Redigerer Arnhem-operasjonen (avsnitt)

=== Tysk forberedelser ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-S73822, Arnheim, Grenadiere gehen durch Gräben vor.jpg|thumb|Tyske soldater ved Arnhem.]]

Ruten til [[Wehrmacht]] i juli og august fikk de allierte til å tro at den tyske hæren ikke var i stand til å rekonstruere sine tapte enheter. I løpet av disse to månedene hadde Wehrmacht lidd en rekke nederlag med store tap. Mellom 6. juni og 14. august hadde den fått 23 019 drepte i kamphandlinger, 198 616 savnet eller tatt til fange og 67 240 såret.<ref name="Kershaw_14"> Kershaw (2004), s. 14.</ref> Mange av formasjonene Wehrmacht hadde i begynnelsen av Normandie-kampanjen hadde blitt tilintetgjort eller redusert til «skjelettformasjoner» innen slutten av august.<ref name="Kershaw_14"/> Da de tyske hærene trakk seg tilbake mot den tyske grensen, ble de hyppig utsatt av beskytninger og bombeangrep fra allierte flystyrker, og som påførte skader og ødela kjøretøyer.<ref> Kershaw (2004), s. 15.</ref> Forsøk på å stanse den allierte framrykningen virket ofte resultatløse da hastige motangrep og blokkeringsposisjoner ble feid til side og til tider så det ut til å være altfor få tyske enheter til å holde noen av steder.<ref> Kershaw (2004), s. 19.</ref> I begynnelsen av september begynte situasjonen å endre seg. Omtrent 65 000 tropper fra den tyske femtende armé ble trukket ut av området med 225 kanoner og 750 lastebiler av en flotilje av frakteskip, lektere og småbåter. Derfra ble de forflyttet til Nederland.<ref>Bennett (2008), s. 43–44.</ref>

[[Adolf Hitler]] begynte å interessere seg personlig for den tilsynelatende oppløsningen av [[Armégruppe B]], som omfattet de tyske hærene i Nord-Frankrike, Belgia og Nederland. Den 4. september tilbakekalte han [[Generalfeltmarskalk|''Generalfeldmarschall'']] [[Gerd von Rundstedt]], som hadde vært i pensjonisttilværelse siden Hitler hadde avskjediget ham som øverstbefalende for Wehrmacht West den 2. juli, og gjeninnsatte ham i sin tidligere kommando,<ref> Ryan (1999), s. 36.</ref> og erstattet Generalfeldmarschall [[Walter Model]], som hadde tatt kommandoen bare 18 dager tidligere og vil heretter kun kommandere Armégruppe B.<ref> Ryan (1999), s. 43.</ref> Rundstedt begynte umiddelbart å planlegge et forsvar mot det Wehrmachts etterretningstjeneste bedømte til å være 60 allierte divisjoner med full styrke, selv om Eisenhower faktisk kun hadde 49 divisjoner.<ref> Ryan (1999), s. 58.</ref>

Model dro ut for å stoppe den allierte framrykningen. Den tyske 719. infanteridivisjon, en del av LXXXVIII-korps, ble sendt sørover til [[Albertkanalen]] og Model ba om forsterkninger fra Tyskland. Han sa trengte 25 infanteridivisjoner og seks panserdivisjoner for å holde ut; han så for seg en linje som strakte seg fra [[Antwerpen]] via [[Maastricht]] til [[Metz]] og derfra for å følge linjen til Albertkanalen til [[Maas]] og [[Vestvollen]].<ref>Harclerode (2005), s. 454.</ref> I mellomtiden mottok [[generaloberst]] [[Kurt Student]], sjef for Fallschirmjaeger, de tyske luftbårne styrkene med [[fallskjermsoldat]]er, ordre fra [[Alfred Jodl]], sjef for operasjonsstaben til ''[[Oberkommando der Wehrmacht]]'', den tyske hærens overkommando, om umiddelbart å overflyttes fra Berlin og fortsette til Nederland, hvor han ville samle alle tilgjengelige styrker og opprette en front nær Albertkanalen, som skulle holdes for enhver pris.<ref name="Kershaw_21">Kershaw (2004), s. 21.</ref> Denne fronten skulle holdes av den nye ''1. Fallschirm-Armee'', den tyske fallskjermhær som ble opprettet den 4. april 1944, men som var et [[Eufemisme|eufemistisk]] navn for en papirformasjon. Dens enheter var spredt over hele Tyskland og Nederland og besto enten av enheter som var i ferd med å bli dannet eller rester av overlevende fra tidligere enheter.<ref name="Kershaw_21"/><ref> Ryan (1999), s. 44.</ref>

