Redigerer Adalstein av England (avsnitt)

== Kongedømme ==
=== Administrasjon ===
[[Fil:Painting, Beverley Minster - geograph.org.uk - 1317269.jpg|thumb|Et maleri fra 1500-tallet i kirken Beverley Minster i [[East Riding of Yorkshire]] av Æthelstan med den hellige John av Beverley.]]

Angelsaksiske konger styrte via [[ealdormen]] som hadde den høyeste status blant lekmenn under kongen. På 800-tallets Wessex styrte hver av dem over et enkelt shire, men ved midten av 900-tallet de autoritet over et langt større område, en endring som antagelig ble innført av Æthelstan for å ta seg av regjeringsproblemene i hans utvidede rike.<ref>John 1982, «The Age of Edgar», s. 172; Stafford 2001, «Ealdorman»</ref> En av disse ealdormennene, som også hadde navnet Æthelstan, styrte over det østlige Danelagen-området i East Anglia, den største og rikeste provinsen i England. Etter kongens død ble han så mektig at han ble kjent som Æthelstan Halvkonge.<ref>Hart 1973, «Athelstan Half King», s. 121</ref> Flere av ealdormennene som hadde vært vitner ved chartere hadde norrøne navn, og selv om deres lokaliteter ikke kan bli identifisert, var ganske sikkert etterkommere av jarler som ledet danske hærer i tiden under Edvard den eldre, og som ble beholdt av Æthelstan som hans representanter i lokalstyret.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 129</ref> Den 12. november 931, som eksempel, var det ikke færre enn sju i Æthelstans selskap ved Lifton vest for Devon. Uansett deres opprinnelse viser deres eksistens at verken Edvard eller Æthelstan forsøkte å erstatte lokale norrøne stormenn med angelsaksere i de erobrede norrøne områdene.<ref>Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 251</ref>

Under en ealdormann var det en reeve — kongelige myndighetspersoner som var adelige lokale landeiere — som hadde ansvaret for en by eller en kongelig eiendom. Autoriteten til kirken og staten var ikke adskilt i de tidlige middelaldersamfunnene, og lekmenn arbeidet tett med deres biskoper og lokale abbeder som også deltok i kongens råd.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 130</ref>

Som den første konge av alle angelsaksiske folk, trengte Æthelstan effektive midler for å styre sitt utvidede rike. Ved å bygge på fundamentet til sine forgjengere skapte han den meste sentraliserte regjeringen som England til da hadde hatt.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 10</ref> Tidligere hadde en del chartere blitt produsert av kongelige geistlige og andre medlemmer av religiøse hus, men mellom 928 og 935 ble de produsert utelukkende av en skriver som historikerne har gitt betegnelsen «Æthelstan A», og som viser en uovertruffen grad av kongelig kontroll over en betydningsfull aktivitet. I motsetningen til tidligere og senere chartere ga denne skriveren fulle detaljer om datoer og steder, foruten en usedvanlig lang vitneliste, noe som har gitt betydningsfull informasjon til historikere. Etter at «Æthelstan A» trakk seg tilbake eller døde, gikk charterne tilbake til en enklere form, noe som antyder at de hadde vært verket til et enkeltindivid framfor utviklingen av en formell skrivestue.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 71–72</ref>

Den fremste mekanismen i regjeringen var det kongelige råd (eller ''[[witan]]''). Angelsaksiske konger hadde ikke en bestemt hovedstad. Deres hoff var reisende, og deres råd ble holdt ved ulike lokaliseringer rundt om i riket. Æthelstan oppholdt seg hovedsakelig i Wessex, og kontrollerte de omliggende områdene ved å samle ledende menn til sine råd. Et lite møte hadde vært nok tidligere, men med utvidelsen av riket under Edvard den eldre førte til at det ble nødvendig med større og mer omfattende møter med biskoper, ealdormenn, thegner, stormenn fra fjerne områder, og uavhengige herskere som hadde underkastet seg hans autoritet. Frank Stenton ser Æthelstans råd som «nasjonalforsamlinger» som gjorde mye for bryte ned provinsialismen som var en barriere for foreningen av England. John Maddicott går lengre ved å se på dem som begynnelsen på sentraliserte forsamlinger som hadde en definerende rolle i engelsk regjering, og Æthelstan «som det sanne om enn uforvarende grunnlegger av det engelske parlament».<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 63, 77–79; Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 352; Maddicott 2010, ''The Origins of the English Parliament'', s. 4</ref>

