Redigerer Adolph Sigfried von der Osten (avsnitt)

== Utenriksminister i Struensees regjering ==
Struensee så nødvendigheten av å ha en dyktig og i diplomatiske forhold kyndig mann i spissen for de utenrikske saker, og han tilbød von der Osten å lede disse. Ikke bare dyktigheten hans, men også hans velkjente sinne mot Bernstorff gjorde han egnet.  Det ble i Struensees krets oppfattet som en stor lykke hvis han kunne vinnes for en slik stilling. Adolph Sigfried von der Osten tok villig mot tilbudet og kom tilbake til København i desember 1770. Mens samme mann tidligere hadde forent utenriksministerens oppgaver med det å være president i [[tyske Kancelli]], ble von der Osten nå utenriksminister alene (22. desember 1770). Dette skillet mellom de to embeder ble siden permanent. Samtidig med at Osten ble utenriksminister fikk han også den vel avlønnede stillingen som direktør for [[Øresundstollen]].

Selv om han nok var stolt og glad over å få de utenrikske saker i sin hånd så kom han til å merke, at det ikke var en udelt glede på denne tid å være utenriksminister. Selvfølgelig ville Struensee ikke gi slipp på å bestemme og han søkte å innskrenke von der Ostens virksomhet til å være en slags departementdirektørs. Blant annet kunne von der Osten ikke direkte kontakte kongen, han måtte gi sine fremstillinger skriftlig til kabinettet og fikk vedtakene sendt fra dette, således som kongen fastsatte dem etter Struensees diktat; men dette var alt annet end en forretningsgang etter hans hode. Fremdeles var han og Struensee aldeles ikke enige om den politikk, der skulle følges.

Hvor negativ von der Osten enn var mot Bernstorff, så hadde han dog gått for mye i hans skole til å ville slå inn på en annen bane enn den hans læremester hadde fulgt. Liksom Bernstorff holdt han det for nødvendig å knytte seg nært til Russland.  Dette var spesielt viktig for å oppnå en heldig avslutning av den gamle gottorpske strid, som han selv tidligere hadde hatt så mye med å gjøre. Struensee derimot ønsket visstnok ikke noe brudd med Russland. Han mente at man alt for sterkt fulgte i Russlands fotspor, blant annet ved at man sammen med Russland motarbeidet at frihetstidens statsforfatning i [[Sverige]] skulle bli endret til gavn for kongemakten. Det var i lengre tid umulig for von der Osten å holde Struensee overbevist om, at således som sakerne én gang stod, hadde man kun valget mellom å slutte sig sterkt til Russland eller avgjort støte det fra seg og gå glipp av det ønskede makeskifte i hertugdømmene. Den eneste tilfredsstillelse, han hadde, var undertiden å si Struensee rett drøye spydigheter, denne avholdt seg på sin side ikke fra ved leilighet å drive politikk på egen hånd uten å si noe til von der Osten.

Men omsider vant von der Osten for så vidt seier, som Struensee så seg nødt til langt mer enn tidligere å komme Russland i møte, og et omslag i den danske politikk var tydelig ved å finne sted, da Struensee ble styrtet.