Ledelse, initiativ og et godt personalsystem begynte å skape en organisert formasjon for å slå tilbake angrep ut av det innledende kaoset.<ref name="Kershaw_22">Kershaw (2004), s. 22.</ref> Den 4. september begynte den 719. infanteridivisjonen å grave seg ned langs Albertkanalen og i tillegg kom styrker under kommando av generalløytnant Kurt Chill.<ref name="Harclerode_456">Harclerode (2005), s. 456.</ref> Selv om Chill bare offisielt kommanderte 85. infanteridivisjon, som hadde fått store tap under tilbaketrekningen fra Normandie, hadde han overtatt kommandoen over restene av 84. og 89. infanteridivisjon underveis. I utgangspunktet hadde Chill blitt beordret til å ta styrkene sine til [[Rhinland]] for å hvile og for å få forsterkninger, men ignorerte ordren og flyttet styrkene sine til Albertkanalen. Han hadde også «mottakssentre» satt opp ved broene som krysset Albertkanalen, hvor små grupper av tilbaketrekkende tropper ble samlet og omgjort til ''[[ad hoc]]''-enheter.<ref name="Kershaw_22"/><ref name="Harclerode_456"/> Innen 7. september hadde den 176. infanteridivisjon, en såkalt ''Kranken''-divisjon sammensatt av eldre menn og menn med ulike medisinske plager, ankommet fra Vestvollen og grupper fra den første fallskjermhæren begynte å dukke opp. På dette stadiet besto hæren av omtrent syv regimenter med fallskjermsoldater sammensatt av rundt 20 000 luftbårne tropper sammen med en samling av luftvernbatterier og en blanding av 25 [[selvdrevet artilleri]] og [[panserjager]]e.<ref> Kershaw (2004), s. 23.</ref> Enheter fra ''[[Kriegsmarine]]'' og ''[[Schutzstaffel|SS]]'' ble også tildelt og underlagt generaloberst Students kommando, og Hitler hadde lovet Walter Model at 200 stridsvogner av typen [[Panzer V]] skulle bli sendes rett fra fabrikkene; han beordret også alle stridsvogner av typen [[Panzer VI|Tiger]], [[Jagdpanther]] (mobile panserjagere) og [[8,8 cm FlaK|88 mm-kanoner]] som var tilgjengelige i Tyskland måtte bli overført til Vesten.<ref> Harclerode (2005), s. 455.</ref>

Den 5. september ble Models styrker forsterket av ankomsten av II. SS-Panzerkorps, som besto av 9. og 10. SS Panzer-divisjoner under kommando av generalløytnant [[Wilhelm Bittrich]]. Korpset hadde blitt redusert til omtrent 6 000–7 000 mann, 20–30 % av sin opprinnelige styrke i løpet av kontinuerlig krigshandlinger siden slutten av juni, blant annet i Falaiselommen, hvor tapene av offiserer og underoffiserer hadde vært spesielt høye.<ref name="Kershaw_39">Kershaw (2004), s. 39.</ref> Model beordret de to divisjonene til å hvile og komme seg istand igjen i «trygge» områder bak den nye tyske linjen; disse områdene skulle tilfeldigvis være Eindhoven og Arnhem.<ref>Harclerode (2005), s. 455–456.</ref> Den 10. SS-panserdivisjonen skulle gjenopprettes til full styrke for å kunne opprette en panserreserve og dermed ble 9. SS-panserdivisjon beordret til å overføre alt sitt tunge utstyr til sin søsterdivisjon; det var meningen at den 9. deretter skulle fraktes til Tyskland for etterfylling.<ref name="Kershaw_39"/> På tidspunktet for operasjon Market Garden hadde den 10. SS panserdivisjon en tilnærmet styrke på 3000 mann; et pansret infanteriregiment, en rekognoseringsbataljon, to artilleribataljoner og en ingeniørbataljon, alle delvis motorisert.<ref>Harclerode (2005), s. 459. 9. SS-panserdivisjon ble organisert i rekognoseringsbataljonen og 19 ''Alarmheiten'' (alarmkompanie) trent til å gå mot lyden av skudd, hver på rundt 130 mann.</ref> Imidlertid sa Bittrich etter krigen at han bare hadde fem stridsvogner ved Arnheim.<ref name="mack"> [http://www.battle-of-arnhem.com/myth-the-germans-had-dozens-of-tanks-in-arnhem/ «Myth: 'The Germans had dozens of tanks in Arnhem' – Market Garden»], ''The Battle of Arnhem Archive'' (på nederlandsk og engelsk). 26. mai 2020.</ref> Andre formasjoner synes også å ha styrket det tyske forsvaret. Mellom 16. og 17. september samlet to infanteridivisjoner fra den femtende armé seg i Brabant, underbemannet, men godt utstyrt og i stand til å fungere som reserve.<ref> Kershaw (2004), s. 24.</ref> I nærheten av Eindhoven og Arnhem ble det satt sammen en rekkeformasjoner. Flere SS-enheter, blant annet en treningsbataljon og en reservebataljon av panserskyttere, ble forberedt til å gå inn i kamp. Personell fra Luftwaffe og Kriegsmarine ble gruppert i formasjoner kalt ''Fliegerhorst'' og ''Schiffstammabteilung''. Det var også en rekke treningsbataljoner som ble utrustet, flere depotbataljoner fra panserdivisjonen ''Hermann Göring'' og forskjellige artilleri-, luftvern- og feltpolitienheter spredt over hele Nord-Nederland.<ref> Kershaw (2004), s. 36–37.</ref>