Redigerer Borgerkrigstiden (avsnitt)

== Kong Sverre og birkebeinernes opprør ==
{{Utdypende artikkel|Birkebeinerne}}
I [[1174]] kom det likevel et nytt opprør mot Magnus Erlingsson fra en ny fraksjon. Deres leder var den unge [[Øystein Møyla]], en påstått sønn av Øystein Haraldsson. Den nye fraksjon ble kalt for birkebeinerne ettersom noen av dem var så fattige og stakkarslige at de bant bjørkebark rundt beina i mangel på skikkelig fottøy. Tiden med Øystein Møyla ble kortvarig, og i [[slaget på Re]] i 1177 falt han i kamp med Magnus og Erling Skakkes menn. Kort tid etter valgte de fåtallige birkebeinerne den ukjente [[Sverre Sigurdsson]] til ny leder.

Sverre hadde kommet til Norge fra Færøyene og hevdet at han nylig hadde oppdaget at han var sønn av Sigurd Munn. Påstanden ble i liten grad akseptert i samtiden, og moderne historikere har heller ikke festet større troverdighet til det. Han fikk liten støtte i Norge, og først heller ikke støtte fra [[Birger Brosa]] i Sverige som var gift med Sigurd Munns søster [[Brigida Haraldsdatter|Brigida]].<ref name="NBL Sverre">[http://nbl.snl.no/Sverre_Sigurdsson Knut Helle: Sverre Sigurdson] Norsk biografisk leksikon</ref> Sigurds datter, [[Cecilia Sigurdsdatter|Cecilia]], valgte derimot å anerkjenne sin bror, og etter at Øystein Møyla hadde falt støttet også Birger Sverre<ref name="NBL Sverre" />. Sverre viste seg mot alle odds å være langt mer enn en gallionsfigur. Kort tid etter at han overtok ledelsen ble han et samlingsmerke for all misnøye mot den bestående kongen.

De [[Historisk materialisme|materialistiske historikerne]] – spesielt [[Edvard Bull d.e.]], [[Halvdan Koht]], [[Johan Schreiner]] og [[Andreas Holmsen]] – har forsøkt å lese en form for [[klassekamp]] i Sverres kamp mot Erling Skakke og kong Magnus. Holmsen la vekt på det økende befolkningspresset og framveksten av en jordeiende overklasse for å forklare borgerkrigstiden, og det synes klart at Sverre i alle fall i begynnelsen ledet en flokk fattigfolk i kamp mot [[Lendmann|lendmennene]]. Lendmennene (som i antall utgjorde mellom et 20-tall og et 40-tall på 1100-tallet) var den tids [[adel]], og blandet seg gjerne inn i stridighetene for å bygge opp under personlige maktinteresser. Likevel endte også Sverre etterhvert med å støtte seg til en krets av jordeiere.<ref name="Moseng1999-104">Moseng, Ole Georg; Opsahl, Erik; Pettersen, Gunnar I. og Sandmo, Erling (1999): ''Norsk historie. 750-1537''. 1. utgave. ISBN 82-518-3739-1. s. 104.</ref>

[[Fil:Sverre battle locations.png|right|thumb|Noen av de viktigste slagene kong Sverre utkjempet]]
I [[1179]] vant Sverre en viktig seier i [[slaget på Kalvskinnet]] i utkanten av Nidaros. Her falt Erling Skakke. Fra da av var Trøndelag med Nidaros Sverres maktsentrum. Kong Magnus fortsatte kampen etter farens død og avslo flere forsøk fra Sverres side til å dele kongedømmet. ''[[Sverres saga]]'', som ble skrevet av den islandske abbed, Karl Jónsson, som for den første del av sagaen fulgte Sverres egne opplysninger, har gjort det klart at Magnus var populær blant folk flest, og hvordan dette vanskeliggjorde Sverres kamp. Krigen mellom Sverre og Magnus raste i flere år, og på ett tidspunkt måtte Magnus søke tilflukt i Danmark. Det endelige slaget, [[slaget ved Fimreite]] i [[Sognefjorden]] i [[1184]], endte takket være Sverres taktiske disposisjoner med seier og at Magnus falt.

Sverre kom til å styre Norge fram til [[1202]], men kunne ikke opprettholde lange fredsperioder. Kirken, som var alliert med kong Magnus og Erling Skakke, forble i opposisjon til Sverre gjennom hele hans kongeperiode. I [[1190]] flyktet erkebiskop [[Eirik Ivarsson]] fra landet og i [[1194]] mottok han [[pave Celestin III]]s støtte til å bannlyse Sverre. Eirik beordret så Norges gjenværende biskoper til å følge ham i eksil i Danmark, noe de også gjorde. Sverres saga forteller at kongen senere ble løst fra bannlysningen igjennom et pavebrev, men brevet viste seg å være falskt. Dette går fram av et brev der Celestins etterfølger, [[pave Innocens III]], også befalte de norske biskopene å lyse [[Interdikt (kristendommen)|interdikt]] over kongen og de landsdelene som støttet ham. Sverre forble således i bann fram til sin dødsdag.<ref>Moseng, Ole Georg; Opsahl, Erik; Pettersen, Gunnar I. og Sandmo, Erling (1999): ''Norsk historie. 750-1537''. 1. utgave. ISBN 82-518-3739-1. s. 120.</ref>

Flere kongsemner reiste seg mot kong Sverre. Blant de mest seriøse var [[Jon Kuvlung]], en påstått sønn av Inge Krokrygg. Han ble utropt til konge i [[1185]] og drept i [[Slaget i Bergen (1188)|slaget i Bergen]] i [[1188]]. [[Sigurd Magnusson (1193-1194)|Sigurd Magnusson]], en påstått sønn av kong Magnus Erlingsson, ble utropt til konge på Orknøyene i [[1193]]. Kun 13 år gammel var Sigurd bare en gallionsfigur for [[øyskjeggene]], men blant de som satset på ham var [[Harald Maddadsson]], Orknøyjarlen. Sigurds opprør endte med et nederlag i [[slaget ved Florvåg]] utenfor Bergen i 1194.