Redigerer Angevinriket (avsnitt)

== Utvidelser av Angevin-riket ==
Henrik II arbeidet for å kreve ytterligere områder under seg og for å skaffe en ring av vasallstater, særlig rundt England og Normandie, som en buffersone. De mest opplagte var Skottland, Wales, Bretagne og Flandern, noe som også ble et utgangspunkt for ytterligere utvidelser.

[[David I av Skottland]] hadde dratt fordeler av kaoset i England under Stefan til å erobre [[Grevskapet Cumberland|Cumberland]], [[Westmorland]] og [[Northumberland]]. I Wales hadde betydningsfulle ledere som [[Rhys ap Gruffydd]] og [[Rhys ap Gruffydd]] reist seg. I Bretagne var det ingen bevis for at hertugen av Bretagne, Eudes, hadde anerkjent normanniske overherredømme. De vitale grensefestninger, [[Moulins-la-Marche]] og [[Bonmoulins]], hadde aldri blitt erobret av Henrik Plantagenet og var i besittelse av Robert av Dreux. Greve [[Thierry av Flandern]] hadde gått inn i Ludvig VIIs allianse i 1153. Lengre sør hadde greven av Blois erobret [[Amboise]]. Fra Henrik IIs perspektiv var det flere saker å løse.

[[Fil:France 1154 Eng.jpg|thumb|right|Situasjonen i 1154.]]Kong Henrik II viste seg å være en dristig konge; han var også aktiv og mobil.<ref>''The Struggle for Mastery'', side 192: «Ofte ‘korsfestet med engstelser’ over krisene i hans besittelser, i ordene til hans skriver, [[Roger av Hoveden]], hans raske forflytninger var legendariske: ‘Kongen av England er nå i Irland, nå i England, nå i Normandie, han synes heller å fly enn å reise ved hest eller skip’ utbrøt Ludvig VII»</ref> Selv om han ofte var mer til stede i Frankrike enn i England som [[Ralph av Diss]], domprost av St Pauls, uttalte ironisk<ref>''The Struggle for Master'', side 193: «Henrik tilbrakte 43 prosent av tid i Normandie, 20 prosent andre steder i Frankrike (hovedsakelig i Anjou, Maine og Touraine) og kun 37 prosent i England og Irland.»</ref>: «Det er ingenting å sende for å binge kongen tilbake til England, annet enn Tower of London».

=== Festninger og skanser i Frankrike ===
Henrik II hadde kjøpt [[Vernon]] og [[Neufmarché]] allerede i 1154. Fra nå av var den nye strategien regulert av de kongelige husene Plantagenet og Capet. Ludvig VII ville ikke nekte for hans eget mislykte forsøk på å knuse Henrik II. På grunn av Angevins kontroll over England i 1154 var det meningsløst å ikke innse at Angevins styrker var overlegne hans egne. Henrik II ville ikke stoppe å kreve landområder før hele normanniske Vexin var helt og holdent hans. [[Thomas Becket]] ble sendt som ambassadør til [[Paris]] i [[1185]] for å lede forhandlingene og han framviste all den prakt som Angevin kunne frambringe. Ludvigs datter [[Marguerite av Frankrike (1158–1197)|Marguerite]], som fortsatt var et spedbarn, ble lovet bort til Henriks sønn. Marguerites medgift skulle være normanniske [[Vexin]] og Henrik II skulle gi tilbake festningene Moulins-la-Marche og Bonmoulins. Til gjengjeld ble Amboise gitt tilbake til Henrik II.

=== Flandern ===
Selv om [[Thierry av Alsace]] hadde deltatt i angrepene mot Henrik II sammen med Ludvig VII var ullhandelen mellom England og Flandern for viktig til at fiendeskap skulle hindre den, og forholdet endret seg i en slik grad at greven utpekte Henrik II til verge av hans land slik at han selv kunne dra på [[pilegrim]]sreise til [[Jerusalem]]. I [[1159]] døde [[Vilhelm av Blois]], [[greve av Boulogne]], uten arvinger. Han var Stefans siste sønn, og etterlot titlene som greve av Boulogne og [[greve av Mortain]] ledige. Henrik absorberte Mortain inn under sine egne riker, men ønsket å tilby Boulogne til Thierrys sønn [[Mathieu av Alsace]] som giftet seg med [[Marie av Boulogne]]. Med tittelen greve av Boulogne ble fulgt av betydelige gods i [[London]] og [[Colchester, England|Colchester]].

