Redigerer Danmarks historie (1814–1848) (avsnitt)

== Politisk organisering ==
Stenderforsamlingenes mangel på innflytelse fikk en [[Liberalisme|liberal]] politisk bevegelse til å vokse frem, drevet av avisdebatten som oppsto etter opprettelsen av stenderforsamlingene. Blant annet beskrev kaptein [[Anton Frederik Tscherning|A.F. Tscherning]] i 1831&ndash;32 manglene ved det danske forsvaret og anbefalte en folkevæpning i stedet for den udemokratiske [[verneplikt]]en som påhvilte bøndene alene. Da kapteinen kritiserte både Danmarks forsvars-og utenrikspolitikk i Kjøbenhavnerposten i 1833, sendte Frederik VI ham på en mangeårig «studiereise» til utlandet. Alle kunne se at dette var en dårlig skjult landsforvisning og hyllesttalene ved avreisen hans i juni samme år viste viljen til å organisere en liberal opposisjon i Danmark.<ref name="S216-217" />

=== Trykkefriheten trues ===
Utilfredsheten med stenderforsamlingene var størst blant [[student]]er og [[akademiker]]e. [[Christian Georg Nathan David|C.N. David]], professor i statsøkonomi, advarte mot overvekten av grunneiere i stenderne. Han var i 1834 i forbindelse med valget til stenderforsamlingene med på å opprette ''[[Fædrelandet (avis)|Fædrelandet]]''. Tonen i bladet var fra starten av kritisk mot stenderne og eneveldet. På tross av sensuren ga David ut en rekke kritiske anonyme artikler. Det fikk Frederik VI til i desember 1834 å pålegge kanselliet dels å overveie sak mot David, dels en generell skjerpelse av sensuren, bl.a. ved å frata domstolene muligheten for å underkjenne politimyndighetens inngripen.

Da en gruppe akademikere i København fikk rede på tiltaket, organiserte de en innsamling på nesten 600 underskrifter på en ''trykkefrihetsadresse'' til kongen. I den ba de i ydmyke vendinger kongen om ikke å endre trykkefrihetslovgivningen og opprettholde domstolenes mulighet for inngripen. Kongen svarte i et ofte sitert [[reskript]]:{{sitat|..således kan heller ingen uden Vi alene være i stand til at bedømme, hvad der er begges<ref>det vil sige folkets og statens</ref> sande gavn og bedste.|Frederik VI}} Kongen og hans administrasjons oppvisning i bedreviten var et dårlig varsel om hvor lite kongen ville lytte til råd fra stenderforsamlingene. Det satte for alvor gang i organiseringen av de liberale kreftene.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|pp=217-218.}}</ref>

På vårparten i 1835 stiftet en gruppe moderate liberale ''«[[Selskabet for Trykkefrihedens rette Brug]]»'' som både skulle virke for å sikre den daværende trykkefrihet og motvirke «misbruk» av trykkefriheten. Ikke bare fra smusspressen, men også fra ultraliberalt hold. Selskapet hadde i april allerede 500 medlemmer og tallet steg til 2&nbsp;256 ved årets utgang, noe som gjorde selskapet til datidens største. Det var dominert av akademikere; en gruppe som fra starten av var delt opp i to grupper: En yngre, spesielt københavnske, ultraliberale, som ønsket at selskapet skulle virke for en ubegrenset trykkefrihet som prinsipp. Og en eldre med moderate liberale som ønsket å opprettholde den opprinnelige målsetningen.

C.N. David ble i forbindelse med rettssaker i desember og mai frikjent både ved første instans og i [[Højesteret (Danmark)|Højesteret]]. De liberale påpekte nå overfor administrasjonen at stenderforsamlingene ville få vanskeligheter med å gi kongen råd dersom de ikke kunne få kjennskap til hva som rørte seg i offentligheten gjennom en forholdsvis fri meningsutveksling i pressen. Regjeringen nøyde seg med å avskjedige David fra hans professorstilling.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|p=218.}}</ref>

