Redigerer Blues (avsnitt)

=== 1920-tallet og framover ===

Den livlige [[memphisblues]]-stilen, som utviklet seg i 1920- og 1930-årene rundt [[Memphis]] i [[Tennessee]] var påvirket av [[jug band]], som [[Memphis Jug Band]] og [[Gus Cannon|Gus Cannon's Jug Stompers]]. Artister som [[Frank Stokes]], [[Blind Old Tom Anderson]], [[Sleepy John Estes]], [[Robert Wilkins]], [[Big Boy Brazier]], [[Joe McCoy]] og [[Memphis Minnie]] benyttet i blues for øvrig uvanlige instrument som [[vaskebrett]], [[fele]], [[kazoo]]  eller [[mandolin]]. Memphis Minnie var kjent for sin vanskelige gitarstil. Pianisten [[Memphis Slim]] begynte karrieren sin i Memphis, men den forholdsvis særegne stilen hans var glattere og hadde flere element av swing. Mange bluesmusikere i Memphis flyttet til [[Chicago]] sent i 1930- eller tidlig i 1940-årene og ble en del av den urbane bluesbevegelsen som blandet country og elektrisk blues.
[[Fil:Bessie Smith (1936) by Carl Van Vechten.jpg|thumb|[[Bessie Smith]], en tidlig bluessangerinne som var kjent for den kraftige stemmen sin.]]
Urbane bluesstiler var mer kodifiserte og kompliserte.<ref name = "qzdblv">Garofalo, s. 47</ref> [[klassisk kvinnelig blues|Klassiske kvinnelige urbane]] eller [[varieté]]bluessangere var populære i 1920-årene, som [[Mamie Smith]], [[Gertrude Ma Rainey|Gertrude «Ma» Rainey]], [[Bessie Smith]] og [[Victoria Spivey]]. Mamie Smith, som var mer en varietéartist enn en bluesartist, var den første afroamerikaneren som spilte inn blues i 1920. Den andre platen hennes, «Crazy Blues» solgte {{formatnum:75000}} eksempler den første måneden.<ref> Herman, Hawkeye: ''General background on African American Music'', Blues Foundation, Essays: [https://web.archive.org/web/20081210013210/http://www.blues.org/blues/essays.php4?Id=3 «What is the blues?»]</ref><ref>[http://www.pbs.org/theblues/classroom/essaysblues.html «What is the blues?»], ''PBS.org''</ref>

Ma Rainey, som ble kalt «Mother of Blues», og Bessie Smith sang hver sang rundt sentertoner, trolig for at stemmen skulle bære lettere til den andre siden av rommet.<ref>Clarke, s. 137</ref> Urbane mannlige artister inkluderte populære svarte musikere som [[Tampa Red]], [[Big Bill Broonzy]] og [[Leroy Carr]]. Før [[andre verdenskrig]] ble Tampa Red av og til kalt «the Guitar Wizard» («Gitartrollmannen») Carr valgte å bli akkompagnert av et piano, noe som var uvanlig på denne tiden.<ref name = "bkihns"/>

En annen utvikling i denne perioden var [[storband]]blues.<ref>{{kilde www
|url=http://www.scaruffi.com/history/jazz7.html|forfatter=Piero Scaruffi
|tittel=Kansas City: Big Bands|dato =2003|besøksdato =8. september 2008}}</ref> «[[Territoriumband]]a» med base i [[Kansas City]], som [[Benny Moten]] orchestra, [[Jay McShann]] og [[Count Basie Orchestra]] spilte også blues, med 12-taktsbluesinstrumentaler som Basies «[[One O'Clock Jump]]» og «[[Jumpin' at the Woodside]]» og larmende «bluesroping» av [[Jimmy Rushing]] på sanger som «[[Going to Chicago]]» og «[[Sent for You Yesterday]]». En velkjent storbandblues-sang var [[Glenn Miller]]s «[[In the Mood]]». I 1940-årene utviklet [[jump blues]]-stilen seg. Jump blues er påvirket av [[storband]]musikk og benytter [[saksofon]] eller andre [[messingblåseinstrument]]er og gitar i rytmeseksjonen for å skape et jazzaktig og uptempo lydbilde med høyttravende vokal. Jump blues-sanger av [[Louis Jordan]] og [[Big Joe Turner]], som holdt til i Kansas City, påvirket senere utviklingen av [[rock and roll]] og [[rhythm and blues]].<ref>Garofalo, s. 76</ref>

[[Fil:"Texarkana and Northern" Boogie-woogie bassline.svg|thumb|left|Ei typisk basslinje i boogie-woogie]]
[[Boogie-woogie]] var en annen viktig stil i urban blues i 1930- og tidlig i 1940-årene.<ref>{{kilde www|url=http://www.scaruffi.com/history/blues.html|tittel=A brief history of Blues Music|forfatter= Piero Scaruffi|dato =2005|besøksdato =8. september 2008}}</ref> Selv om stilen ofte blir assosiert med solopiano, ble boogie-woogie også benyttet til å akkompagnere sangere og som en solodel i band og små jazzorkestre. Boogie-Woogie-stilen hadde en fast bassgang, en [[ostinato]] eller et [[riff]] og [[tonenivå|endring av tonenivå]] på venstrehånden, mens høyrehånden utpenslet og fylte ut hver akkord. En pioner innen boogie-woogie var [[Jimmy Yancey]] and the Boogie-Woogie Trio ([[Albert Ammons]], [[Pete Johnson]] og [[Meade Lux Lewis]]) fra Chicago. Andre boogie-woogie-artister fra Chicago var [[Pinetop Smith|Clarence «Pine Top» Smith]] og [[Earl Hines]], som knyttet drivende rytmer fra ragtimepianister med venstrehånden sammen med melodiske toner som lignet [[Louis Armstrong]]s trompet med høyrehånden.<ref name = "qzdblv"/> Den glatte Louisiana-stilen til [[Professor Longhair]], og i nyere tid [[Dr. John]], blander klassisk rhythm and blues med bluesstiler.