Redigerer Danmarks historie (1660–1814) (avsnitt)

== Den fredelige perioden ==
=== Stavnsbåndet ===
{{Utdypende artikkel|Stavnsbåndet}}
Etter den store nordiske krig fortsatte kongemakten å prøve å få innflytelse over samfunnet på landsbygden. Blant annet ble godseierne pålagt å føre rettsgyldige festeprotokoller, slik at det kunne påvises hva som var blitt avtalt mellom partene. Dessuten ble det forbudt å sette landgildet opp i festets løpetid. Det innebar at godseierne måtte finne andre måter å få større utbytte av jorden sin på. Det kunne blant annet gjøres ved å sette innfestingssummen i været eller ved å kreve mer [[hoveri]] av [[Leilending|festebøndene]], da omfanget av hoveriet nesten aldri fremgikk av festekontraktene.

I krongodsets 12 distrikter ble det mellom [[1721]]–[[1727|27]] oppført rundt 250 [[rytterskole]]r til [[almue]]ns barn. Kretsen rundt kongen og enkelte storgodseiere fulgte senere dette eksempelet, men det manglet fremdeles en ensartet skolegang.

En av Christian VIs første handlinger som ny konge var å oppheve landmilitsen den [[30. oktober]] [[1730]], en beslutning som  var alt annet enn populær hos godseierne. Da frigjøringen fra [[vornedskab]]et også var gått igjennom, mistet hæren og godseierne kontrollen over bondebefolkningen og startet en prosess for å få kongen til å gi dem midler til å få henholdsvis festebønder og [[soldat]]er.

[[1730-årene]] ble imidlertid preget av en avsetningskrise i landbruket og kornprisene sank helt til bunns. Det medførte at det ble mer vanlig at mange bønder måtte gå fra gårdene sine som følge av at de hadde misligholdt sin del av festekontrakten. Samtidig ble godseierne som normalt tjente godt på kornsalget hardt rammet og deres plikt til å garantere for bøndenes skattebetalinger kunne bringe dem på konkursens rand. Og det ble verre dersom for mange gårder sto øde eller for mange bønder fikk henstand med betalingen av avgifter og skatter. Godseierne klaget sin nød da flere og flere bønder forlot godsene og nektet å ta anviste gårder i feste. Regjeringen forsøkte i første omgang å avhjelpe det ved den [[5. mars]] [[1731]] å forby dem å forlate det gods de bodde på uten eierens tillatelse.  Nektet en person å ta en gård i feste, kunne godseieren overlate han til flåten eller et av de vervede [[regiment]]ene.

Klagene fortsatte fra godseierne over flere bønder som lot jordbruket være, og fra hæren over mangel på mannskap og materiell, så i [[1733]] ble det besluttet å gjeninnføre landmilitsen. Heretter skulle godseierne stille med en soldat for hver 60 [[Tønne (flatemål)|tønner]] hartkorn, noe som svarte til 10–12 gårder. Det ga landmilitsen en størrelse på omkring 5&nbsp;000 mann og statsmakt og hærledelse fikk hva de ønsket. Til gjengjeld ble [[stavnsbåndet]] innført til godseiernes fordel. Det medførte at alle gutter og menn mellom 18 og 36 år ikke kunne forlate sitt fødegods. Det ble utvidet til å gjelde fra det 14. år i [[1735]].

Avsetningsproblemene for korn ble blant annet forsøkt løst ved å innføre høye [[toll]]murer overfor utenlandsk korn. Senere ble det endret til et importforbud for korn til Danmark og det søndenfjeldske Norge. Det fikk prisene i været og øket den norske motstanden mot unionen og flere ganger måtte det gis dispensasjon fra forbudet på grunn av feilslått høst. Forbudet ble først opphevet i [[1788]].

Til tross for de stigende kornprisene ble antallet utskrevne menn i 1741 øket til 7&nbsp;500 mann. Dette tilsvarte at det ble stilt en soldat for hver 40 tønner hartkorn. Året etter ble stavnsbåndet utvidet til å gjelde alle gutter og menn mellom 9 og 40&nbsp;år. Allikevel vandret mange fra landsdel til landsdel eller til byene, da godseierne selv skulle oppspore og bringe hjem dem som brøt stavnsbåndet.

