Redigerer Demografi (avsnitt)

==Befolkningspolitikk==
[[Fil:Stroop Report - Warsaw Ghetto Uprising 06b.jpg|thumb|Tyske Waffen-SS-soldater tvinger polske jøder ut av tilfluktsrommene under oppstanden i [[den jødiske ghettoen i Warszawa]] i mai [[1943]]. [[Hitler]] ville utrydde «[[jøder|den jødiske rasen]]» under dekke av ''kvalitativ befolkningspolitikk''. Bildet er blant de mest kjente fra [[andre verdenskrig]].]]
Som i all annen politikk, finnes det ''mål'' og ''midler'', og befolkningspolitikken har som mål å påvirke vekstfaktorene. I [[U-land]] vil ofte myndigheten føre ''antinatalistisk politikk'', med ønske å begrense befolkningsveksten, som normalt sett er høyere enn i [[I-land]] på grunn av kulturforskjellene. Da U-landene samtidig prøver å holde dødeligheten så lav som mulig, og samtidig så er innvandringene allerede sterkt regulert, retter de seg ofte mot fødselstallene og hvordan redusere de. Dette er ofte motsatt av situasjonen i I-land &ndash; som Sverige &ndash; hvor myndighetene fører ''pronatalistisk politikk'' og fremmer familiepolitiske tiltak for å få opp fødselstallene. I U-land, og da spesielt i [[Afrika]], økes fokuset på bruk av [[prevensjon]] for å bekjempe sykdommer som [[hiv]]/[[aids]] og senke fødselstallene. Også befruktningshindrende midler gis lettere tilgang på.

Hva innvandring angår, har nesten alle land streng regulering. Unntakene er land som føler seg truet av nabostater, slik som [[Israel]] ([[loven om tilbakevending]]), og i land med flere etniske grupper hvor majoriteten frykter minoriteten. Slike land kan ofte komme med innvandringsstimulerende tiltak. Det motsatte kan også forekomme, at et land setter i gang utvandringsstimulerende tiltak. Igjennom historien har for eksempel moderlandene til koloniriker vært interessert i å få sine koloniserte besittelser befolket av egne folk.

Det skilles mellom ''kvantitativ befolkningspolitikk'' og ''kvalitativ befolkningspolitikk''. Kvantitativ befolkningspolitikk har som mål å oppnå forhåndsbestemte størrelser og verdier på folketall og tilvekstfaktorer. Kvalitativ befolkningspolitikk tar sikte på å heve «menneskekvaliteten», eller å unngå å redusere den. Dette var et viktig tema i [[mellomkrigstiden]], hvor det ble drøftet at ikke alle grupper i samfunnet hadde like gode arveegenskaper. Det ble derfor tidvis ført en politikk for å stimulere unge mennesker som hørte til grupper med gode arveegenskaper, til å få flere barn, mens de med «dårligere arveegenskaper» og «mindreverdige grupper» helst skulle forbli barnløse. I Norge ble det diskutert [[tvangssterilisering]] av seksualforbrytere uten samtykke fra forbryteren, men forslaget ble forkastet. Debatten om bevisst «barneavlspolitikk» foregikk også i mange andre land, men ''kvalitativ befolkningspolitikk'' ble fort beryktet. Flere diktaturstater propaganderte sterkt for såkalt rasehygiene, og forfulgte derfor uønskede raser. Det har også vist seg i ettertid at politikkens «vitenskapelige grunnlag» nesten helt og holdent var kvakksalveri. Det [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] [[Tysklands historie (1933-1945)|Tyskland]], som er skrekkeksemplet på raseforfølgelse, brukte disse raseteoriene som skalkeskjul for [[Holocaust|jødeforfølgelsen]]. I dag er det derimot svært få land som fører en kvalitativ befolkningspolitikk, men et eksempel kan være [[Singapore]], hvor myndighetene fremmer barnefødsler blant de høyt utdannede. Det er også en rekke land som har innført lover som tar sikte på å hindre sinnssyke og andre med uheldig arveanlegg å sette barn til verden. I noen land, under bestemte vilkår, kan disse steriliseres.