Redigerer Den anglo-normanniske invasjonen av Irland (avsnitt)

== Kong Henriks ankomst i 1171 ==
[[Fil:A Chronicle of England - Page 180 - Henry at Waterford.jpg|thumb|«Henrik i Waterford», fra ''A Chronicle of England'' (1864) av James Doyle]]

Kong Henrik II fryktet tilsynelatende at Strongbow ville opprette et uavhengig rike i Irland, som kunne kontrollere [[Irskesjøen]] og blande seg inn i engelske anliggender.<ref name="Martin_80">Martin (2008), s. 80</ref> Tidlig i 1171 beordret Henrik at undersåttene hans skulle dra tilbake til England, ellers ville at alle deres eiendommer bli beslaglagt. Strongbow minnet Henrik om at han hadde dratt til Irland med Henriks tillatelse, for å gjenopprette Diarmait til kongedømmet, og at alt han hadde oppnådd i Irland var «ved Henrys nåde og gunst, og stod til hans disposisjon».<ref name="Martin_80"/> I juli, før beleiringen av Dublin, bevilget Henrik det meste av landet Strongbow hadde erobret til ham og hedret ham med posisjonen som «kongelig konstabel i Irland», og således knyttet ham formelt til Englands monark.<ref name="Martin_87">Martin (2008), s. 87</ref>

I september 1171 hadde Henrik bestemt seg for å lede en militær ekspedisjon til Irland, og tilkalte Strongbow for å møte ham ved [[Pembroke (Wales)|Pembroke]] i Wales mens hæren samlet seg.<ref name="Martin_87"/> En anonym [[chanson de geste]] med den normanniske tittelen ''Chanson de Dermot et du comte'', oversatt til engelsk i 1892 som ''The Song of Dermot and the Earl'', forteller om ankomsten til Richard de Clare (Strongbow) til Irland i 1170, og om den påfølgende ankomsten til Henry II av England.<ref>[https://celt.ucc.ie/published/T250001-001/text002.html «Song of Dermot and the Earl»], ''CELT: Corpus of Electronic Texts''</ref><ref>O'Doherty, J.F. (mars 1938): [https://www.jstor.org/stable/30006557 «Historical Criticism of the Song of Dermot and the Earl»], ''Irish Historical Studies'' '''1'''(1), s. 4-20</ref> Diktet ser for seg at kongens sinne gradvis avtar inntil en vennskapelig avtale ble oppnådd.<ref name="Martin_87"/> Strongbows handlinger kan bare ha vært en katalysator for Henriks intervensjon.<ref name="Carpenter_218–219"/> Historikeren Peter Crooks har skrevet at «Ikke mindre enn sine forgjengere, Henrik II var glad for å legge Irland til sitt imperium.»<ref>Crooks (2005), s. 27</ref> En engelsk historiker på den tiden, [[William av Newburgh]], skrev at Henrik ønsket å ha «hederen av slik en berømt erobring» og dens inntekter for seg selv.<ref name="Carpenter_218–219"/>

Den 17. oktober 1171 gjorde kong Henrik landgang ved Waterford med en stor hær på minst 500 riddere og 4000 soldater og bueskyttere. Flere [[beleiringstårn]] ble også sendt over, for eventuelt å kunne angripe befeste byer, enten normanniske eller andre som [[Cork]] og [[Limerick]].<ref name="Martin_87"/> Dette var første gang en regjerende konge av England hadde satt sin fot på irsk jord, og markerte begynnelsen på Englands krav på suverenitet i Irland. Henrik førte hæren sin til Lismore, sete for et viktig kloster, og valgte stedet for en festning. Deretter gikk han videre til [[Cashel]], som han hadde i tankene som møtested for et kirkeråd. Henrik ledet deretter hæren mot Dublin.<ref>Martin (2008), s. 89</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=''Pave Alexander III til Henrik II''
|''«Ettersom disse bevilgningene fra våre forgjengere, som er kjent for å ha blitt gitt på rimelige grunner, er verdig å bli bekreftet med en permanent sanksjon; Vi følger derfor i fotsporene til avdøde ærverdige pave Hadrian (...) ratifiserer og bekrefter tillatelsen fra nevnte pave gitt deg med henvisning til herredømmet til kongeriket Irland; (...) for at den skitne praksisen i det landet kan bli avskaffet, og den barbariske nasjonen som kalles ved det kristne navn, kan gjennom din nåde oppnå en viss anstendighet i oppførsel...»''
<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/Privilege_of_Pope_Alexander_III_to_Henry_II|''Privilege of Pope Alexander III to Henry II''], ''Wikisource.org''</ref>|align=right}} 