England solgte det meste av sin [[Ull (tekstil)|ull]] til [[Flandern]] via havnen i Boulogne. En allianse med disse to landene ble deretter logisk sett forseglet med dette bryllupet og godsene i England. Henrik II måtte få Marie ut av hennes kloster først, noe som hadde vært en vanlig praksis i England siden den normanniske erobringen. I 1163 viser de få gjenværende dokumenter at Henrik II og Thierry fornyet den traktat som ble signert i sin tid av [[Vilhelm I av England]]. Flandern skulle skaffe Henrik II med riddere i utbytte for en årlig tributt i penger.

=== Bretagne ===
I [[Bretagne]] hadde hertug [[Conan III, hertug av Bretagne|Conan III]], erklært sin sønn [[Hoèl av Cornwall]] som en løsunge og gjorde ham arveløs. Det var hans søster [[Bertha av Bretagne]] som ble hertuginne av Bretagne som gjorde sin ektemann på den tid, [[Eudes, vicomte av Porhoet|Eudes]], til formelt hertug. Hoël hadde vært med-regent sammen med sin svoger, og måtte nå nøye seg med å bli [[greve av Nantes]]. Bertha var enke etter [[Alan, 1. jarl av Richmond]], som hun allerede hadde en sønn med, [[Conan IV, hertug av Bretagne|Conan IV]], og som ble [[jarl av Richmond]] i [[1148]]. Han var Henrik IIs perfekte kandidat til å bli den nye hertugen av Bretange da enhver hertug med besittelser i England var av betydning for å ha lettere kontroll på kontinentet.

I [[1156]] ble [[hertugdømmet Bretagne]] rammet av generell uro og strid som førte til at Conan IV ble ny hertug mens befolkningen i [[Nantes]] kalte på Henrik IIs hjelp mot Hoël. Henriks bror Geoffrey ble gjort til den nye greve av Nantes av Henrik II, men han holdt ikke tittelen lenge da han døde i [[1158]], kun 24 år gammel. I [[1158]] styrte Conan IV kortvarig som greve av Nantes, men Henrik II tok tittelen samme år ved å mønstre opp en hær i [[Avranches]] som trussel. I [[1160]] giftet Henrik II sin kusine Margarete av Skottland til Conan. Han utpekte deretter erkebiskopen i [[Dol]]. Uten en tradisjon med et sterkt styre i [[Bretagne]] vokste misnøyen blant adelen. Dette førte til et opprør som besvarte i [[1166]]. Henrik II trolovet sin egen 7 år gamle sønn [[Geoffrey II, hertug av Bretagne|Geoffrey]] til Conans datter og tvang senere Conan til å abdisere til fordel for sin framtidige svigersønn, noe som gjorde Henrik II til den reelle herskeren av Bretagne, ikke hertugen. Den bretonske adelen satte seg sterkt imot dette og flere angrep mot Bretagne fulgte, først i [[1167]], så i [[1168]] og endelige i [[1173]]. Hver av disse invasjonene førte til konfiskeringer og Henrik II satte inn sine egne menn isteden, William Fitzhamo og Rolland av Dinan. Selv om Bretagne ikke var formelt en del av Plantagenets len var landet under fast kontroll av kongen i England.

=== Skottland ===
[[Fil:William I Perth 1174 73001306.jpg|thumb|250px|Mynter preget av Vilhelm I av Skottland]]
Henrik II møtte [[Malcolm IV av Skottland]] i [[1167]] i spørsmålene om [[Grevskapet Cumberland|Cumberland]], [[Westmorland]] og [[Northumberland]], tidligere erobret av hans bestefar [[David I av Skottland|David I]]. I [[1149]], før Henrik II ble mektig, hadde han gitt en ed til David om at landene nord for [[Newcastle]] skulle tilhøre kongen av Skottland til evig tid. Malcolm minnet ham om denne eden, men Henrik II føyde seg ikke. Det er ingen bevis for at henrik fikk en dispersjon fra paven denne gangen, slik [[William av Newburgh]] sa det «... klokelig overveide kongen av England det, som hadde bedre argument på grunn av sin langt sterkere makt».

