Redigerer Affæren om diamanthalsbåndet (avsnitt)

== Vurderinger av saken i nær og fjernere ettertid ==
Mange historikere er av den oppfatning at Marie Antoinette ikke kan lastes for noe aspekt i affæren og at kardinal Rohan var et uskyldig uforsiktig offer for manipulasjon, ført bak lyset av paret de La Motte. Viktige kilder for denne formodning er memoarene til Marie Antoinettes kammerdame, Madame [[Jeanne Louise Henriette Campan]], og til kardinalens storvikar og fortrolige, Abbé Georgel. Begge skildrer sine foresatte som uskyldige ofre. Motstandere til denne fremstilling betviler imidlertid at de var så uten anelse.

Folket holdt imidlertid gjennomgående fast på en overbevisning om at dronningen hadde benyttet seg av grevinnen som et redskap for å tilfredsstille sitt hat mot kardinal de Rohan. Jeanne de La Mottes flukt fra fengselet Salpétrière, som folket mente at hoffet spilte en rolle i, styrket denne antakelsen og bidro til ytterligere å diskreditere Marie Antoinette. Etter at hun hadde kommet seg ut av landet, offentliggjorde hun i mai 1789 i England sine memoarer, der hun rettet alvorlige anklager mot dronningen.<ref>Friedrich Weissensteiner: ''Die Töchter Maria Theresias'', Verlag Kremayr & Scheriau, Wien, 1994, ISBN 3218005914</ref> I strid med sine utsagn under rettsprosessen fremstilte hun seg nå som for å ha vært en vær venninne av dronningen, og at hun var henne behjelpelig med å forderve kardinalen. I 1858 utkom memoarene til hennes ektemann, Marc Antoine Nicolas de La Motte.

Den første litterære bearbeidelse av affæren kom i 1791 av [[Johann Wolfgang von Goethe]] i lystspillet ''[[Der Groß-Cophta]]''. [[Alexandre Dumas den eldre]] skrev i 1848 romanen ''Dronningens halsbånd''.