Redigerer Canada (avsnitt)

== Historie ==
{{se også|Indianere i Canada|Inuitter i Canada}}
Man mener at urbefolkningen kom fra Asia for 30&nbsp;000 år siden ved hjelp av en åpning i den tinende isen mellom Sibir og Alaska, eller langs kysten av disse. Noen av dem slo seg ned i Canada mens andre valgte å fortsette sørover. Da de europeiske oppdagelsesreisende kom til Canada var landet befolket av forskjellige urbefolkningsgrupper som, avhengig av miljøet, levde som nomader eller i faste bosetninger, var jegere, fiskere eller bønder.

Den første kontakten mellom urbefolkningen og europeerne fant trolig sted for omkring 1000 år siden da nordmenn fra Island slo seg ned på Newfoundland for en kort periode. Men det tok enda 600 år før den europeiske utforskning av Canada begynte for alvor.

=== De første koloniutposter ===
Franske og engelske oppdagelsesreisende som lette etter en bedre sjøvei til de rike markedene i Det fjerne østen brukte de nordamerikanske elvene og sjøene flittig. De etablerte mange utposter, franskmennene særlig langs St. Lawrenceelven, De store sjøer og Mississippielven, og de engelske omkring Hudsonbukta og langs atlanterhavskysten. Selv om oppdagelsesreisende som Cabot, Cartier og Champlain aldri fant veien til Kina og India, fant de noe som var like verdifullt: rike fiskebanker og myldrende stammer av bever, rev og bjørn som alle hadde verdifull pels.

Permanent fransk og engelsk bosetting startet tidlig på 1600-tallet og økte utover hele århundret. Med bosettingen fulgte økonomisk aktivitet, men New France- og New England-koloniene forble økonomisk avhengig av pelshandelen og politisk og militært avhengig av sine moderland.

Det var uunngåelig at Nord-Amerika ble brennpunktet for en bitter rivalisering mellom Kongeriket Storbritannia og Frankrike. Etter Québec bys fall i 1759, tildelte Paris-traktaten alle franske landområder øst for Mississippi til [[Kongeriket Storbritannia]], unntagen øyene St. Pierre og Miquelon utenfor Newfoundland.

De 65&nbsp;000 fransktalende innbyggerne i Canada som nå kom under britisk styre, hadde et eneste mål: å holde på sine tradisjoner, språk og kultur. I 1774 vedtok [[Kongeriket Storbritannia]] Quebec Act som innrømmet offisiell anerkjennelse av fransk sivilrett og garanterte språk- og religions-frihet.

Et stort antall engelsktalende kolonister, som ble kalt Loyalists fordi de ønsket å forbli tro mot det britisk imperium, søkte tilflukt i Canada etter at USA vant sin uavhengighet i 1776. De slo seg for det meste ned i Nova Scotia og New Brunswick og langs De store sjøer.

Økningen i folketallet førte til dannelsen av Upper Canada (nå Ontario) og Lower Canada (Quebec) i 1791. Begge koloniene fikk sin egen styrings-institusjon med valgte representanter. Opprør i Upper og Lower Canada i 1837 og 1838 drev [[Storbritannia og Irland]] å forene de to koloniene og den forenede kanadiske provins ble dannet. I 1848 ble det innført parlamentarisme i denne forenede koloni, utenrikssaker kom utenom. Canada vant enda mer selvstendighet, men forble en del av det britiske imperium.

=== Et land blir født ===
Storbritannias nordamerikanske kolonier – Canada, Nova Scotia, New Brunswick, Prince Edward Island og Newfoundland – vokste og blomstret uavhengig av sitt moderland. Men da USA fikk mer makt, etter den amerikanske borgerkrig, følte en del politikere at en union av de britiske kolonier var den eneste utvei for å stå imot en eventuell annektering. 1. juli 1867 ble Canada East, Canada West, Nova Scotia og New Brunswick forent ved British North America Act og ble til Dominion of Canada.

Det nye lands regjering var basert på det britiske parlamentariske system med [[Canadas generalguvernør|en generalguvernør]] (Kronens representant) og [[Canadas parlament|et parlament]] som bestod av Underhuset og Senatet. Parlamentet hadde den lovgivende makt i saker av nasjonal interesse (som strafferett, handel og nasjonalt forsvar) mens provinsene ble gitt lovgivende makt i saker av «spesiell» interesse (som eiendom, borgerrett, sykehus og utdanning).

=== Utvidelse vestover ===
Straks etter konføderasjonen ble Canada utvidet mot nordvest. Canada kjøpte ''[[Rupert's Land]]'', et område som strakte seg sør og vest i tusenvis av kilometer fra Hudsonbukta, av Hudson's Bay Company som var blitt gitt det veldige området av [[Karl II av England|kong Karl II]] i 1670.

Utvidelsen vestover fant ikke sted uten motstand. I 1869 ledet Louis Riel et Métis-opprør i et forsøk på å forsvare sine forfedres landrettigheter. Det ble oppnådd et kompromiss i 1870, og en ny provins, Manitoba, ble opprettet av en del av Rupert's Land.

