Redigerer Antikatolisisme (avsnitt)

== Tyskland ==
=== Kulturkampf ===
{{Utdypende|Kulturkampf}}
[[Fil:Bismarck.jpg|mini|[[Otto von Bismarck]] var en hengiven protestant som anså katolisismen som et fremmedelement i det tyske riket og fryktet en pavelig innflytelse over Tyskland.]]
[[Tysklands historie (1871–1918)|Det nye tyske keiserriket]] var dominert av kongeriket [[Preussen]], som var en overveiende [[protestantisme|protestantisk]] stat, men etter et århundre med ekspansjon, hadde landet også betydelige [[katolisisme|katolske]] minoriteter, bl.a. i [[Rhinland]] i vest og i [[De tidligere tyske østområdene|de østlige provinsene]] med polske minoriteter. Det tyske riket hadde i stor grad utgått fra [[det nordtyske forbund]]et, men tilslutningen av de katolske, sørtyske statene i 1871, gjorde at Bismarck ble redd for den politiske stabiliteten i riket.

[[Rikskansler]] [[Otto von Bismarck]] forsøkte å redusere den katolske kirkens innflytelse i Tyskland. Blant tiltakene for å redusere den katolske kirkens innflytelse var tillegget av §130a til Strafgesetzbuch i 1871, som truet prester som i embeds medfør drev politisk agitasjon med to års fengsel. Denne paragrafen ble kalt ''Kanzelparagraph''. I tillegg begynte staten å nøye overvåke utdannelsen av prestene, innstiftet en sekulær rett for rettssaker som tidligere hadde sortert under kirkelige domstoler og forlangte å bli underrettet om alle ansettelser av prester. I 1872 ble [[jesuittordenen]] forbudt (jesuittene var også forbudt i Norge frem til 1956). Samme forbud skulle også ramme en rekke andre katolske ordener, særlig dem som var engasjert i skoledrift. Deres medlemmer måtte forlate landet, og mange av ordenene flyttet inn til grensenære byer og landsbyer rett over grensen til provinsen [[Limburg (Nederland)|Limburg]] i [[Nederland]].

Prester og biskoper som sto imot ''Kulturkampf'' ble arrestert eller fjernet fra sine stillinger. Ved høyden av den antikatolske lovgivningen, var halvparten av de prøyssiske biskopene i fengsel eller i eksil, og en firedel av menighetene hadde ingen prest. Halvparten av munkene og nonnene i klostrene hadde forlatt Preussen, en tredel av klostrene var stengt, {{formatnum:1800}} av menighetsprestene var fengslet eller i eksil, og tusenvis av legfolk var engslet for å ha hjulpet prestene.<ref>Helmstadter, Richard J.: [http://books.google.com/books?id=aw_1aaE0Fb4C&pg Freedom and religion in the nineteenth century], s. 19, Stanford Univ. Press 1997</ref> Det var anti-polske tilløp i [[Schlesien]].<ref name="davies">{{Cite book| author =[[Norman Davies]] | coauthors = | title =God's Playground | url =https://archive.org/details/godsplaygroundhi0002davi | year =1982 | publisher =Columbia University Press |pages=[https://archive.org/details/godsplaygroundhi0002davi/page/n155 126]–7}}</ref>

Videre brøt Tyskland de diplomatiske forbindelser med [[Den hellige Stol|Pavestolen]] i 1872. I en tale i [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagen]] bekreftet Bismarck med utbruddet «Nach Canossa gehen wir nicht!» ''(Vi går ikke [[kanossagang|til Canossa!]])'', sin intensjon om «ikke å vike en fotsbredd» i sin konflikt med den katolske kirke.

Forsøket på å begrense katolikkenes politiske makt, representert gjennom det [[Deutsche Zentrumspartei|det katolske Sentrumspartiet]], var ikke vellykket. Faktisk førte hardkjøret til at Sentrumspartiet fikk sterkt økt oppslutning ved [[Valget i Tyskland 1874|riksdagsvalgene i 1874]].

