Redigerer Bob Dylan (avsnitt)

=== Protestbevegelsen og ''Another Side'' ===
I 1963 var både [[Joan Baez|Baez]] og Dylan viktige skikkelser i borgerrettsbevegelsen i USA, og spilte sammen på møter og demonstrasjoner, blant annet i [[Washington, D.C.]] da [[Martin Luther King]] holdt sin berømte tale «[[I Have a Dream]]». I januar [[1963]] var Dylan å se på britisk tv, da han spilte rollen som omvandrende gitarist i fjernsynsteateret ''Madhouse on Castle Street'' på [[BBC]]. Hans neste album ''[[The Times They Are a-Changin']]'' viste en mer sofistikert, politisk og kynisk Bob Dylan. Ved sidene av «protestsangene» «Ballad of Hollis Brown» og «North Country Blues», finnes to kjærlighetssanger – «One Too Many Mornings» og «Boots of Spanish Leather» – og den [[Bertolt Brecht|Brechtske]] «The Lonesome Death of Hattie Carroll», der Dylan raser over en ung overklassemann, navngitt som William Zantzinger, som drepte hushjelpen Hattie Carroll.

Mot slutten av 1963 følte Dylan seg både manipulert og hindret av protestbevegelsen. Da han mottok [[Thomas Paine]]-prisen fra National Emergency Civil Liberties Committee kort tid etter drapet på [[John F. Kennedy]], gikk Dylan full på talerstolen og stilte spørsmål ved komiteens rolle, anklaget dem for å være «gamle og skallede menn» og hevdet at han så noe av seg selv – og alle andre – i morderen [[Lee Harvey Oswald]].

Det neste albumet ble spilt inn på en eneste natt i juni [[1964]]. ''[[Another Side of Bob Dylan]]'' var muntrere enn det forrige albumet. Innslag av [[surrealisme]] dukket opp i sanger som «I Shall Be Free # 10» og «Motorpsycho Nitemare». Tilsynelatende stikk i strid med Dylans syn på verden på den tiden var de to ''ikke'' ironiske kjærlighetssangene «To Ramona» og «Spanish Harlem Incident». «I Don't Believe You» gir hint om [[rock and roll]], en sjanger som snart etter skulle gripe Dylan. Det er ikke vanskelig å se på «It Ain't Me, Babe» som en fullstendig avvisning av alle forventninger til ham. «Chimes of Freedom» blandet «protest» med [[impresjonisme]], og «My Back Pages» forutser kanskje angrepene han snart skulle bli utsatt for.

I løpet av kort tid i [[1964]] og [[1965]] endret Dylans fremtoning seg kraftig, parallelt med hans overgang fra folk-helt til rock and roll-stjerne. Enkel, slitt arbeiderlook med jeans og skjorte ble byttet ut med moteklær. Han begynte også å leke med intetanende intervjuere og reportere på stadig mer surrealistiske og tilsynelatende ondsinnede måter. Da han ble spurt på Les Cranes TV-program om en film han etter planen skulle spille i, svarte han at det var en «cowboy horror movie». Intervjueren spurte om Dylan skulle spille cowboy, hvorpå Dylan svarte: «Nei. Jeg spiller min mor».