Redigerer Araberoppstanden (avsnitt)

== Etterspill ==

Storbritannia hadde i McMahon–Hussein-korrespondansen i 1915-16 som nevnt over gått med på støtte arabisk uavhengighet hvis araberne gjorde opprør mot Det osmanske rike. De to sidene tolket løftet på ulike måter, og i tillegg hadde Storbritannia og Frankrike etter forhandlinger fram og tilbake inngått en avtale som gikk mot de arabiske interessene og delte deler av Midtøsten mellom de to stormaktene i [[Sykes-Picot-avtalen]] fra 1916. I tillegg var det forvirring rundt [[Balfourerklæringen i 1917]], som lovet støtte til et [[jødedom|jødisk]] "nasjonslhjem" i [[Palestina]].

[[Freden i Sèvres]] endte med at det ble opprettet britiske og franske [[mandatområde]]r under [[Folkeforbundet]], som senere ble uavhengige. Mange arabere følte seg derfor forrådt av deres britiske og franske allierte, som de følte hadde lovet dem en uavhengig arabisk storstat. Sharif Husayns sønner Faysal og Abd Allāh ble senere konger i hvert sitt land; [[Irak]] og [[Jordan|Transjordan]]. Faysal hadde også blitt utnevnt av en nasjonalkongress til konge av Syria i 1920, men ble drevet ut av landet av franskmennene samme år. I [[Hejaz]]-regionen i [[Den arabiske halvøy|Arabia]] ble opprettet et uavhengig kongedømme under sharif Husayns ibn Ali, men i 1926 ble kongedømmet, nå isolert og oppgitt av britene som hadde gått over til å støtte sa'udi-familien, erobret av [[Saudi-Arabia|Najd]]-kongedømmet under [[Ibn Saud av Saudi-Arabia|Abdul Aziz As-Sa'ud]], som også hadde erobret [[Ar-Rashid]] i 1920. Landene inngikk først i en union før de endelig ble slått sammen i en stat som dekket mesteparten av Den arabiske halvøy; ''Det sa'udiske kongedømmet 'Arabia'' ("Sa'udi Arabia") med Ibn Sa'ud som konge. Dette ble slutten på hashemitenes 600 år lange styrke over [[islam]]s hellige byer.