=== Lovverk ===
[[Angelsakserne]] var det første folket i nordlige [[Europa]] som skrev administrative dokumenter på morsmålet, og lovverket på [[angelsaksisk]] gikk tilbake til [[Æthelbert av Kent]] på begynnelsen av [[600-tallet]]. Lovverket til Alfred den store, fra slutten av 800-tallet, var også skrevet på angelsaksisk, og han forventet at hans ealdormenn lærte å lese og skrive det.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 136</ref> Hans lov var sterkt påvirket av [[Karolingerne|karolingske]] lover som strakte seg tilbake til [[Karl den store]] angående emner som forræderi, bevare freden, organisering av [[Herred|hundrede]] og juridisk uskyldsprøve.<ref>Pratt 2010, «Written Law and the Communication of Authority», s. 332</ref> De var i virkning gjennom hele 900-tallet, og Æthelstans lover bygde på dette grunnlaget.<ref name="Keynes_471">Keynes 1999, «England, c. 900–1016», s. 471</ref> Rettslige lover krevde godkjennelse fra kongen, men de ble behandlet som rettingslinjer som kunne bli tilpasset lokalt nivå framfor fastsatte regler for reguleringer, og vanlige muntlige lover basert på skikk og sedvane var også av stor betydning i den angelsaksiske perioden.<ref>Roach 2013, «Law codes and legal norms in later Anglo-Saxon England», s. 477–479; Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 136–137</ref>

Det er bevart flere lovtekster fra Æthelstans styre enn fra noen annen angelsaksisk konge på [[900-tallet]]. De eldste synes å være hans forordning tiende og bestemmelser om veldeigheter. Fore lovtekster ble adoptert av kongelig råd tidlig på 930-tallet ved [[Grateley]] i [[Hampshire]], [[Exeter]], [[Faversham]] i [[Kent]], og Thunderfield i [[Surrey]]. Det er bevart juridiske tekster fra London og Kent, og ett angående ''Dunsæte'' (Archenfield) ved den walisiske grensen som antagelig også er datert til Æthelstans styre.<ref>Pratt 2010, «Written Law and the Communication of Authority», s. 335–336, 345–346; Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 137</ref> I oppfatningen til historikeren av engelsk liv, Patrick Wormald, må lovene ha blitt skrevet av [[Wulfhelm]], som etterfulgte Athelm som erkebiskop av Canterbury i 926<ref>Wormald 1999, ''The Making of English Law'', s. 299–300</ref> Andre historikere ser Wulfhelms rolle som mindre betydningsfullt og gir den fremste æren til Æthelstan selv, skjønt den betydning plassert på uskyldsprøve som et kirkelig ritual viser den økende innflytelsen fra kirken. Nicholas Brooks har vurdert rollen til biskopene som en markering av et viktig stadium i den økende involveringen til kirken til å skape og gjennomføre loven.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 138, 146–148; Pratt 2010, "Written Law and the Communication of Authority", s. 336, 350; Keynes 1999, "England, c. 900–1016", s. 471; Brooks 1984, ''The Early History of the Church of Canterbury'', s. 218</ref>

De to eldste lovbestemmelsene angikk geistlige saker, og Æthelstan uttrykte at han handlet på råd fra Wulfhelm og hans biskoper. Den første forfektet betydningen av å betale tiende til kirken. Den andre håndhevet plikten av veldedighet på Æthelstans reever, særskilt mengden som skulle gis til de fattige og krevde at reevene årlig frisatte en kriminell slave.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 136–140</ref> Hans religiøse utsikt er vist i en bredere sakralisering av loven i hans styre.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 146–147</ref>