Malcolm IV ga opp og betalte hyllest til Henrik II til fordel for [[Huntingdon]] som han hadde arvet fra sin far.<ref>Duncan, side 72; Barrow, side 47; William av Newburgh in SAEC, side 239.</ref>

[[Vilhelm I av Skottland]], den såkalte «Løven», var den neste kongen av Skottland, og var lite fornøyd med Henrik II siden han hadde fått Northumberland av kong David i 1152, og derfor mistet landet til Henrik II da Malcolm IV overga det i 1157. Som en del av et forbund med Ludvig VII invaderte Vilhelm I først Northumberland i [[1173]] og deretter på nytt året etter, og han ble tatt til fange på pinlig vis i nærheten av Alnwick. Han ble deretter nødt til å signere den harde og ydmykende [[traktaten i Falaise]]. Engelske garnisoner ble utplassert i festningene [[Edinburgh]], [[Roxburgh]], [[Jedburgh]] og [[Berwick]]<ref name="falaisetreaty"/> og sørlige Skottland var da under like fast engelsk kontroll som Bretagne var. [[Rikard I av England]] opphevet denne traktaten i utbytte for penger som kunne finansiere hans korstog.

=== Wales ===
* ''Se også [[Gwynedd]], [[Deheubarth]], og [[Powys]]''

[[Fil:Wales_after_the_Treaty_of_Montgomery_1267.svg|thumb|Wales etter traktaten i 1267.]]
[[Rhys ap Gruffydd]] av Deheubarth, og [[Owain av Gwynedd]] var modne for forhandlinger. Henrik II hadde angrepet [[Wales]] tre ganger, i [[1157]], [[1158]] og [[1163]] for å få dem til å svare hans innkallelser til hoffet. Men vilkårene var for strenge og waliserne gikk til opprør mot ham. Henrik invaderte for fjerde gang i 1164 med en massiv hær som ''[[Brut y Tywysogion]]'' (''Prinsenes krønike'') beskrev: «... en mektig hær av håndplukkede krigere fra England og Normandie og Flandern og Anjou og Gascogne og Skottland...» og hans hensikt var «... føre bort i jern og ødelegge alle britonere (walisere)».

Dårlig vær, regn og oversvømmelser og stadig bakholdsangrep fra waliserne forsinket angevinske hæren of forhindret erobringen av Wales. En rasende Henrik II fikk walisiske fanger mishandlet, men Wales forble trygg for en stund til. Invasjonen av [[Irland]] i [[1172]] fikk Henrik II til avgjøre saken ved forhandlinger med Rhys ap Gruffydd<ref name= Rhyssubmission/>.

=== Irland ===
* ''Se også, [[Normanniske Irland]]''

Ytterligere ekspansjonsplaner ble overveiet da Henrik IIs siste bror ikke hadde et [[len]]. [[Den hellige stol]] ville støtte en erobring av [[Irland]] om det brakte den irske kirke inn under [[Roma]]. Henrik II fikk Romas velsignelse i [[1155]] i form av en [[pavelig bulle]]<ref>''The Angevin Empire'', side 28</ref>, men han måtte utsette invasjonen på grunn av alle pressende saker i hans eksisterende besittelser.

Henrik IIs bror [[William FitzEmpress]], greve av Poitou, døde i [[1164]] før han ble installert på Irland, men kongen oppga ikke erobringen av den grunn. I [[1167]] ble en irsk småkonge, [[Diarmait Mac Murchada]], anerkjent av Henrik II og tillatt å samle soldater i England og Wales for å gå imot andre irske konger. Angriperne hadde innledningsvis stor suksess i å skaffe seg områder i Irland, såpass mye at Henrik II selv dro over med en stor hær i oktober [[1171]]. Hans demonstrasjon av makt fikk de fleste innfødte ledere til å anerkjenne ham som deres herre. Selv [[Ruaidrí Ua Conchobair]], konge av [[Connacht]], som krevde å være [[Overkonge (Irland)|overkonge av Irland]], ga sin hyllest til Henrik II. 

