Redigerer Bokseropprøret (avsnitt)

==Forløp==
===Det vestlige Shandong===
«Selskapet av de rettferdige og harmoniske knyttnever» var en halvreligiøs gruppe som førte an i opprøret, med støtte fra krefter ved det keiserlige hoff – særlig fra gruppen ''Jernhattene''. De ville fjerne alle utlendinger fra kinesisk jord, og trodde, som følge av en del ritualer de gjennomgikk, at de var usårlige for kuler. De hadde en rekke sterke forestillinger om overnaturlige sammenhenger, som at uårene var uttrykk guders og ånders misnøye med de fremmede og en rekke av de innovasjoner som de bragte med seg, som jernbane og telegraf.

Urolighetene begynte for alvor i det østre Shandong senhøstes 1899; da hadde det imidlertid allerede vært sporadiske, men alvorlige overgrep mot misjonærer og deres konvertitter i et år. Boksernes herjinger blant de kristne spredte seg, og nye boksere ble rekruttert og opplært i kampteknikker, blant dem det som skulle til for angivelig å gjøre dem usårbare.

Etter hvert som kamperfaring viste at de likevel ikke var immune for kuler og krutt, ble dette vanligvis forklart ved at den angjeldende bokser hadde slurvet med sin åndelige forberedelse, eller at fienden hadde tatt i bruk magiske mottiltak. Et slikt angivelig tiltak som bokserne gav meget av forklaringen, var menstruasjonskleder og annet som hadde med kvinner å gjøre.

Det var også en del sjarlataneri i spill ved boksergruppers rekrutteringsoppvisninger på landsbyenes bokse- og kamparenaer. Man kunne for eksempel foreta en omstendelig munnladning av et våpen, men uten å dytte etter en stoppefille, og så mens tilskuerne ble distrahert av trommer og cymbaler og skytterens dramatiske dansetrinn, ble våpenet holdt mot bakken og kulene trillet usett ut. Så ble våpenet avfyrt mot den modige og usårlige bokser, som naturligvis ikke ble såret av skuddet.<ref name="Paul A. Cohen 1997"/>

===Zhili===
Utover 1900 skylte bølgen av overfall og plyndringer nordover mot Beijing og Tianjin. Særlig meget av volden ble utøvet innen trekanten Beijing-Tianjin-[[Baoding]].

===Beijing===
I Beijing var til å begynne med flere områder i boksernes søkelys. Det gjaldt primært områder der det oppholdt seg mange kristne; slik ble tre av de fire katolske kirker i byen brent ned, og de kristne man kom over der massakrert. Den fjerde og største av kirkene, [[Beitang-kirken i Beijing|Beitang-kirken]], ble beleiret og beskutt i to måneder inntil japanske styrker kom til unnsetning.

====Legasjonsområdet i Beijing====
[[Fil:Western Legations Peking 1900 Clowes Vol VII.jpeg|thumb|Kart over legasjonsområdet i Beijing som det var i 1900, med angivelse av stillinger under beleiringen under Bokseropprøret.]]
[[Fil:GesandtschaftsstrassePeking.jpg|thumb|Gate i Legasjonsområdet kort før opprøret]]
Et hovedfokus var også legasjonsområdet, det vil si der de utenlandske legasjoner med sine diplomater holdt til, rett sørøst for [[Den forbudte by]]. Dette var et relativt kompakt område, selv om det innimellom diplomatenes legasjoner også var kinesiske forretninger og noen kinesiske fyrstelige anlegg, – særlig dominerende var prins Sus palass med omliggende park. Legasjonsområdet var delt av «Jadeelven», som i virkeligheten var kloakkavløpskanalen fra Den forbudte by. Vest for denne kanalen var [[Storbritannia]]s legasjonsområde – det største av dem alle – og [[Nederland]]s, [[Russland]]s og [[USA]]s. Øst for kanalen var legasjonene til [[Spania]], [[Japan]], [[Tyskland]], [[Frankrike]] og [[Italia]]. Noe lenger østover lå legasjonene til [[Østerrike-Ungarn]] og [[Belgia]] – de ble evakuert under beleiringen som fulgte, og forsvaret ble konsentrert om området rundt Jadeelven, med britenes legasjon på vestsiden og prins Sus palassanlegg østenfor i sentrum. Matvaresituasjonen var på ingen måte prekær, for de velutstyrte vestlige forretningene Imbeck's og Kierulff's lå midt inne i legasjonsområdet. Det ærverdige ''Grand Hôtel de Pékin'' lå også i dette området. I nord, grensende til nordmuren av til den britiske legasjon, var det berømte [[Hanlin-akademiet]].