Britisk Columbia, som hadde vært en kronkoloni helt fra 1858, bestemte seg for å gå inn i Dominion i 1871 etter løfte om å få jernbaneforbindelse med resten av landet; så fulgte Prince Edward Island i 1873. I 1898 ble det nordlige territoriet Yukon etablert for å sikre kanadisk jurisdiksjon over området under gullrushet i Klondike. I 1905 ble to nye provinser opprettet av Rupert's Land: Alberta og Saskatchewan, mens resten av landet ble Northwest Territories. [[Newfoundland-dominionen|Newfoundland]] var en egen [[dominion]] i Det britiske samveldet fra 1907 inntil det ble Canadas tiende provins i 1949.

Etableringen av nye provinser falt sammen med en økende immigrasjon til Canada, særlig til den vestlige del. Immigrasjonen var på sitt høyeste i 1913, da 400&nbsp;000 mennesker kom til Canada. I førkrigsperioden nøt Canada godt av den blomstrende verdensøkonomien og etablerte seg som en industri- og jordbruksmakt.

=== En nasjon modnes ===
[[Canada under første verdenskrig|Canadas betydelige rolle under første verdenskrig]] ble belønnet med egen representasjon, adskilt fra Storbritannia, i [[Folkeforbundet]] etter krigen. Landets uavhengige stemme gjorde seg mer og mer gjeldende, og i 1931 ble Canadas konstitusjonelle uavhengighet fra [[Storbritannia]] bekreftet ved at Statute of Westminster ble vedtatt.

I Canada som andre steder føltes depresjonen fra 1929 hardt. Så mange som en av fire arbeidere var uten arbeid, og Alberta, Saskatchewan og Manitoba ble hjemsøkt av tørke. Ironisk nok var det behovet for soldater til de allierte under den 2. verdenskrig som fikk Canada ut av depresjonen, og etter krigen fremstod landet som den fjerde største industrimakt.

[[Newfoundland-dominionen]] gikk inn i føderasjonen i 1949.

Siden andre verdenskrig har Canadas økonomi fortsatt å ekspandere. Denne vekst, kombinert med statlige sosiale programmer som barnetrygd, alderspensjon, allmenn helseomsorg og arbeidsledighetstrygd har gitt kanadiere en høy levestandard og god livskvalitet.

Merkbare forandringer har skjedd i Canadas immigrasjonsmønster. Før den 2. verdenskrig kom de fleste immigranter fra De britiske øyer eller Øst-Europa. Siden 1945 har stadig flere søreuropeere, asiater, søramerikanere og folk fra De karibiske øyer beriket Canadas [[Multikulturalisme|flerkulturelle]] mosaikk.

Ettersom nasjonen har utviklet seg og modnet, har den også vunnet anerkjennelse og innflytelse på den internasjonale arena. Canada har vært med i FN siden starten og er den eneste nasjon som har deltatt i alle FNs større fredsbevarende operasjoner. Landet er også medlem av Commonwealth, Francophonie (de fransktalende land), G7-gruppen av industrialiserte land og NATO.

=== Ny føderasjon i emning ===
I løpet av de siste 25 år har kanadierne igjen kjempet med fundamentale spørsmål om nasjonal identitet. Utbredt misnøye blant de fransktalende quebecerne resulterte i en folkeavstemning i provinsen i 1980 om hvorvidt Quebec burde bli mer politisk uavhengig i forhold til Canada, men flertallet stemte for den nåværende ordning.

I 1982 kulminerte prosessen mot en større konstitusjonell reform i undertegningen av ''Constitution Act'' hvor ''British North America Act'' av 1867 med forskjellige lovendringer ble omdannet til ''Constitution Acts, 1867–1982''. Constitution (grunnloven), dens ''Charter of Rights and Freedoms'' og dens generelle lovendringer redefinerer funksjonene og fullmaktene til den føderale regjering og provins-regjeringene og stadfester individets og etniske gruppers rettigheter.

Det er gjort to kraftanstrengelser for å forbedre det konstitusjonelle system: i 1987 med Meech Lake-avtalen, som ikke ble gjennomført fordi den ikke ble rettslig godkjent av alle provinsene, og i 1991 med Charlottetown-avtalen. Sistnevnte avtale ville ha gjennomført reformer i Senatet og foretatt større endringer i grunnloven. Den ble imidlertid forkastet av kanadierne i en folkeavstemning den 26. oktober 1992.

Senere, den 2. februar 1996, vedtok det kanadiske parlament et lovforslag som garanterer Canadas fem største regioner at ingen grunnlovsendring som berører dem vil bli foretatt uten deres enstemmige samtykke. Mindre enn en måned etter folkeavstemningen om Quebecs suverenitet den 30. oktober 1995, vedtok også parlamentet en resolusjon som anerkjenner Quebec som et særskilt samfunn i Canada.

Etablert av to folkeslag som historisk sett står skarpt mot hverandre, beriket av mange kulturer, språk og religioner, og karakterisert av en topografi som er svært variert, er og blir Canada et kompromissets land. Samhold i mangfoldighet kunne vært Canadas motto. En bærende kraft av moderasjon og toleranse karakteriserer den kanadiske føderasjon og sikrer dens eksistens.