Senere bestemmelser viser Æthelstans bekymring for trusler mot samfunnsorden, særskilt tyverier, som han anså som den viktigste manifestasjonen av nedbrytningen av samfunnet. Den første av disse senere bestemmelser, utstedt ved Grateley, forordnet harde straffer, inkludert dødsstraff for enhver over tolv år som ble tatt i handlingen å stjele varer verd mer enn åtte pence. Dette hadde åpenbart liten virkning, noe Æthelstan innrømmet i bestemmelsen ved Exeter: «Jeg, kong Æthelstan, erklærer at jeg har lært at den offentlige freden har ikke blitt opprettholdt i den grad, verken av mine ønsker, eller av de forskrifter som ble vedtatt ved Grateley, og mine kanslere sier at jeg har lidd for lenge av dette.»

I desperasjon forsøkte rådet en annen strategi ved å tilby amnesti til tyver om de betalte erstatning til sine ofre. Problemet med mektige familier som beskyttet kriminelle slektninger var å løse det med å forvise dem til andre deler av riket. Denne strategien varte ikke lenge, og ved Thunderfield gikk Æthelstan tilbake til den harde linje, kun myknet ved å løfte dødsstraffen til minimumsalderen på femten år «ettersom han mente det var altfor grusomt å drepe så mange unge mennesker og for så små forbrytelser som han forsto var tilfellet overalt.»<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 140–142</ref> I dette, mente Frank Stenton at det antydet et humant sinn i opprør mot de beske aspektene av regjeringen som løfter Æthelstans lover over det ordinære.<ref>Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 354</ref> Hans styre så også innføringen av systemet med ''[[tithing]]'', grupper på ti eller flere edsvorne menn som var kollektivt ansvarlig for å opprettholde freden (senere kjent på engelsk som ''frankpledge'')<ref>[http://www.dictionary.com/browse/frankpledge «frankpledge»], ''Dictionary.com''</ref> Sarah Foot kommenterte at ''tithing'' og edsvorne menn for å håndtere problemet med tyveri hadde sin opprinnelse i Frankerriket: «Men utjevningen av tyveri med illojalitet til Æthelstans person synes særegen for ham. Hans opptatthet med tyveri — streng mot tyveri, streng mot årsakene til tyveri — har ingen direkte parallell i andre kongers bestemmelser.»<ref>Pratt 2010, «Written Law and the Communication of Authority», s. 339–347; Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 143–145</ref>

Historikere vurderer Æthelstans lovgivning svært forskjellig. Patrick Wormalds bedømmelse var hard: «Kjennetegnet på Æthelstans lovgivning er hav delt dens opphøyde streben fra hans krampaktige virkning». I hans syn har «den lovmessige aktiviteten til Æthelstans styre med rette blitt kalt for «febrilsk»... Men de bevarte resultatene er, rett ut sagt, et makkverk.»<ref>Wormald 1999, ''The Making of English Law'', s. 300, 308</ref> Simon Keynes' oppfatning er imidlertid at «Uten tvil det mest imponerende aspektet av kong Æthelstans regjering er vitaliteten i hans lovgivning», som viser at han drev sine myndighetspersoner til å gjøre sine plikter og insisterte på respekt for loven, men demonstrerte også vanskeligheten han hadde i å kontrollere et vanskelig folk. Keynes ser bestemmelsen ved Grateley som «et imponerende stykke lovgivning» som viste kongens bestemthet på å opprettholde samfunnsmessig orden.<ref>Keynes 1990, «Royal government and the written word in late Anglo-Saxon England», s. 237; Keynes 1999, «England, c. 900–1016», s. 471</ref> David Pratt beskrev hans lovgivning som «en dyp og langtrekkende reform av lovmessige strukturer, ikke mindre viktig enn utviklingen under kong Alfred to generasjoner tidligere».<ref>Pratt 2010, «Written Law and the Communication of Authority», s. 349</ref>

=== Mynter ===
[[Fil:Athelstan 924-939 coin.jpg|thumb|Mynt av ''Æthelstan Rex'', av typen med små mantuansk kors (fransk: ''croix formée''), preget i London av myntpreger Biorneard.]]

