Redigerer Brand (avsnitt)

===Femte akt===
Enda et år er gått, og Brand har fått bygget en ny kirke, mye større enn den gamle. Han merker likevel at noe er galt – kirken gir ikke det svaret han gjerne skulle hatt. Dagen er kommet for at kirken skal innvies med pomp og prakt, og prosten selv kommer for å overvære det hele. Når begivenheten inntreffer, gjør Brand opprør, låser av kirken og kaster nøkkelen i elva. Han vil ikke tjene en slik øvrighet. Han holder en flammende tale og vekker menigheten til utferd, og de reiser opp på vidda. Prost og fogd står alene igjen.

Folket spør Brand om når de skal få sin belønning. De vender seg mot ham når de får høre at det først vil skje i det hinsidige. Fogden, som sammen med prosten har tatt igjen de andre, forsterker bygdefolkets ønske om å dra tilbake til det normale livet i bygda med løgnen om en stor fiskestim like ut i fjorden som vil gjøre alle rike. Brand blir kjeppjaget ensom innover vidda. Her oppe blir han plaget av dårlig samvittighet, selvbebreidelse og usynlige stemmer om hva han har gjort med sine nærmeste. En frister kommer til ham i skikkelse av Agnes, og lokker ham til å gi opp sitt forsett. Brand avviser fristelsen med henvisning til lengselen som eneste vei tilbake til paradiset.
 
Den siste som følger ham er Gerd, den gale taterjenta. Hun tar ham igjen og hevder han er den lidende Kristus, og sammen kommer de til den kirken Gerd snakket om i første akt: Isbreen og en stor overhengende snøfonn. Brand forstår plutselig hvor han har havnet og bryter sammen. Gerd, som har børsa med, får hauken på skuddhold og skyter. Skuddet utløser et stort snøskred som river med seg Brand og Gerd og begraver hele dalen. Det siste spørsmålet Brand får stilt er om manneviljen ikke strakk til allikevel. Svaret gjennom bulderet er at Gud er "deus caritatis" – kjærlighetens gud.