Etter drapet på den tyske sendemann [[Klemens von Ketteler|baron Klemens von Ketteler]] [[20. juni]] [[1900]] i Beijing ble det nærmest erklært krig mot utlendingene i byen. Drapet av von Ketteler var etter alt å dømme et anslag direkte mot ham personlig, ettersom han noen uker tidligere hadde skutt en kineser kledd som bokser og tatt hans sønn til fange – og så skutt ham.

Til tross for at beleiringen av dette området var av en helt annen og mildere karakter enn nesten alt annet som foregikk under bokseropprøret – en stor del av de kinesiske styrker som omringet diplomatene hadde ordre om å skyte for å bomme, og de laget masse bråk med kinaputter og annet fyrverkeri for å føre mer blodtørstige militante bak lyset – er det denne delen av bokseropprøret som ble mest kjent i utenverdenen, både da og i ettertid. Den var på ingen måte ublodig, for særlig etter en flere dagers våpenhvile noen uker etter at beleiringen begynte (en pause da det også kom til kinesiske selgere med ferske grønnsaker og andre forsyninger) ble skytingen mer velrettet. Det er blitt hevdet at skytingen ble bedre etter at en sinnsforvirret norsk misjonær, [[Ole Næstegaard]],<ref>Diana Preston: ''The Boxer Rebellion: The Dramatic Story of China's War on Foreigners That Shook the World in the Summer of 1900'', New York: Walker and Co., 2000; Stirling Seagrave: ''Dragon Lady: The Life and Legend of the Last Empress of China, New York, 2002, s. 8.</ref>  hadde brutt ut fra beleiringen, og var blitt avhørt av kineserne. Han skal ha fortalt at soldatene siktet for høyt, og så etter sin løslatelse vendt  tilbake til de beleirede. Skyteferdighetene ble deretter etter sigende bedre.

Selv om forsyningssituasjonen for de vestlige var meget tilfredsstillende, var de ikke særlig innstilt på å dele med de kristne kinesere som hadde søkt tilflukt i prins Sus palass og haver. Prinsen selv og hans husholdning hadde kommet seg i sikkerhet. Mange av dem var katolikker som med nød og neppe hadde unnsluppet nedslaktning da bokserne angrep og brente [[Nantangkirken i Beijing|Nantangkirken]] noen kvartaler lenger vest. Flere av deres trosfeller var blitt brent inne i kirken, andre ble massakrert utenfor. De og kristne flyktninger fra andre bydeler fikk utlevert så lite at de etter hvert begynte å livnære seg av barken på trærne i prins Sus park.

====Den katolske domkirken i Beijing====
[[Fil:Der Peitang.jpg|thumb|right|150px|Beitangkirken i Beijing før bokseropprøret]]
[[Beitangkirken i Beijing]], som var den katolske katedralen i byen, og det kvartalet den lå inne i, ble også beleiret, beskutt med kanoner og gjentatte ganger forsøkt inntatt. Beleiringen varte fra 3. juni til 16. august.

Her var nøden vesentlig større enn i Legasjonskvarteret, idet det ikke på noe tidspunkt var noen våpenhviler eller noen tilførsler av matvarer. Om lag 3.200 kinesiske katolikker hadde søkt tilflukt bak murene, i tillegg til 33 prester og nonner under ledelse av biskop [[Pierre-Marie-Alphonse Favier]] og hans påtenkte etterfølger biskop [[Stanislas-François Jarlin]], og en liten forsvarsstyrke på 43 fransker og italienske soldater. De beleirede led store tap. Rundt 400 døde enten av angrepene eller av sykdom og sult. Matrasjonene – som var skåret ned til et absolutt minimum – ville ha tatt slutt bare få dager etter at japanske unnsetningsstyrker klarte å trenge frem til området og løfte beleiringen.<ref>[http://www.famvin.org/fr/missions/FAVIER/FAVIER_siegePetang.htm Alphonse Favier: ''Siège de la mission catholique du Pé-tang'', Annales CM: Tome LXVI (66) – 1901, pp. 55 à 124] {{Wayback|url=http://www.famvin.org/fr/missions/FAVIER/FAVIER_siegePetang.htm |date=20081205015826 }} Nettutgave av biskop Faviers dagbok om beleiringen av Beitangkirken (fransk). Nettsted besøkt 28. februar 2008.</ref>

<!-- ===Rundt Tianjin=== -->

===De alliertes fremmarsj mot og ankomst i Beijing===
[[Fil:Foreign armies in Beijing during Boxer Rebellion.jpg|thumb|Utenlandske militære i Den forbudte by]]
I august kom en internasjonal styrke på cirka 45 000 mann utlendingene i legasjonene i Beijing til unnsetning. [[Åttenasjonsalliansen]] besto av [[Frankrike]], [[Italia]], [[Japan]], [[Russland]], [[Storbritannia]], [[Tyskland]], [[USA]] og [[Østerrike-Ungarn]]. Den 14. august nådde de legasjonsområdet. To dager etter unnsatte japanske styrker Beitang-kirken. De kineserne som ville forsvare byen hadde ingen sjanse.