På 970-tallet reformerte Æthelstans nevø, kong [[Edgar av England|Edgar]], pengesystemet for å gi angelsaksiske England den mest avanserte valutaen i Europa, med sølvmynter av god kvalitet, og som var ensartet og i rikelige mengder.<ref>Campbell 2000, ''The Anglo-Saxon State'', s. 32–33, 181; Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 152</ref> På Æthelstans tid var det imidlertid langt mindre utviklet, myntpreging var fortsatt organisert regionalt lenge etter at Æthelstan hadde forent landet. Bestemmelsen ved Grateley inkluderte en forskrift at det skulle være kun en mynt over kongens herredømme. Imidlertid var dette i en seksjon som synes å være kopiert fra en bestemmelse til hans far, og listen over byer med myntpreging er begrenset til den sørlige delen av landet, inkludert [[London]] og [[Kent]], men ikke i nordlige Wessex eller andre regioner. Tidlig i Æthelstans styre ble ulike typer mynter utstedt i hver region, men etter at han erobret York og fikk underkastelse fra andre konger, utstedte han en ny mynt, kjent som en type med små mantuansk kors. Denne annonserte hans nylige opphøyde status med inskripsjonen ''Rex Totius Britanniae''. Eksempler ble preget i Wessex, York, og i angelsaksiske Mercia (de i Mercia hadde tittelen ''Rex Saxorum''), men ikke i East Anglia eller i Danelagen.<ref name="Foot_151-156">Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 151–156</ref>

Tidlig på [[930-tallet]] ble en ny mynt utstedt, en type kalt «kronet byste» og hvor kongen ble avbildet for første gang bærende en krone med tre stengler. Den typen ble etter hvert utstedt i alle regioner, unntatt Mercia som utstedte mynter avbildning av herskeren.<ref name="Foot_151-156"/>

=== Kirken ===
[[Fil:Coronation Gospels Athelstan Saint Matthew.jpg|thumb|Miniatyr av evangelisten Matteus i karolingske evangelium gitt av Æthelstan til [[Canterburykatedralen|Christ Church Priory]] i [[Canterbury]].]]

Kirken og staten hadde et nært forhold i den angelsaksiske perioden, både samfunnsmessige og politisk. Kirkens menn deltok i kongelige fester som møter i det kongelige råd. Under Æthelstans styre ble dette forholdet enda tettere, særlig da [[Canterbury erkebispedømme]] kom inn under vestsaksisk embetsområde da Edvard den eldre annekterte Mercia, og Æthelstans erobringer brakte den nordlige kirken for første gang inn under kontrollen av en sørlig konge.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 95–96</ref>

Æthelstan utpekte medlemmer fra sine egne sirkler som biskoper i Wessex, muligens for å motvirke innflytelsen til Frithestan, biskopen av Winchester. En av kongens messeprester (prester med ansvar for messen i hans husholdning), [[Ælfheah av Wells|Ælfheah]], ble [[Biskop av Bath og Wells|biskop av Wells]], mens en annen, [[Beornstan av Winchester|Beornstan]], etterfulgte Frithestan som biskop av Winchester. Beornstan ble selv etterfulgt av et annet medlem av den kongelige husholdning, også ved navn [[Ælfheah den skallede|Ælfheah]].<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 97</ref> To av de ledende figurer i den senere benediktinske fornyelse under Edgars styre, Dunstan og [[Æthelwold av Winchester|Æthelwold]], tjenestegjorde ved Æthelstans hoff og ble ordinert som prester av Ælfheah av Winchester på kongens anmodning.<ref>Lapidge 2004, «Dunstan»; Yorke 2004, «Æthelwold»</ref> I henhold til [[Wulfstan kantoren|Wulfstan]], Æthelwolds biograf, tilbrakte Æthelwold «en lang periode i det kongelige palass i kongens uatskillelige selskap og lærte mye fra kongens vise menn som var nyttig og fordelaktig for ham».<ref>Wood 2010, «A Carolingian Scholar in the Court of King Æthelstan», s. 148–149</ref> [[Oda av Canterbury|Oda]], en framtidig erkebiskop av Canterbury, var også nær Æthelstan, som utpekte ham til biskop av Ramsbury.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 97–98, 215</ref> Oda kan ha vært tilstede ved slaget ved Brunanburh.<ref>Cubitt & Costambeys 2004, «Oda»</ref>

