Redigerer Anna Laetitia Barbauld (avsnitt)

=== Poesi ===
Barbaulds poesi som adresserte en utstrakt rekke av emner, har blitt lest hovedsakelig av feministiske litteraturforskere interessert i å avdekke kvinnelige forfattere som var viktige for deres egen tid, men som hadde blitt glemt av den litterære verden. Isobel Armstrongs arbeid representerer en måte å gjøre slik forskning; hun argumenterer at Barbauld, som andre kvinnelige poeter i Romantikken:

:…hverken samstemt til ideen om en spesiell kvinnelig diskurs eller akseptert en opptegnelse av dem selv som tilhørende en verden av de urasjonelle. De var engasjert med to strategier for å overkomme problemet med affektiv diskurs. Først, de benyttet de vanlige «feminine» former og språk, men de vendte dem om til en analytisk redegjørelse og benyttet dem for å tenke med. For det andre, de utfordret den mannlige filosofiske tradisjonene som førte til en forringet diskurs av den kvinnelige erfaring og gjorde om på disse tradisjonene.<ref>Armstrong, 15–16.</ref>

I hennes påfølgende analyse av «Inscription for an Ice-House» («Inskripsjon for et ishus») peker hun på Barbaulds utfordring av [[Edmund Burke]]s karakterisering av det opphøyde og det vakre, og [[Adam Smith]]s økonomiske teorier i ''Wealth of Nations'' (''Nasjonenes velstand'') som bevis for denne fortolkningen.<ref>Armstrong, 18; 22–23.</ref>

Arbeidet til Marlon Ross og [[Anne K. Mellor]] representerer en annen måte å påføre innsikten av feministisk teori for å gjenoppdage kvinnelige forfattere. De argumenterer at Barbauld og andre kvinnelige forfatteren fra romantikken hogde ut en egen kvinnelig stemme i den litterære sfære. Som en kvinne og en dissenter hadde Barbauld et unikt perspektiv på samfunnet, i henhold til Ross, og det var denne spesielle posisjonen som «forpliktet» henne til utgi sosiale kommentarer.<ref>Ross, Marlon B. «Configurations of Feminine Reform: The Woman Writers and the Tradition of Dissent». ''Re-visioning Romanticism: British Women Writers, 1776–1837''. Red. Carol Shiner Wilson and Joel Haefner. Philadelphia: University of Pennsylvania Press (1994), 93.</ref> Men, som Ross påpeker, kvinner var i et dilemma: «de kunne velge å snakke politikk i ikkepolitiske måter, og således risikere meget å svikte klarhet og likefremhet i deres politiske lidenskap, eller de kunne velge litterære måter som åpent politisk mens de forsøkte å inngyte dem med gjenkjennelig ‘kvinnelige’ sømmelighet, igjen risikere å myke deres politiske agenda».<ref>Ross, 94.</ref> Derfor skrev Barbauld og andre kvinnelige poeter fra romantikken ofte «occasional poems», engangsdikt eller strødikt. Disse dikt hadde tradisjonelt kommentert, ofte [[Satire|satirisk]], om nasjonale hendelser, men ved slutten av 1700-tallet var de tiltagende seriøse og personlige. Kvinner skrev sentimentale dikt, en stil som den gang var på moten, om personlige hendelser som fødselen av et barn, og argumenterte for at i kommenteringen av de små hendelser i dagliglivet ville de etablere et moralsk fundament for nasjonen.<ref>Ross, 96–97.</ref> Forskere som Ross og Mellor har opprettholdt at denne tilpasningen av eksisterende stiler og sjangrer var en måte som de kvinnelige poeter kunne skape en egen feminine utgave av romantikken.