Redigerer Camel (band) (avsnitt)

=== 1982–1983: Latimer står igjen alene og rettslige problemer ===
I januar og februar 1982 gikk Camel tilbake til Abbey Road Studios nummer tre for å spille inn sin tiende utgivelse. Til å hjelpe seg med innspillingen fikk Latimer hjelp av medlemmer fra Alan Parsons Project i vokalist [[Chris Rainbow]] og bassist [[David Paton]], som Latimer ble kjent med gjennom innspillingen av ''Nude'' i Abbey Road i 1981, hvor også APP holdt på med innspillinger til deres album ''[[Eye in the Sky]]''. Som erstatning for alle de tidligere bandmedlemmene kontaktet Latimer i tillegg til Rainbow og Paton en rekke veletablerte musikere med lang erfaring fra musikkbransjen.

{{Sitat|Vi pratet om et The Snow Goose møter Geese and the Ghost – selv om flere vil kjenne til Snow Goose, men ingenting har skjedd foreløpig!|Anthony Phillips om samarbeidsplanene med Andrew Latimer i 1982, London, september 2004.<ref>{{Språkikon|Engelsk|Engelsk}} [http://rajaz.co.uk/Main_html_pages/Heroes/Ant_Phillips.htm Rajaz.co.uk – Heroes, Anthony Phillips] {{Wayback|url=http://rajaz.co.uk/Main_html_pages/Heroes/Ant_Phillips.htm |date=20071220001141 }} (Lest 23. desember 2007)</ref>|right|center}}
En av disse musikerne var den tidligere gitaristen i [[Genesis]], [[Anthony Phillips]], som på grunn av sceneskrekk hadde begynt på en solokarriere med egne innspillinger, og som nå hjalp Latimer med å skrive låter. Disse hadde også planer om å utvide låtskriversamarbeidet, men blant annet på grunn av Phillips frykt for turnévirksomhet ble det med tanken. Som erstatning for Andy Ward kontaktet Latimer hele tre trommeslagere i [[Graham Jarvis]] (kjent fra bandet til [[Cliff Richard]]), [[Dave Mattacks]] (kjent fra [[Fairport Convention]]) og [[Simon Phillips]] (kjent fra blant andre The Who, [[Jeff Beck]] og [[Toto]]). Også Duncan Mackay og [[Francis Monkman]] fra [[Sky (band)|Sky]] samt tidligere bandmedlem Peter Bardens bidro med tangenter under innspillingen. Sistnevte kom her i kontakt med David Paton som sammen dannet en del av grunnlaget for bandprosjektet [[Keats (band)|Keats]] ett år senere.

Resultatet av innspillingen ble en utradisjonell blanding av låter med tittelen ''[[The Single Factor]]'' som kom ut i mai og som ironisk henspeilte på at Latimer nå var igjen alene. Omslagsbildet til denne utgivelsen, som viser et forvrengt bilde av ansiktet til Latimer, indikerer også dette. På ''The Single Factor'' prøvde Camel å lage noe lignende det Alan Parsons Project produserte på samme tid. Tatt i betraktning at APP hadde sine kommersielle listetopper dette året og at to av medlemmene derfra bidro på albumet, så var det ikke merkverdig at Camel prøvde seg mot det samme publikumet<ref name="Bergan" />. Det som til da hadde kjennetegnet Camel og som ga bandet dets distinkte preg, var konseptbaserte atmosfæriske instrumentaler samt detaljerte og kreative lydbilder. Lydbildet til ''The Single Factor'' ble noe annerledes enn tidligere utgivelser på den måten at det var en samling korte radiovennlige poplåter som ikke fulgte noen rød tråd fra start til slutt. Men, med en besetning bestående av de nevnte musikerne og andre studiomusikere med lang erfaring fra bransjen hadde det likevel noen utpregede låter, som for eksempel på ''«Sasquatch»'', som var en selvironisk sang som omhandlet Latimers angivelige store føtter.

Som følge av den markante stilmessige endringen fra foregående utgivelser solgte utgivelsen dårlig og ble heller ikke godt mottatt blant fansen. Utgivelsen klarte ikke å komme inn på hverken den britiske eller den amerikanske albumlisten som følge av lave salgstall, men i [[Norge]] kom den likevel på en 32.-plass på VG-lista i første halvdel av 1982.<ref>[http://lista.vg.no/show_list.php?ListsOp=showWeek&week=24&year=1982&listID=2 VG.no – VG-lista uke 24 i 1982] (Lest 14. november 2007)</ref> Under den påfølgende Europaturnéen som startet i midten av mai og som markerer tiårsjubileet til Camel, erstattet [[Stuart Tosh]] fra tidligere [[Pilot (band)|Pilot]], Alan Parsons Project og [[10cc]] alle trommeslagerne under innspillingen. Med tilbakekomsten av Kit Watkins samt ved hjelp av gitaristen [[Andy Dalby]] (fra bandet [[Vapour Trails]]) ble det blant annet holdt konsert i Oslo på Chateau Neuf den [[9. juni]] [[1982]]<ref name="tsf">Camels programblad for The Single Factor-turnéen, side 2. (Lest 25. desember 2007)</ref>, før turneen ble avsluttet i slutten av juni og som markerer det som ifølge Latimer ''«..var den morsomste turnéen jeg noen gang hadde vært med på»''.<ref>{{Språkikon|Engelsk|Engelsk}} [http://www.camelproductions.com/CamelTimeline1982_2K_v2.html#82 Camel Productions.com – Timeline 1982] (Lest 25. desember 2007)</ref> På senhøsten i slutten av oktober forlot Kit Watkins bandet for siste gang, mens bandmanageren Max Hole forlot Camel til fordel for en stilling i et større plateselskap, noe som gjorde at bandet stod uten administrasjon. Hole ble senere ansvarlig for markedsføring i [[Universal Music Group]]s internasjonale divisjon.<ref>{{Språkikon|Engelsk|Engelsk}} [http://www.ifpi.org/content/section_news/20070607.html International Federation of the Phonographic Industry.org – The future for record companies] (Publisert juni 2007, lest 6. januar 2008)</ref>

