sørafrikanerne. FNLA ble også slått i slaget ved Quifangondo og tvunget til å trekke seg tilbake mot Zaire. FNLAs nederlag tillot MPLA å konsolidere makten over hovedstaden Luanda. Agostinho Neto, lederen av MPLA, erklærte den portugisiske oversjøiske provinsen Angola uavhengighet som Folkerepublikken Angola 11. november 1975. UNITA erklærte Angolas uavhengighet som den sosialdemokratiske republikken Angola med base i Huambo, og FNLA erklærte Den demokratiske republikken Angola med base i Ambriz. FLEC, bevæpnet og støttet av den franske regjeringen, erklærte Republikken Cabindas uavhengighet i Paris. FNLA og UNITA inngikk en allianse 23. november og proklamerte sin egen koalisjonsregjering, Den demokratiske folkerepublikken Angola, med base i Huambo med Holden Roberto og Jonas Savimbi som medpresidenter, og José Ndelé og Johnny Pinnock Eduardo som medstatsministere .

I 1975 og 1976 trakk de fleste utenlandske styrker seg ut, med unntak av Cuba. De siste elementene i det portugisiske militæret trakk seg tilbake i 1975, og det sørafrikanske militæret trakk seg tilbake i februar 1976. Cubas troppestyrke i Angola økte fra 5500 i desember 1975 til 11 000 i februar 1976. I Cabinda lanserte kubanerne en serie vellykkede operasjoner mot FLEC separatistbevegelse.

=== Støtte fra USA og Clark Amendment ===
USAs president Gerald Ford godkjente skjult bistand til UNITA og FNLA gjennom Operasjon IA Feature 18. juli 1975. Dette til tross for sterk motstand fra tjenestemenn i utenriksdepartementet (UD) og CIA. UD var bekymret for at  det var umulig å opprettholde hemmeligholdet av IA Feature og at Sovjetunionen ville svare ved å øke involveringen i den angolanske konflikten. Dick Clark, en demokratisk senator fra Iowa, oppdaget operasjonen under tur til Afrika, mens Seymour Hersh, en reporter for The New York Times, avslørte IA Feature for offentligheten 13. desember 1975. Clark foreslo en endring av Arms Export Control Act (våpeneksportloven), som utelukket hjelp til private grupper som drev militære eller paramilitære operasjoner i Angola. Lovforslaget ble vedtatt av senatet og Representantenes hus og Ford signerte lovforslaget 9. februar 1976 og den amerikanske støtten ble stanset (for noen år).  Zambia forbød UNITA å sette i gang angrep fra sitt territorium 28. desember 1976 etter at Angola under MPLA-styre ble medlem av FN.

=== Shaba invasjonene ===
Som et svar på at Zaire støttet FNLA støttet MPLA-regimet i Angola den zairske opprørsgruppen FNLC (Front  National Liberation de Congo). 7. mars 1977 invaderte omtrent 1500 medlemmer av FNLC Shaba-provinsen (dagens Katanga-provins) i Zaire fra Øst-Angola. I begynnelsen presset disse Zaires hær tilbake. 2. april appellerte Mobutu til William Eteki fra Kamerun, styreleder for Organisasjonen for afrikansk enhet, om hjelp. Åtte dager senere svarte den franske regjeringen på Mobutus bønn og fløy 1500 marokkanske tropper inn i Kinshasa. Denne styrken arbeidet sammen med den zairiske hæren, FNLA og egyptiske piloter som fløy franskproduserte zairske Mirage-jagerfly for å slå tilbake FNLC. Motinvasjonsstyrken presset den siste av militantene sammen med mange flyktninger inn i Angola og Zambia i april 1977. Mobutu beskyldte MPLA, kubanske og sovjetiske regjeringer for medvirkning til krigen. Carter-administrasjonen i USA var usikker på hvor involvert Sovjet og Kuba var og forholdt seg passiv.

FNLC invaderte Shaba igjen 11. mai 1978 og erobret Kolwezi på to dager. Denne gangen var det tydelig for Carter-administrasjonen hvor involvert Kuba og Sovjet faktisk var, så da Mobutu appellerte til utenlandsk hjelp, jobbet den amerikanske regjeringen med de franske og belgiske militærene for å slå tilbake invasjonen. Den franske fremmedlegionen tok tilbake Kolwezi etter en syv dagers kamp og fløy 2250 europeiske borgere til Belgia. Men de klarte ikke hindre FNLC i å massakrere rundt 80 europeere og 2.000 afrikanere. I ett tilfelle drepte FNLC 34 europeiske sivile som hadde gjemt seg i et rom. FNLC trakk seg tilbake til Zambia og lovet å returnere til Angola. USA fremforhandlet så en avtale mellom MPLA og Zaire hvor de forpliktet seg til å slutte å støtte opprør i hverandres respektive land. Når Zaires støtte til FNLA opphørte ble gruppen marginalisert og borgerkrigen utviklet seg til en krig mellom MPLA og UNITA.

=== Nitistas ===
Etterhvert oppsto det fraksjoner innad i MPLAs ledelse. I 1978 forsøkte innenriksminister Nito Alves å gjøre statskupp. Alves var den viktigste militære lederen i krigen mot UNITA, han hadde også Sovjetunionens godkjennelse til å gjøre statskupp. President Agostinho Neto klarte imidlertid å slå ned opprøret ved hjelp av kubanske styrker. Etter kuppet hadde blitt slått ned ble titusenvis av mennesker som var, eller ble beskyldt for å være tilhengere av Nito Alves arrestert. Disse ble kalt Nitistas. Anslaget over antallet som MPLA og kubanerne henrettet varierer mellom 20.000 og 70.000. Disse utrenskningene svekket MPLA betydelig, i 1975 hadde MPLA over 200.000 medlemmer, men dette falt til 30.000 i løpet av noen år. Utrenskningen førte til betydelig militær svekkelse av MPLA og førte også til et mye mer anstrengt forhold til Sovjet og østblokken. Kuba måtte også sendte enda flere soldater for å holde regimet ved makten.

=== Ny president ===
President Neto døde 10. september 1979, og partiets sentralkomité stemte enstemmig for å velge [[José Eduardo dos Santos]] som ny president. Dette gjenopprettet forholdet til østblokken.