De normanniske herrene (lordene) bekreftet sin lojalitet til Henrik og overlot territoriet de hadde erobret til ham. Han lot Strongbow holde Leinster i [[len]] og erklærte Dublin, Wexford og Waterford for å være [[krongods]].<ref>Martin (2008), s. 88</ref> Femten irske konger og høvdinger underkastet seg Henrik, sannsynligvis i håp om at han ville dempe uprovosert normannisk ekspansjon til deres områder.<ref name="Duffy_138">Duffy, Seán (2007): "Henry II and England's Insular Neighbours", Harper-Bill, Christopher, red.: «'Henry II: New Interpretations», Boydell Press. s. 138.</ref> De som ikke underkastet seg var blant annet Ruaidrí,<ref name="Duffy_138"/> den irske overkongen og konge av [[Connacht]], og kongen av [[Mide|Meath]] og [[nordlige Uí Néill]].<ref name="Carpenter_218–219"/> Mot dette uttalte ''[[Tigernach-annalene]]'' at kongenes underkastelser til Henrik II skjedde i to etapper; først i Waterford av kongen av Desmond, og deretter i Dublin av kongene av Leinster, Meath, Breffny, Airgíalla og Ulster.<ref>[https://celt.ucc.ie/published/T100002A/index.html «§T1171.12»], ''CELT: The Corpus of Electronic Texts''. Sitat: «Henry arrived in Ireland at Waterford a week before Samhain, and Diarmaid Mac Carthaigh, king of Desmond, submitted to him. Thence he went to Dublin and received the kingship of Leinster and of the men of Meath, Brefne, Oriel and Ulster.» </ref>

Det irske kirkehierarkiet underkastet seg også Henrik, og håpet at hans invasjon ville føre til større politisk stabilitet i Irland.<ref name="Flanagan_30">Flanagan (2005), s. 30</ref> Henrik «brukte kirken som et virkemiddel for erobring».<ref name="Daniell_65–66">Daniell, Christopher (2013): ''From Norman Conquest to Magna Carta: England 1066–1215''. Routledge; s. 65–66.</ref> Kongen organiserte synoden i Cashel, der irske kirkeledere anerkjente ham som deres «verdslige overherre». Dette kan ha vært på grunn av deres erkjennelse av at de gregorianske reformene ikke var kompatible med det irsk-gæliske samfunnet.<ref>Martin (2008), s. 58</ref> Pave [[Alexander III (pave)|Alexander III]], som hadde etterfulgt pave [[Hadrian IV]], sendte brev til de irske biskopene, og krevde at dem aksepterte Henrik som deres overherre i samsvar med edene som ble sverget av dens konger, eller de ville møte kirkelig kritikk.<ref>Martin (2008), s. 92</ref> Han ratifiserte ''[[Laudabiliter]]'' og hevdet å gi Henrik herredømmet over Irland for å sikre religiøs reform og sikre at irene betalte skatten sin til Roma.<ref>Hull, Eleanor (1931): [https://www.libraryireland.com/HullHistory/Appendix1a.php «Pope Adrian's Bull ’Laudabiliter’ And Note Upon It»], ''A History of Ireland and Her People''. Via ''LibraryIreland''</ref> Synoden forsøkte å bringe den irske kirkens praksis på linje med den i England, og nye klostersamfunn og militære ordener (som tempelridderne) ble introdusert i Irland.<ref name="Daniell_65–66"/>

Henrik ga Meath til Hugh de Lacy; ettersom dette riket ikke hadde blitt erobret, betydde det at Henrik ville la de Lacy beholde det om han kunne erobre det.<ref name="Flanagan_30"/><ref>Martin (2008), s. 96</ref> Tidlig i 1172 tillot Henrik de Lacy å føre kongelige tropper inn i Meath, hvor de plyndret og brente klosterbyene [[Fore Abbey|Fore]] og [[Killeigh]].<ref>Doran, Linda (2007): ''Lordship in Medieval Ireland: Image and Reality''. Four Courts Press; s. 165.</ref> Henrik gjorde også Dublin tilgjengelig for frimennene i Bristol til å kolonisere. Mange av de norrøn-irske innbyggerne ble tvunget til å bosette seg på nytt utenfor bymurene, ved det som ble forstaden Oxmantown.<ref>Martin (2008), s. 94</ref>

Henrik forlot Irland den 17. april 1172 og satte seil fra Wexford. Noen samtidige engelske skribenter – som [[William av Canterbury]] og [[Ralph Niger]] – fordømte Henriks militære intervensjon, og beskrev den som en ulovlig «fiendtlig invasjon» og «erobring».<ref name="Duffy_139">Duffy (2007), s. 139</ref> Et dikt i den walisiske ''Llyfr Du Caerfyrddin'' (''[[Den svarte boken fra Carmarthen]]'') beskrev hvordan Henrik «krysser salthavet for å invadere de fredelige gårdene i Irland», og forårsaket «krig og forvirring». Krønikeskriveren [[Gerald av Wales]] følte seg forpliktet til å tilbakevise det han kalte de «høyrøstede klagene om at kongene av England holder Irland [som besittelse] ulovlig».<ref name="Duffy_139"/>