=== Stenderforsamlingenes møter ===
Fra oktober 1835 til februar 1836 ble Øernes og Holsteins stenderforsamlinger innkalt til sitt første møte. Rett før offentliggjorde regjeringen i ''[[Collegial-Tidende|Kollegialtidende]]'' for første gang en oversikt over statsfinansene. Her fremgikk det at det var et lite underskudd på budsjettet og den største enkeltposten var avdrag på statsgjelden. De tunge postene var blant annet militæret og hoffet. De liberale i Roskilde stenderforsamling, med [[Tage Algreen-Ussing]] i spissen, satte kravet om orden og besparelser i statshusholdningen øverst på dagsordenen. Frem til rundt 1840 var de liberales ledende tanke ønsket om skattebevillingsrett, utfra tanken om at pengene lå best i borgernes lommer. Overfor de liberale sto en konservativ gruppe på opp mot 25 av dens 70 medlemmer. I denne gruppen var godseierne de toneangivende. Forsamlingens halve [[snes]] bønder hørte man ikke mye til, men andre politikere, blant annet president i [[Landhusholdningsselskabet]] [[Johan Christian Drewsen|J.C. Drewsen]] tolket og fremførte bondestandens ønsker.

Utenfor møtesalen videreførte bondestanden den organiseringsformen den hadde utviklet på slutten av 1700&ndash;tallet. Gjennom en lang rekke petisjoner, bønneskrifter, med tallrike underskrifter la den press på stenderrepresentantene spesielt for å få avskaffet [[Hoveri|gårdmannshoveriet]]. Godseiernes svar lød at skulle festebøndene ha større frihet så skulle godseierne ha friere rådighet over festejorden som var deres eiendom. Petisjonsbevegelsen innledet tendensen til at de deputerte selv kom med forslag til debatt i stedet for bare å drøfte lovforslag fremsatt av regjeringen. Til de liberales forargelse var ikke møtene offentlige og de første referatene fra møtene som ble utgitt i ''Stændertidende'', var mangelfulle. Etter hvert tok stenderforsamlingene med eller mot regjeringens vilje mange politiske spørsmål opp til debatt, som var vanskelige å debattere i et eneveldig samfunn med utstrakt pressekontroll.

I april [[1836]] møttes de to andre stenderforsamlingene i [[Viborg]] og [[Slesvig by|Slesvig]]. Den jyske forsamlingen var både mindre og hadde et mer ensartet preg enn øyenes. De fleste bønder på Jylland var selveiere og godsene var mindre, og akademikerne og embetsmennene var lenger vekk fra det «dannede» København og var nærmere bøndenes og byboernes daglige liv. I alle fall utgjorde bøndene en større gruppe i forsamlingen og var ikke så tause som dem i Roskilde. Spesielt gjorde selveieren [[Ole Kirk]] seg bemerket ved et godt grep om de parlamentariske formene. Da de sosiale skillene var mindre på Jylland, ble motsetningene mellom de liberale og konservative samt mellom bønder og godseierne ikke så store som i Roskilde. Ofte fant de to gruppene sammen for å motvirke skattekravene og det regulerende presset fra København.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|pp=218-219.}}</ref>

=== Dansk språk i Nordslesvig ===
I den slesvigske stenderforsamlingen anmodet den nordslesvigske bonden [[Nis Lorentzen]] den [[8. juni]] 1836 om innføring av dansk rettsspråk i [[Nordslesvig]]. Det ønsket var neppe av nasjonalistisk karakter, men mer en mulighet for de [[dansk]]talende bøndene til å få sine saker behandlet på sitt eget språk og av embetsmenn som kunne snakke med dem på deres språk. Episoden innebar at de små kretsene som i [[Kiel]] og Nordslesvig kjempet for det danske språkets rett i Slesvig og de liberale danske kretser fant sammen for første gang. Professor [[Christian Paulsen]] slo i brev til ''Fædrelandet'' til lyd for Nis Lorentzens synspunkter.

De yngste liberale, med juristen og journalisten [[Orla Lehmann]] i spissen, tok saken opp i Trykkefrihetsselskapet og fikk vedtatt at selskapet skulle bre sin virksomhet ut til de dansktalende områdene av Slesvig. Det var et uhyre populært trekk som fikk medlemstallet til å stige til rundt 5&nbsp;000. Episoden viste imidlertid også at de dansk-og tysktalende slesvig-holsteinske liberale kunne få vanskeligheter med å arbeide sammen i stenderforsamlingen. Den danske opposisjonen i Slesvig fikk enda fastere form da kjøpmannen P.C. Koch i Haderslev begynte å sende ut bladet ''[[Dannevirke (dagblad)|Dannevirke]]''. De liberale i København støttet aktivt denne virksomheten selv om bladets kongetro linje ga visse betenkeligheter.<ref name="S219+221">{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|pp=219+221.}}</ref>