Æthelstan var en kjent samler av [[relikvie]]r, og selv om dette var en vanlig praksis på denne tiden, var størrelsen på hans samling og forfinelsen av dens innhold særegent.<ref>Brooke 2001, ''The Saxon and Norman Kings'', s. 115</ref> Abbeden av Saint Samson i [[Dol-de-Bretagne|Dol]] i [[Bretagne]] sendte ham en del som en gave, og i sitt brev skrev han: «Vi vet at du verdsetter relikvier mer enn verdslig rikdom».<ref name="Nelson_112">Nelson, "Rulers and government", s. 112</ref> Æthelstan var også en sjenerøs giver av manuskripter og relikvier til kirker og klostre. Faktisk var hans omdømme så høyt at en del klosterskrivere senere falsk hevdet at deres institusjoner hadde blitt begunstiget av hans rundhåndethet. Han var særskilt hengiven til kulten til sankt [[Cuthbert av Lindisfarne|Cuthbert]] i [[Chester-le-Street]], og hans gaver til samfunnet her omfattet [[Beda den ærverdige|Bedas]] ''Livet til Cuthbert''. Han bestilte det særskilt for å overrekke det som gave til Chester-le Street, og av alle manuskripter han ga til religiøse hus som har overlevd, er dette det eneste som i helhet ble skrevet i England under hans styre.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 117–124; Keynes 1985, «King Æthelstan's Books», s. 180</ref> Dette har et portrett av Æthelstan som presenterer boken til Cuthbert, det eldste bevarte manuskript som inneholder et portrett av en engelsk konge (se faktaboks).<ref>Karkov 2004, ''The Ruler Portraits of Anglo-Saxon England'', s. 55</ref> I oppfatningen til Janet Nelson, økte hans gavemildhet og hengivenhet til religiøse hus «den kongelige autoritet og støttet opp under en nylig forent kongelig rike».<ref name="Nelson_112"/>

Æthelstan hadde et også et omdømme for å grunnlegge kirker, men det er uklart hvor berettiget det er. I henhold til senere og tvilsomme kilder er disse kirkene i Milton Abbas i [[Dorset]] og [[Muchelney]] i [[Somerset]]. I oppfatningen til historikeren John Blair er dette omdømmet antagelig velbegrunnet, men «Disse vann er grumset av Æthelstans bortimot folkeminneaktige ettermæle som en grunnlegger, noe som gjorde ham til yndet helt for senere opprinnelsemyter.»<ref>Blair 2005, ''The Church in Anglo-Saxon Society'', s. 348</ref> Imidlertid mens han var en sjenerøs giver til klostrene ga han ikke land for nye eller forsøkte å fornye de i nord og øst som var ødelagt av vikingangrep.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 135–136</ref>

Han forsøkte også å knytte bånd til kirker i Europa. Cenwald (Koenwald) var en kongelig prest før han ble utpekt som biskop av Worcester, og i 929 fulgte han to av Æthelstans halvsøstre til [[Stamhertugdømmet Sachsen|det saksiske hoff]] slik at den framtidige [[Tysk-romersk keiser|tysk-romerske keiser]] [[Otto I av Det tysk-romerske rike|Otto]] kunne velge en av dem som sin hustru. Cenwald fortsatte videre med å besøke tyske klostre, ga kostbare gaver på Æthelstans vegne og mottok tilbake løfter om at munkene vil be for kongen og andre som han valgte i evigheten. England og [[Stamhertugdømmet Sachsen|Sachsen]] ble nær etter ekteskapsalliansen, og tyske navn begynte å opptre i engelske dokumenter, mens Cenwald opprettholdt de kontakter han inngått med påfølgende brevveksling, hjalp til med overføringen av tanker fra det europeiske fastlandet om den reformerte klosterbevegelsen til England.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 101–102</ref>

