Redigerer CIE-1931 fargesystem (avsnitt)

==xyY-koordinater==

Da ''Y''-koordinaten er valgt å angi luminansen til fargen, vil de to andre ''X&thinsp;'' og ''Z&thinsp;''  inneholde informasjon om dens kromatisitet. Denne kan beskrives på en ekvivalent måte ved de to relative koordinatene
[[Fil:Dominant wavelength.png|thumb|320px|Geometrisk bestemmelse av [[dominerende bølgelengde]] og [[komplementærfarge]] ut fra hvitpunktet.]]
: <math> x = {X\over X + Y + Z} </math>
: <math> y = {X\over X + Y + Z} </math>

som er uavhengig av deres normalisering og som varierer mellom 0 og 1. Da er <math> X = (Y/y) x </math> og <math> Z = (Y/y) (1 - x - y). </math>

På samme måte som spektralkurven kan beregnes i (''r, g'')-koordinater, kan den nå også gis en parametrisk form uttrykt ved de nye tilpasningsfunksjonene. Den blir

: <math> (x, y) =  {(\bar{x}(\lambda), \bar{y}(\lambda))\over \bar{x}(\lambda) + \bar{y}(\lambda) + \bar{z}(\lambda)} </math>

Siden hvitt lys igjen vil ha (X,Y, Z)-koordinater som er proporsjonale med (1, 1, 1), vil det ha kromatisitetskoordinater (''x, y'') som er (1/3, 1/3). I en rettvinklet Maxwell-trekant markeres det vanligvis med bokstaven E (fra engelsk ''equal'') og omtales noen ganger som «hvitpunktet».<ref name = Valberg>A. Valberg, ''Lys, Syn, Farge'', Tapir Forlag, Trondheim (1998). ISBN 82-519-1301-2. [https://www.nb.no/items/161ed8f95c81daf8d78f214a7b0a0d2a?page=0&searchText=arne%20valberg Nasjonalbiblioteket  online].</ref>

Hvert punkt innenfor spektralkurven angir en fargenyanse eller [[kulør]] og kan angis numerisk ved de to koordinatene (''x, y''). Dette utgjør kromatisitetsdiagrammet for en viss luminans. Geometrisk kan man trekke en rett linje fra hvitpunktet gjennom fargepunktet og avlese dens [[dominerende bølgelengde]] der denne skjærer spektralkurven. På motsatt side skjærer den spektralkurven i den [[Komplementærfarge|komplementære farge]]. Desto nærmere fargepunktet ligger hvitpunktet, desto mer hvitt inneholder fargen. På denne måten blir for eksempel [[rosa]] farge beskrevet som [[rødt]] innblandet en viss mengde hvitt. På tilsvarende vis sies fargen å ha stor grad av «metning» desto nærmere den ligger spektralkurven. Det betyr at spektralfargene selv er maksimalt mettet.<ref name = WC/>

Spektralkurven er en moderne utgave av [[Fargesirkel|Newtons fargesirkel]], men er i tillegg også eksperimentelt bestemt. Formen ligner en hestesko hvor de to åpne endene tilsvarer dypt rødt og blått. De er forbundet med en rett linje som vanligvis kalles for «purpurlinjen». Den angir farger som ikke finnes i det [[Visuelt spektrum|synlige spektret]], men som øyet kan oppfatte.

===Planck-kurven===
[[Fil:PlanckianLocus.png|thumb|300px|Planck-kurven som funksjon av [[absolutt temperatur]].]]

Koordinatene (''x, y'')  i kromatisitetsdiagrammet er forbundet med hvitpunktet E. Det har koordinater (1/3,1/3) som følger fra antagelsen av at hvitt lys har en spektralfordeling som er uavhengig av bølgelengden ''&lambda;''. En mer korrekt betegnelse for dette punktet er «teoretisk hvitpunkt» da det hvite lyset som omgir oss, har en spektralfordeling som avviker litt fra denne idelle situasjonen. Dette tas også hensyn til ved [[Fotografi#Fargefotografi|fargefotografering]] hvor man kan justere [[hvitbalanse]]n i bildet.

Naturlig, hvitt lys kommer fra [[Solen]] som lyser som et [[sort legeme]] med en [[absolutt temperatur]] på omtrent 6000&thinsp;K. Alle slike legemer vil lyse med en viss farge når de blir tilstrekkelig oppvarmet, fra dypt rødt når de begynner å gløde, så over i [[oransje]] som går over i hvitt og lyseblått ved høyere temperaturer. Intensiteten av dette lyset er gitt ved [[Plancks strålingslov]]

: <math> P(\lambda, T) = {2hc^2\over \lambda^5} {1\over e^{hc/\lambda k_B T} - 1} </math>

hvor ''h&thinsp;'' er [[Plancks konstant]], ''c&thinsp;'' er [[lyshastighet]]en og ''k<sub>B</sub>'' er [[Boltzmanns konstant]]. 
For hver verdi av temperaturen ''T&thinsp;'' kan man benytte denne spektralfordelingen til å regne ut kromatisitetskoordinater (''x, y'') og dermed den tilsvarende fargen til legemet. På den måten kan hver temperatur forbindes med en viss farge som er dens [[fargetemperatur]].<ref name = Planck> M. Planck, ''The Theory of Heat Radiation'', Dover Publications, New York (2003). ISBN 0-486-66811-8.</ref>

Hvitt lys midt på dagen viser seg å være godt beskrevet ved spektralfordelingen fra et sort legeme med en temperatur {{nowrap|''T'' {{=}} 6500&thinsp;K.}} Det omtales som D65 og har koordinater 

: <math> x_{\text{D}65} = 0.313, \quad y_{\text{D}65} = 0.329 </math>

Det ligger derfor like i nærheten av det teoretiske hvitpunktet <math> x_{\text{E}} = 0.333, y_{\text{E}} = 0.333 . </math> I praksis benyttes også flere andre definisjoner av hvitt lys som hver for seg gir sine egne hvitpunkt i samme naboskap av diagrammet. De alle representerer en svært lys gråtone.<ref name = Schanda/>