Med tiden endret Bismarcks prioriteringer seg; det ble mer maktpåliggende for ham å hindre at sosialdemokratene fikk større innflytelse. Derfor mildnet Bismarck sine tiltak mot katolikkene, særlig etter at den mer pragmatiske [[Leo XIII]] ble valgt til pave i 1878 og som lyktes å forhandle bort de fleste av de antikatolske lovene.<ref>Michael B. Gross: ''The War against Catholicism: Liberalism and the Anti-Catholic Imagination in Nineteenth-Century Germany'' (2005)</ref><ref>Ronald J. Ross: ''The Failure of Bismarck's Kulturkampf: Catholicism and State Power in Imperial Germany, 1871–1887'' (Catholic University of America Press, 1998)</ref>

=== Nasjonalsosialistene ===
{{Utdypende|Nasjonalsosialisme}}

Den katolske kirke ble utsatt for undertrykkelse i [[Tysklands historie (1933–1945)|det nasjonalsosialistiske Tyskland]] (1933-1945). Det langsiktige målet for nasjonalsosialistene var å avkristne Tyskland.<ref name="bundle">
* Sharkey, [http://query.nytimes.com/gst/fullpage.html?res=9C0CE0DB1F39F930A25752C0A9649C8B63 Word for Word/The Case Against the Nazis; How Hitler's Forces Planned To Destroy German Christianity], New York Times, 13. januar 2002
* [http://org.law.rutgers.edu/publications/law-religion/nurinst1.shtml The Nazi Master Plan: The Persecution of the Christian Churches]   {{Wayback|url=http://org.law.rutgers.edu/publications/law-religion/nurinst1.shtml |date=20130926204151 }}, Rutgers Journal of Law and Religion, Winter 2001, utgitt bevismateriale samlet av [[Office of Strategic Services|OSS]] for [[Nürnbergprosessene]] i 1945 og 1946
* [[Roger Griffin|Griffin, Roger]]: ''Fascism's relation to religion'' i Blamires, Cyprian, [http://books.google.com/books?id=nvD2rZSVau4C&dq World fascism: a historical encyclopedia, Volume 1], s. 10, ABC-CLIO, 2006: «There is no doubt that in the long run Nazi leaders such as Hitler and Himmler intended to eradicate Christianity just as ruthlessly as any other rival ideology, even if in the short term they had to be content to make compromises with it.»
* [[George Lachmann Mosse|Mosse, George Lachmann]]: [http://books.google.com/books?id=_cyR3QyuSdIC&dq Nazi culture: intellectual, cultural and social life in the Third Reich], s. 240, Univ of Wisconsin Press, 2003: «Had the Nazis won the war their ecclesiastical policies would have gone beyond those of the German Christians, to the utter destruction of both the Protestant and the Catholic Church.»
* [[William L. Shirer|Shirer, William L.]]:  [http://books.google.com/books?id=sY8svb-MNUwC&dq Rise and Fall of the Third Reich: A History of Nazi Germany], s. 240, Simon and Schuster, 1990: «And even fewer paused to reflect that under the leadership of Rosenberg, Bormann and Himmler, who were backed by Hitler, the Nazi regime intended eventually to destroy Christianity in Germany, if it could, and substitute the old paganism of the early tribal Germanic gods and the new paganism of the Nazi extremists.»
* [[Jack Fischel|Fischel, Jack R.]]:  [http://books.google.com/books?id=EzBZP92xwUUC&dq Historical Dictionary of the Holocaust], s. 123, Scarecrow Press, 2010: «The objective was to either destroy Christianity and restore the German gods of antiquity or to turn Jesus into an Aryan.»
* Dill, Marshall:  [http://books.google.com/books?id=xRrGP7L9_hEC&dq Germany: a modern history], s. 365, University of Michigan Press, 1970: «It seems no exaggeration to insist that the greatest challenge the Nazis had to face was their effort to eradicate Christianity in Germany or at least to subjugate it to their general world outlook.»
* Wheaton, Eliot Barculo:  [http://books.google.com/books?ei=Nu-6TrqBLOaTiQKL5dy2Dg&ct ''The Nazi revolution, 1933–1935: prelude to calamity:with a background survey of the Weimar era''], ss. 290, 363, Doubleday 1968: Nasjonalsosialistene søkte å «to eradicate Christianity in Germany root and branch.»</ref><ref name="Concise">Bendersky, Joseph W.: [http://books.google.com/books?id=ATCXucbTYX0C&dq A concise history of Nazi Germany], p. 147, Rowman & Littlefield, 2007: «Consequently, it was Hitler’s long range goal to eliminate the churches once he had consolidated control over his European empire.»</ref> [[Richard J. Evans]] skrev at Hitler trodde at i det lange løp ville nasjonalsosialisme og religion kunne eksistere sammen, og understreket gjentatte ganger at nasjonalsosialisdmen var en sekulær ideologi, som bygget på moderne vitenskap. Vitenskapen ville lett kunne fjerne de siste delene av overtro og Tyskland kunne ikke tolerere innflytelse fra fremmede, som paven og prester, som var «svarte insekter».<ref>[[Richard J. Evans]]: ''The Third Reich at War'', side 547, Penguin Press; New York 2009</ref> Nasjonalsosialistisk ideologi etterstrebet at kirken skulle underkaste seg staten og kunne ikke tolerere selvstyrte organisasjoner som hadde en legitimitet som ikke stammet fra myndighetene.<ref>Theodore S. Hamerow: ''On the Road to the Wolf's Lair - German Resistance to Hitler'', s. 196, Belknap Press of Harvard University Press; 1997; ISBN 0-674-63680-5</ref> Helt fra starten opplevde den katolske kirke forfølgelse, styringsforsøk og undertrykkelse.