Redigerer Bodøsaken (avsnitt)

=== Saken mot Everth ===

[[Fil:Herman Wedel-Jarlsberg av Nørregaard.jpg|miniatyr|Herman Wedel-Jarlsberg (1779-1840) malt av [[Asta Nørregaard]] 1914 etter en original av Olof Johan Södermark fra 1829. Maleriet tilhører [[Oslo museum]].{{byline|[[DigitaltMuseum]]}}]]
Den 8. august 1820 bestemte den norske og svenske kong Karl Johan, etter innstilling fra det norske finansdepartementet, at saken mot Everth skulle følge norsk lov. Den skulle behandles av en særskilt kommisjon for å få den avgjort raskere.<ref name="DetFrieNorge84"/> Den britiske chargé d'affaires St. George avviste dette. Han insisterte på at Storbritannia forholdt seg til Sverige og ikke til Norge.<ref name="DetFrieNorge84"/> Den norske regjering oversendte den 13. oktober 1820 en ny oversikt til kongen over saken. I denne oversikten ble Denovans fremstilling tilbakevist punkt for punkt.<ref name="DetFrieNorge84"/>

Den norske regjering hadde også oppnevnt to embetsmenn for å granske de nordnorske tjenestemennenes fremferd. Regjeringen ba også kong Karl Johan formidle til den britiske regjering at britene som hadde vært innblandet i smugling møtte opp i Norge for å avgi forklaring, de ble lovet fritt leide.<ref name="DetFrieNorge85">Sverre Steen 1954, s. 85</ref> Dette ble avvist av den nye britiske sendemannen i Stockholm, [[William Vesey-FitzGerald]].<ref name="DetFrieNorge85"/> FitzGerald var like energisk som sine forgjengere i å følge opp Bodøsaken. I oktober 1820 hadde han flere samtaler med utenriksminister von Engeström. Utenriksministeren beklaget lovløsheten på så høye breddegrader og nordmennenes umedgjørlighet generelt, og grev [[Herman Wedel-Jarlsberg]]s urimelige stahet spesielt.<ref name="DetFrieNorge85"/>

Av von Engeström fikk FitzGerald beskjed om at saken skulle behandles i norsk-svensk statsråd. Ifølge von Engeström var dette både for gi svensk støtte til kongen, og for å få fornuft i de norske statsråder.<ref name="DetFrieNorge85"/><ref name="BodoSaken60-63">Geoffrey Malcolm Gathorne-Hardy 1926, s. 60-63</ref> FitzGerald fikk også vite at von Engeström hadde gått lenger enn FitzGerald og oppgitt i sakspapirene at det forelå en trussel om alvorlige konsekvenser dersom saken ble fremmet i det britiske parlamentet.<ref name="BodoSaken60-63"/> Han fikk også et budskap fra den svensk-norske kongen om at han ønsket å gå enda lenger enn FitzGeralds krav for å imøtekomme Storbritannia.<ref name="DetFrieNorge86">Sverre Steen 1954, s. 86</ref> Saken ble drøftet i norsk statsråd i Stockholm samme dag, 27. oktober 1820. Dagen etter ble saken tatt opp i svensk-norsk statsråd. Der understreket von Engeström faren for at den skulle komme opp i Parlamentet, og hvilke negative konsekvenser det kunne få for svensk og norsk trelasthandel.<ref name="DetFrieNorge86"/>

Ifølge norsk statsskikk skulle utenriksministerens innstilling vært oversendt den norske regjeringen i Christiania for behandling, men kongen hadde gitt etter for britisk press og gått med på å behandle saken kun i Stockholm.<ref name="DetFrieNorge86"/> Den norske statsrådavdelingen i Stockholm protesterte imidlertid ikke.<ref name="DetFrieNorge87">Sverre Steen 1954, s. 87</ref> Kongen bestemte så at de to kommisjonærer av den norske regjering i Christiania skulle beordres til å fullføre sitt oppdrag omgående.<ref name="DetFrieNorge87"/> Regjeringen i Christiania svarte den 10. november og foreslo at det skulle sendes en mann til Bodø for å undersøke tilbakeleveringen av varene. Vedkommende kom frem til Bodø 22. desember 1820 og konstaterte at det meste var tilbakelevert.<ref name="DetFrieNorge87"/>