Godseieren kunne tjene på de bøndene han ikke hadde bruk for ved å selge dem et såkalt ''fripass''.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=166.}}</ref>

=== Økonomiske kursendringer ===
[[Fil:St. Croix map from 1750 Cronenberg.jpg|mini|300px|Det første danske kartet over [[Saint Croix]]. Johan Cronenberg og Johan Jægersberg, 1750.]]
De dårlige tidene fikk regjeringen til å hjelpe byenes selskaper og handelskompanier til vekst. Dette var en blomstringstid for [[merkantilismen|merkantilistisk]] tenking i statsapparat og blant økonomiske tenkere i Danmark.<ref name="Hobson 2015, s. 63">Hobson 2015, s. 63</ref> I [[Bergen]] anla den et [[Grønland]]s [[Handelskompani|Kompagni]] som hadde kongelig [[privilegium]] til handel med den fjerne provinsen, som hadde levd i glemsel i over 300 år. Kompaniet gikk snart konkurs og det ble den norske presten [[Hans Egede]]s misjons- og handelsvirksomhet som gjenetablerte forbindelsen med Grønland, da han og ektefellen i [[1721]] innledet 15 års misjonsvirksomhet i [[Nuuk|Godthåb]]. Det ble starten på den senere oppblomstringen av handelen med Grønland på [[1700-tallet]].

[[Det danske ostindiske kompani|Ostindisk Kompagni]] ble nedlagt i [[1670]], men ble gjenopprettet i [[1732]] som [[Asiatisk Kompagni]] og fikk enerett på handelen med [[India]] og [[Qing-dynastiet|Kina]] inntil 1772. [[Vestindisk-guineisk Kompagni]] fikk et 20-årig monopol på raffinering og salg av sukker i [[Danmark-Norge]] og den nyervervede øya [[Saint Croix]] ble snart beplantet med [[sukkerrør]]. Arbeidskraften var [[Slaveri|slaver]] kjøpt inn  fra private redere, som andre europeiske land på den tid var også Danmark [[Dansk-norsk slavehandel|involvert i slavehandel]].

Et annet forsøk på å gjøre seg mindre avhengig av landbruket var opprettelsen av ''General Landets Økonomi og Kommerce Kollegium'', som skulle fremme den militære fabrikkproduksjonen og tekstilmanufakturene. Det skjedde ved å innkalle utenlandske spesialister samt ved å skaffe billige råvarer og innføre importforbud og monopoler. De velstående københavnske kjøpmenn fikk i [[1736]] [[konsesjon]] på opprettelsen av den første danske banken, [[Kurantbanken]], som blant annet skulle finansiere handel og industri. Staten opprettet året etter også [[General-Magasinet]], som skulle hjelpe de mange nye tekstilmanufakturene ved å sentralisere innkjøp av råvarer og salg av det ferdige produktet.

[[Christian VI av Danmark og Norge|Christian VI]] brukte en del penger selv da han i perioden 1732–42 oppførte [[Christiansborg|Christiansborg slott]]. Ved innvielsen i 1740 fikk han slått en mynt med en [[latin]]sk innskrift som sa at kongen hadde bekostet byggingen av egne midler fra blant annet [[Øresundstollen]] og ''«uden at afpresse sine undersåtter en eneste skilling»''.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=167–170.}}</ref>

=== Pietisme og kontroll med samfunnet ===
{{Utdypende artikkel|Pietisme}}
[[Frederik IV av Danmark og Norge|Frederik IV]] og hans hoff ble påvirket av den [[pietisme|pietistiske]] vekkelsesbevegelsen som bygget på den enkeltes inderlige fromhet og gudsfrykt samt indre- og ytre [[misjon]]. Derfor ble de første lutherske misjonærer sendt avsted til [[Trankebar]] og i 1714 ble [[Missionskollegiet]], som skulle ivareta [[Evangelium|evangeliets]] forkynnelse, opprettet. For å fremme den personlige troen interesserte pietistene seg blant annet for barneoppdragelse og opprettet [[rytterskole]]ne fra 1720 samt i [[1727]] [[Det Kongelige Vajsenhus|Vajsenhuset]] i [[København]] som hjem for foreldreløse barn.
[[Fil:Vajsenhuset paa Nytorv.jpg|mini|300px|[[Det Kongelige Vajsenhus|Vajsenhuset]] på [[Nytorv]] i [[København]]]]
Dessuten kom en kongelig ''helligdagsforordning'' i 1730 som foreskrev at ingen måtte utebli fra søndagsgudstjenesten. Dersom det allikevel skjedde, vanket det bøter. Ved gjentakelsestilfeller kunne synderen settes i halsjern eller [[gapestokk]] utenfor kirken til spott og spe for resten av menigheten.<ref>[[Bernt Oftestad]], [[Tarald Rasmussen]] og [[Jan Schumacher]], ''Norsk kirkehistorie'', Universitetsforlaget, Oslo, 2001. ISBN 82-00-21808-2 Side 161</ref> Lystighet og selskapelighet på helligdager ble forbudt under Frederik IV, men det var spesielt under etterfølgeren Christian VI at pietismen virkelig slo igjennom.