<ref>Peter Hoffmann: ''The History of the German Resistance 1933-1945'', 3. utgave, side 14, McDonald & Jane's; London; 1977</ref> Aggressive antikristne radikale, som [[Joseph Goebbels]] og [[Martin Bormann]] så konflikten med kirkene som et sentralt oppgjør, og at antikirkelige holdninger var sterke blant grasrota innen den nasjonalsosialistiske bevegelsen.<ref name="kershaw381-382">[[Ian Kershaw]]: ''Hitler a Biography'', ss. 381-382, Edn; WW Norton & Company; London 2008</ref> For mange nasjonalsosialister hadde katolikken en tvilsom patriotisme, eller til og med illojalitet til fedrelandet, og tjente i stedet interessene til «ondsinnede fremmede krefter».<ref>Theodore S. Hamerow: ''On the Road to the Wolf's Lair - German Resistance to Hitler'', s. 74, Belknap Press of Harvard University Press 1997, ISBN 0-674-63680-5</ref>
[[Fil:Mythus.JPG|mini|left|150px|Bokomslaget til [[Alfred Rosenberg]]s ''[[Der Mythus des zwanzigsten Jahrhunderts]]'', 143.-146. opplagene fra 1939]]
Adolf Hitler var svært fiendtlig overfor den katolske læren, og kalt den for en systematisk dyrking av menneskelig svakhet<ref>[[Alan Bullock]]: ''Hitler, a Study in Tyranny'', side 218, HarperPerennial Edition 1991</ref> For Hitler var kristendommen en religion som bare passet for slaver og han foraktet dens etikk. [[Alan Bullock]] skrev at Hitler mente at «dens lære var et opprør mot naturloven om naturlig utvelgelse gjennom kamp og den sterkestes overlevelse». Fra et politisk ståsted var Hitler forberedt på å fortsette sin motstand mot kirken, og så faren i at dette kunne styrke den, men var forberedt på et oppgjør etter krigen.<ref name="hitler219">[[Alan Bullock]]: ''Hitler: a Study in Tyranny'', side 219, HarperPerennial Edition 1991</ref> Propagandaminister Joseph Goebbels ledet den nasjonalsosialistiske forfølgelsen av det katolske presteskapet og skrev at det var en umulig motsetning mellom det kristen og det heroisk-tyske verdenssynet.<ref name="kershaw381-382" /> Hitlers valgte nestkommanderende, Martin Bormann, var en streng vokter av den ortodokse nasjonalsosialistiske tenkningen og anse kristendommen og nasjonalsosialismen som «inkompatible» som også den offisielle nasjonalsosialistiske ideologen [[Alfred Rosenberg]], som skrev ''[[Der Mythus des zwanzigsten Jahrhunderts]]'' (1930) hvor katolikker be utropt for å være samfunnets største fiende for tyskerne.<ref name="Encyclopædia Britannica Online 2013">Encyclopædia Britannica Online: ''Fascism - Identification with Christianity''; 2013, besøkt 18. november 2013</ref><ref>[http://www.britannica.com/EBchecked/topic/74248/Martin-Bormann Encyclopædia Britannica Online - ''Martin Bormann''], besøkt 18. november 2013</ref><ref>[http://www.britannica.com/EBchecked/topic/509892/Alfred-Rosenberg Encyclopædia Britannica Online - ''Alfred Rosenberg''], besøkt 18. november 2013</ref> I 1934 førte ''[[Kongregasjonen for troslæren|Sanctum Officium]]'' Rosenbergs bok inn i ''[[Index librorum prohibitorum]]'' som forbudte bøker i kirken for å forkaste alle kirkens læresetninger og selve fundamentets for den kristne religion.<ref>Richard Bonney: ''Confronting the Nazi War on Christianity: the Kulturkampf Newsletters, 1936-1939'', side 122, International Academic Publishers, Bern 2009 ISBN 978-3-03911-904-2</ref>
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-R24391, Konkordatsunterzeichnung in Rom.jpg|mini|Undertegnelsen av [[Rikskonkordatet]] i [[Roma]]. Fra venstre til høyre:<br />[[Monsignore|Msgr.]] [[Ludwig Kaas]], visekansler [[Franz von Papen]], understatssekretær [[Giuseppe Pizzardo]], kardinal [[Pius XII|Eugenio Pacelli]] og ambassadør [[Rudolf Buttmann]]. Mellom Pacelli og Buttmann står sostituto [[Alfredo Ottaviani]] {{Byline| Deutsches Bundesarchiv}}]]
Nasjonalsosialistene krevde kontroll og styring over alle kollektive og sosiale aktiviteter, og blandet seg slik inn i katolske skoler, ungdomsgrupper, arbeiderklubber og kulturelle sammenslutninger.<ref>Theodore S. Hamerow: ''On the Road to the Wolf's Lair - German Resistance to Hitler'', side 136, Belknap Press of Harvard University Press 1997 ISBN 0-674-63680-5</ref> Hitler var rask med å stoppe den politiske katolisismen, ved å arrestere medlemmer av de katolske partiene [[Bayerische Volkspartei]] og [[Deutsche Zentrumspartei]], som opphørte å eksistere tidlig i juli 1933. Visekansler [[Franz von Papen]] gjennomførte likevel forhandlingene med Den hellige stol den såkalte [[Rikskonkordatet]] i juli 1933, som blant annet forbød kirkens menn å delta i politkken.<ref>Ian Kershaw: ''Hitler a Biography'', side 290,Edn; W.W. Norton & Company, London 2008</ref><ref>Ian Kershaw: ''Hitler a Biography'', side 295, Edn; WW Norton & Company 2008 London</ref> Hitler gikk da videre og forbød alle katolske institusjoner som ikke hadde en utelukkende religiøs funksjon.<ref>[[Anton Gill]]: ''An Honourable Defeat; A History of the German Resistance to Hitler'', side 57, Heinemann, London 1994</ref>