Enkekeiserinnen hadde allerede rundt en drøy uke før åttenasjonsalliansens styrker nådde frem forlatt Beijing. De vestlige soldater begynte etter sitt inntog i byen med plyndring og hærverk, også inne i Den forbudte by. De drepte også et større antall kinesere under sine represalier.

===Hendelsene utenfor Beijing og Tianjin===
Massakrene hadde ikke bare utlendinger i sin alminnelighet som mål. Det var også drevet frem av et særlig hat mot kristendommen, noe som ikke bare gikk ut over misjonærer, men også kinesiske troende. Under opprøret døde seks katolske biskoper, 39 mannlige europeiske misjonærer (prester, lekbrødre), 7 kinesiske misjonærer, 5 kinesiske seminarister, 7 europeiske ordenssøstre, over 30&nbsp;000 kinesiske katolikker.<ref>Luigi Massa S.J.: ''I Boxer e la Chiesa Cattolica in Cina nei secoli XIX e XX'', Dissertatio ad Doctoratum in Facultate Historiea Ecclesiasticae Pontificiae Universitatis Gregoriana, Roma, 1965, s. 318</ref> 222 kinesiske [[ortodoks]]e kristne ble myrdet, og likeså 182 [[protestant]]iske misjonærer og 500 kinesiske protestanter.

====Shanxi====
Særlig mange av protestantene – og en del av katolikkene – ble drept i [[Taiyuan]] i provinsen [[Shanxi]], av de keiserlige makthavere – ikke av bokserne.<ref>Nat Brandt: ''Massacre in Shansi''. Syracuse University Press. 2994 ISBN 0-8156-0282-0.</ref><ref>Joseph Esherick: ''The Origins of the Boxer Uprising'', 1987, s. 190–191; Paul Cohen; ''History in Three Keys'', 1997, s. 51.</ref>

====Utenfor det nordkinesiske kjerneområde====
[[Fil:The_real_trouble_will_come_with_the_"Wake",_black_and_white.jpg|thumb|Karikaturtegning i [[Punch]] 1900, viser fremmedmaktene som vil dele opp Kina mellom seg.]]
[[Fil:Chinaboxerprotocolsignature.png|thumb|Signatursiden av oppgjørsprotokollen etter Bokseropprøret.]]
Russiske styrker gjennomførte en stor massakre ved elven [[Amur]] i juli 1900. Vanligvis nevnes ikke den i forbindelse med Bokseropprøret, men en viss sammenheng er det likevel. Under og i ly av opprøret og kampene rundt Beijing så russerne sitt snitt til å fordrive alle de kunne av det store antall kinesere som befant seg nord for Amur, som drøyt 40 år tidligere var blitt grense mellom Russland og Kina ved en av [[de ulikeverdige traktater]] som fremmede makter tvang kineserne til å undertegne. Det kan ha vært titusener av kinesere som ble drept ved elvebredden rundt [[Aigun]]. Det fortelles om store flokker som ble trengt ned mot elven. Russerne begynte å stikke dem ned med bajonetter. Mange flyktet ut i vannet, og druknet i forsøket på å komme seg over. Mange kunne ikke svømme, og russerne skjøt etter dem som så ut til å kunne klare seg gjennom den strie strømmen over til den sørligere bredden.

Selv om det meste av de mer bokserrelaterte voldshandlingene fant sted i de nordkinesiske områder nær Beijing, og i selve Beijing, var det også angrep og myrderier mot kristne så langt nord som i [[Mandsjuria]] og så langt sør som i [[Guangxi]].

Blant de rammede protestantiske misjonærer var det også en rekke skandinaver. Men ingen av dem var nordmenn. En norsk misjonær som var midt i begivenhetenes sentrum, var den før nevnte [[Ole Næstegaard]] i Beijing. Han hadde antagelig utviklet en sinnslidelse og opptrådte deretter.<ref>Th. Himle: ''Guds Veje med et gjenstridig Folk'', Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 321</ref> De øvrige norske misjonærer var i andre landsdeler og lot seg for det meste evakuere fra sine misjonsfelter etter sterk oppfordring fra det norske konsulat i Shanghai.