Under pietismens fremmarsj oppsto det en «åndelig borgerkrig» i København i 1735 og byens prekestoler gjenlød av krangling mellom [[Luthersk ortodoksi|prester preget av den lutherske ortodoksien]] og pietistene. De tradisjonelle prestene satte den ytre tro i høysetet mens pietistene ønsket statsreligionen endret og appellerte til den enkeltes inderlige kristentro. Dette gjorde at den eneveldige kongemakten kom opp i et dilemma. Den sympatiserte med pietistenes religiøse budskap og ønsket på samme tid at den autoritetstroen som den offisielle kirken sto som garantist for, skulle bevares. I 1706 hadde regjeringen forbudt de private religiøse forsamlingene som pietistene avholdt, men nå forbød den også de ortodoksiens angrep på pietismen. Det skjedde samtidig med at øvrigheten holdt øye med at pietismen i Danmark bare ble en fornyet statsreligion, som fortsatt hadde presten og kirken som autoriteter og at de mer radikale formene av pietismen ikke bredde seg.<ref>Hobson 2015, s. 62–63</ref>

Annerledes gikk det da regjeringen innførte [[konfirmasjon]]en for alle landets kristne innbyggere [[13. januar]] [[1736]]. Det ble forlangt at de skulle ha lest og lært sin [[katekisme]] før de bekreftet sin dåp. Dette kravet var både i pietismens og kongemaktens interesse, ettersom det først var etter konfirmasjonen at de unge fikk rett til å tre inn i de voksnes samfunn. Dermed ble innskjerpelsen av kristendommens grunnleggende bud en betingelse for at den enkelte kunne bli oppfattet som et medlem av samfunnet. Dessuten medvirket kravet om lesing av katekismen til utbredelsen av leseferdigheten.

Året etter fulgte enda en ensretting av den katekismeforklaringen barna skulle kunne; biskop [[Erik Pontoppidan]]s ''[[Sandhed til gudfrygtighed|Sandhed til Gudfrygtighed, udi en enfoldig Forklaring over M. Luthers liden Katekismus]]'' kom ut og det ble pålagt prestene at de utelukkende skulle bruke den og [[Luthers lille katekisme]] i konfirmasjonsundervisningen. Pontoppidans verk var i høy grad preget av pietismen – med dens vekt på den enkeltes tro – og statsmaktens ønske om at autoritetstroen ikke måtte forsømmes. Barna ble innøvet i de riktige samfunnsnormer ved å lære Pontoppidans spørsmål og svar utenat.

En stor hindring for utbredelsen av «den rette lære til den enkelte» var den store forskjell på om barn kom på skole og fikk lære å lese. Da leseferdigheten hos barn og unge ble undersøkt etter innføringen av konfirmasjonen, var resultatet alt annet enn tilfredsstillende. Derfor kom  den store ''forordning om skolerne på landet'' den [[23. januar]] [[1739]] som innførte [[undervisning]]splikt for alle barn. Dessverre fulgte ikke staten opp med penger og det ble beboerne på landsbygden som skulle betale. Ettersom det var krise i landbruket, strømmet det inn med protester fra godseierne på deres egne og bøndenes vegne. Det innebar at statsmakten den 29. april året etter måtte oppheve forordningen. I de neste 50 årene var det opp til den enkelte godseier om det skulle opprettes skoler på godset. Det ble opprettet over tusen skoler før [[landboreformene]] på slutten av århundret.

De sterkt pietistiske strømningene ble ytterligere holdt nede da statsmakten i [[1741]] forbød de religiøse forsamlingsmøtene som sognepresten ikke hadde tillatt eller kunne være til stede ved.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=170–171.}}</ref>