Nesten umiddelbart etter at konkordatet var inngått, fremmet nasjonalsosialistene sin steriliseringsloven som var en provokasjon overfor Den katolske kirke, samt sørget for å oppløste den katolske ungdomsbevegelsen. Prester, nonner og legpersoner ble forfulgt, noe som førte til arrestasjon av tusenvis av mennesker de følgende årene.<ref name="referencea">William L. Shirer: ''The Rise and Fall of the Third Reich'', sidene 234-235, Secker & Warburg, London 1960</ref> Under [[De lange knivers natt]] ble [[Erich Klausener]], leder av legmannsbeveglesen ''Katholische Aktion'' drept<ref name="kershaw315">Ian Kershaw: ''Hitler a Biography'', side 315,Edn; WW Norton & Company; London</ref> [[Adalbert Probst]], leder av den katolske idrettsorganisasjonen, [[Fritz Gerlich]], redaktør av Münchens katolske ukemagasin og [[Edgar Jung]], en av forfatterne av [[Marburgtalen]] var blant de katolske opposisjonslederne som ble drept under aksjonene.<ref>John S. Conway: ''The Nazi Persecution of the Churches, 1933-1945'', side 92, Regent College Publishing 2001, ISBN 1-57383-080-1</ref>

Det nasjonalsosialistiske umiddelbare bruddet på rikskonkordatet første til samlet 55 offisielle protester fra kirken, hvor særlig [[encyklika]]en ''[[Mit brennender Sorge]]'' fra [[1937]] var den sterkeste. [[Kardinal]] [[Pius XII|Eugenio Pacelli]] var sammen med blant andre kardinal [[Michael von Faulhaber]] sentral i utarbeidelsen av denne, og i denne tok Den katolske kirke sterk avstand til det [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] styret i Tyskland, og da særlig med fokus på rasismen og jødeforfølgelsene. Den skiller seg fra de øvrige encyklikaene ved at den er en av de få som ikke er skrivet på latin, men på morsmålet til det land den er rettet mot, altså tysk. Den ble lest opp i alle katolske kirker [[palmesøndag]] 1937.