Redigerer Brunhilda av Austrasia (avsnitt)

=== Tredje regentskap ===
[[Fil:De casibus 08.jpg|thumb|Drapet av Brunhilda, fra ''De Casibus Virorum Illustrium'', tilskrevet Maître François, Paris, ca. 1475]]
Med begge sine sønnesønner døde måtte Brunhilda igjen finne en etterfølger. Hun valgte den eldste av Teoderiks barn utenfor ekteskap, [[Sigibert II]], født 601. Han var tolv år i 613 da hun presenterte ham som den nye kongen, med seg selv som regent av Austrasia og Burgund. Gutten ble ført fram for adelen ved et nasjonalt råd og erklært som konge. [[Warnakar II]], rikshovmesteren av Austrasia siden 612, fryktet den posisjon og myndighet den gamle damen hadde, nå rundt sytti år gammel, og ville få som regent for den unge kongen.

Warnakar og [[Rado av Burgund|Rado]], rikshovmester av Burgund, sammen med de innflytelsesrike adelsmennene [[Pipin av Landen]] og [[Arnulf av Metz]], var motstandere av hennes regentskap. De henvendte seg til Klotar II av Neustria for støtte, og ga ham løfte om at de ikke ville slåss for dronningregenten, men isteden anerkjenne Klotar II som den rettmessige regent og verge for den unge kongen.<ref>Sewell, Elizabeth Missing (1876): [https://books.google.no/books?id=AjH7EBDbh2UC&pg=PA26&dq=Pepin+of+Landen&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwjfqOrWtb7aAhUEiywKHYUuAlQ4FBDoAQhKMAY#v=onepage&q=Pepin%20of%20Landen&f=false ''Popular history of France, to the death of Louis xiv''], s. 24-25</ref> Brunhilda og den unge Sigibert II møtte Klotar IIs hær i [[Aisne (departement)|Aisne]], men hun ble forrådt av sine adelsmenn da patrisieren Aletheus, hertug Rocco og hertug Sigvald deserterte fra hæren med sine folk. Sigvald og Sigibert II ble tvunget til å flykte. De rakk så langt som til byen [[Orbe]] i dagens [[Sveits]] i håp om få støtte fra germanske stammer, men Klotars folk fanget dem ved [[Neuchatelsjøen]]. Den unge kongen og hans yngre bror Korbo ble begge drept. Dette var avslutningen på den lange feiden mellom Austrasia og Neustria, og betød en forening av de to kongedømmene under Klotar.

Brunhilda ble anklaget for ti frankiske kongers død. Disse er nevnt i den fjerde boken i ''[[Fredegars krønike]]'': [[Sigibert I]], [[Kilperik I]], [[Teodebert II]], [[Teoderik II av Austrasia|Teoderik II]], [[Sigibert II]], Merovek, Korbo og Childebert - i tillegg til mange geistlige, blant andre Desiderius. I henhold til ''[[Liber Historiae Francorum]]'':
{{sitat|''Deretter kom hærene til frankerne og burgunderne sammen som en, alle ropte at døden var det mest passende for den meget onde Brunhilda. Deretter beordret kong Klotar at hun skulle løftes på en [[kamel]] og ledet gjennom hele hæren. Så ble hun bundet til føttene av ville hester og revet fra hverandre lem for lem. Til sist døde hun. Hennes endelige gravsted var ild. Hennes bein ble brent.''| Liber Historiae Francorum<ref name="Latin-reading">[http://thelatinreadingblog.blogspot.no/2013/05/gregory-of-tours-brunhilda-and-fredegund.html «Gregory of Tours: Brunhilda and Fredegund»], ''The Latin reading blog'', 14. mai 2013</ref><ref>Green, Caitlin R. (28. mai 2016): [http://www.caitlingreen.org/2016/05/camels-in-early-medieval-western-europe.html Camels in early medieval western Europe: beasts of burden & tools of ritual humiliation]</ref>}}

En annen versjon var at hun ble dratt etter en hoppe nedover en romersk vei som siden ble kalt ''La Chaussée Brunehaut'' ved [[Abbeville]].<ref name="Latin-reading"/> Fredegars krønike forteller at Klotar «kokte av raseri over henne». Hun ble angivelig [[tortur]]ert i tre dager før hun ble bundet fast til en hest etter håret, en hånd og en fot til en villhest. Hun ble knust av hestens hover da hun ble dratt etter den.<ref name="Bauer_251">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', s. 451</ref>

Klotar var kvitt Brunhilda, og de frankiske rikene ble forent, men det fantes ingen sentral regjering. Isteden fortsatte de enkelte rikshovmestrene å regjere i hvert sitt rike. Klotar hadde på mange måter inngått en pakt med [[djevel]]en; rikshovmestrenes dominans av de frankiske rikene hadde begynt. Ikke bare var de relativt uavhengige av monarken, men de kunne heller ikke fjernes fra sin posisjon.<ref name="Bauer_251"/>