Under et møte med advokater tidlig i januar 1983 ble det klart at alkoholmisbruket til Andy Ward ikke lot seg stanse, og at Ward derfor offisielt sluttet i Camel med umiddelbar virkning etter tretten år som bandets faste trommeslager, noe som var vanskelig å akseptere for Andrew Latimer. Samtidig som dette skjedde kom det også et [[søksmål]] rettet mot Camel fra den tidligere bandmanageren Geoff Jukes som gikk på inntekter fra tidlige spillejobber som Jukes mente å ha krav på. Latimer, som eneste medlem av de oppnevnte, forsvarte bandets sak i retten i hele fem år før den ble løst. Til tross for den negative starten på året skrev Camel en ny kontrakt med Decca Records, som da hadde blitt kjøpt opp av [[PolyGram]]. Dette gjorde at Latimer tok kontakt med den nederlandske keyboardspilleren [[Ton Scherpenzeel]] fra det progrockbandet [[Kayak]], som erstatning for Kit Watkins, og avtalte et samarbeid for det kommende studioalbumet i London.

==== 1984: Den siste utgivelsen i England ====
Sammen med Scherpenzeel, Colin Bass, som da hadde kommet tilbake til England, trommeslager [[Paul Burgess]] (kjent fra 10cc og [[Jethro Tull]]) og musikere fra den forrige utgivelsen, gikk Camel til Riverside Studios i London for å spille inn sin neste utgivelse. Med tekster av Susan Hoover samt musikk og produsentarbeid av Latimer utga gruppen den [[13. april]] [[1984]] konseptalbumet ''[[Stationary Traveller]]''. Selv om utgivelsen var et konseptalbum, gikk det i arv på en musikalsk linje med forgjengeren ''The Single Factor'' fra 1982, som bragte bandet nærmere det pop–pregede lydbildet til [[Alan Parsons Project]]. Stationary Traveller beholdt det samme poppreget, men brøt ned de ellers påtvungne grensene og gjorde at Camel, med låtskriversamarbeidet mellom Latimer og Hoover, skaper relativt konsise sanger med lange atmosfæriske instrumentale avsnitt, dog med et klart og bastant [[1980-årene|1980-talls]] lydbilde som også kunne minne om Barclay James Harvest.
[[Bilde:Berlinermauer.jpg|thumb|[[Berlin]] og [[Berlinmuren]], det sentrale temaet i konseptalbumet ''[[Stationary Traveller]]'' fra 1984.]]
Albumets tekster ble skrevet av Hoover og handlet om [[Berlinmuren]] og det delte [[Berlin]] samt dets politiske, emosjonelle og fysiske skiller. Dette var også preget på albumcoveret, som viste et sorthvittbilde av en kvinne fra en gate i Berlin. Albumets tittelspor, som også var utgivelsens midtpunkt, kjennetegnet Andrew Latimer på både panfløyte og gitar. På denne låta utformet han igjen en gitarsolo som kunne minne om David Gilmour fra Pink Floyd. Latimer viste seg også frem som vokalist på flere spor på Stationary Traveller enn han hadde gjort på tidligere utgivelser. Senere i april og mai dro Camel på en kombinert turné i Storbritannia og Europa med Latimer, Bass, Rainbow, Burgess og Scherpenzeel bak instrumentene. Sistnevnte led av flyskrekk og begrenset dermed bandets muligheter til å fly mellom konsertbegivenhetene, noe som resulterte i en kortvarig og kompakt turné.

Etter å ha sett en av disse tidlige konsertene ville fjernsynsprodusenten ''Mike Mansfield'' inkludere bandet i serien ''Mirror Image'' som ble sendt på [[Channel 4]]. Den [[11. mai]] holdt derfor bandet konsert i [[Hammersmith Apollo|Hammersmith Odeon]] i London, supplert med et lånt mobilt innspillingsstudio av [[The Rolling Stones]], et utvidet visuelt sceneutstyr for å kunne kaste lys over videoinnspillingen samt en tredje keyboardist i ''Richie Close'' for å få et dypere lydbilde.<ref>Bandhistorikk fra plateomslaget til utgivelsen Pressure Points, av John Tracy 1987, Decca Records, London nr. 820 166-2. (Lest 3. januar 2008)</ref> (Richie Close døde for øvrig i 1987 av [[legionærsyken]]). Med som gjesteartister til denne konserten var også Peter Bardens og Mel Collins. Ironisk nok, på grunn av dårlige lysforhold ble bare andre halvdel av konserten kringkastet, og denne delen ble gitt ut i november samme år både som video og liveutgivelse under navnet ''[[Pressure Points]]''. Den første halvdelen ble siden slettet helt av PolyGram. Etter denne konserten fortsatte Camel turneen sin ut måneden med besøk i Tyskland og Skandinavia, med sin siste konsert den [[29. mai]] på Chateau Neuf i Oslo. På sommeren og utover høsten gikk Camel i en stillstand ved at Latimer ble opptatt med rettssaken samt at han ikke hadde noe interesse av å starte med noe nytt materiale.