Da Diarmait av [[Leinster]] snart døde innsatte Henrik II sine egne menn i befestninger som [[Dublin]] og Leinster. Han ga også uerobrete kongedømmer som [[Cork]], [[Limerick]] og [[Ulster]] til sine menn og forlot Irland igjen. I [[1177]] gjorde han [[Johan av England]], sin yngste sønn, til den første lord av Irland, selv om Johan var altfor ung da han gikk i land på Irland i [[1185]]. Han feilet i å gjøre sin autoritet gjeldende og dro tilbake til England. Først 25 år senere kom han tilbake da andre normannere hadde reist festninger og installert egen interesser.

=== Toulouse ===
[[Fil:Carcassonne-vignes.jpg|thumb|right|300px|[[Carcassonne]] var en befestet by i grevskapet Toulouse]]
[[Eleanora av Aquitaine]]s forfedre hadde krevd det store landområdet [[Toulouse]] ettersom det pleide å være den sentrale makten i de eldre [[hertugdømmet Aquitaine]] i tiden under [[Odo den store]]<ref name="hiatus"/>. Henrik II og kanskje også Eleanora selv var sannsynligvis ikke beslektet med denne linjen av hertuger (Eleanora var Ramnulfid mens Henrik II var Angevin). Toulouse var en meget stor by, tungt befestet og langt rikere enn mange andre byer. Dens strategiske betydning lå i dens plassering mellom [[Atlanterhavet]] og [[Middelhavet]]. Grevskapet Toulouse var også den største av statene innenfor kongedømmet Frankrike med den store tilgangen til Middelhavet og omfattet betydningsfulle byer som [[Narbonne]], [[Cahors]], [[Albi]], [[Nîmes]] og [[Carcassonne]].

Toulouse var ikke et enkelt bytte. Byen var meget stor og godt befestet, og ikke minst var [[Raymond V av Toulouse]] gift med Ludvig VIIs søster. Å angripe Toulouse ville bety å sette fredsavtalen med den franske kongen i fare. Grevskapet hadde i tillegg også flere andre befestede områder.

I juni [[1159]] samlet Henrik II i [[Poitiers]] det som sannsynligvis var den største hæren han noensinne hadde samlet, dannet av tropper fra alle hans len, fra [[Gascogne]] til England, og i tillegg støttet av forsterkninger sendt av [[Thierry av Alsace]] og [[Malcolm IV av Skottland]]. Henrik II angrep fra nord mens andre av hans allierte, familien [[Trencavel]] og [[Ramon Berenguer IV av Barcelona]] åpnet en annen front. Han greide dog ikke å erobre byen Toulouse, og de påfølgende stridene om Toulouse ble kalt for «Førtiårskrigene» av [[William av Newburgh]].

Henrik II erobret [[Cahors]] foruten en rekke festninger i Garonnedalen i regionen [[Quercy]]. Han kom tilbake i [[1161]], men ble deretter for opptatt av konflikter andre steder og lot sine allierte kjempe mot Toulouse. [[Alfonso II av Aragón]] hadde interesser der og ble med i krigen. I [[1171]] inngikk Henrik II i en allianse med [[Humbert III av Savoie|Humbert av Maurienne]] og skaffet således ytterligere en fiende til Raymond V. I [[1173]] ga Raymond V endelig opp i [[Limoges]] etter et tiår med konstant krigføring. Han ga sin hyllest til Henrik II, til dennes sønn [[Henrik den unge konge]] og til hans andre sønn, [[Rikard Løvehjerte]], nylig utpekt [[hertug av Aquitaine]].<ref>Gillingham, John: ''The Angevin Empire'', sidene 29-30, andre utgave, Arnold Editions</ref>