=== Lærdom ===
[[Fil:Gospel Dice.jpg|thumb|alt=Gospel Dice| Spillet om evangeliene, et strategisk brettspill benyttet ved Æthelstans hoff]]
[[Fil:Charter S416 written by Æthelstan A in 931.jpg|thumb|Charter S416 til Æthelstan for Wulfgar i 931, skrevet av skriveren kjent som «Æthelstan A».]]
Æthelstan bygde på sin bestefars anstrengelser for fornye geistlig lære, som hadde forfalt i løpet i tiden etter. John Blair beskrev Æthelstans utførelse som «en besluttsom rekonstruksjon, synbar for oss særlig gjennom sirkulasjonen og produksjonen av bøker av den ødelagte kirkekulturen.»<ref>Blair 2005, ''The Church in Anglo-Saxon Society'', s. 348; Dumville 1992, ''Wessex and England'', s. 156</ref> Han var kjent på sin tid for sin fromhet og befordring av religiøs lærdom. Hans interesse i utdannelse, og hans omdømme som en samler av bøker og relikvier, tiltrakk seg en kosmopolitisk gruppe av geistlige lærde til hans hoff, særlige bretonere og irlendere. Æthelstan ga omfattende støtte til geistlige i Bretagne som flyktet fra landet som følge av vikingangrep fra nordboere i 919. Han inngikk et broderlig avtale med presteskapet ved [[Dolkatedralen]] i Bretagne, som var da i landflyktighet i sentrale Frankrike, og de sendte ham relikvier av bretonske helgener i håp om hans beskyttelse. Kontaktene resulterte i en brottsjø av interesse i England for å minnes bretonske helgener. En av de meste kjente lærde ved Æthelstans hoff var [[Israel grammatikeren]] (''Israël Grammaticus''), som kan ha vært bretonsk. Israel og «en bestemt franker» tegnet et brettspill som ble kalt for ''[[Alea evangelii]]'' («Spillet om evangeliene»), på engelsk populært kalt ''Gospel Dice'', for den irske biskop Dub Innse som tok det med hjem til [[Bangor]] i [[Wales]].<ref>[http://boardgamegeek.com/boardgame/33693/alea-evangelii «Alea evangelii»], ''Boardgamegeek.com''</ref> Æthelstans spilte en avgjørende rolle i opprinnelsen til den angelsaksiske klosterreformbevegelsen.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 94, 99–107, 190–191; Keynes 1985, «King Æthelstan's Books», s. 197–198; Brett 1991, «A Breton pilgrim in England in the reign of King Æthelstan», s. 44–45</ref>

Få [[prosa]]fortellinger har blitt bevart fra Æthelstans tid, men det ble produsert rikholdig med [[poesi]], mye av det er [[norrønt]]innfluert lovprisning av kongen i storslåtte begreper, slik som [[Slaget ved Brunanburh#Diktet Slaget ved Brunanburg|diktet om slaget ved Brunanburh]]. Sarah Foot har fremmet argumenter for at det episke verket ''[[Beowulf]]'' kan ha blitt komponert i Æthelstans sirkler.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 109–117</ref>

Æthelstans hoff var et senter for gjenopplivingen av den utpenslede hermeneutiske stilen av senere latinske skribenter. Den var påvirket av den vestsaksiske lærde [[Aldhelm av Sherborne|Aldhelm]] (ca. 639–709), og av fransk munkevesen fra tidlig på 900-tallet. Blant utenlandske lærde ved Æthelstans var Israel grammatikeren en som praktiserte det. Stilen var preget av lange, innsnirklete setninger og med omfattende bruk av uvanlige, arkaiske og nye ord, særlig avledet fra gresk.<ref>[http://historyatoz.blogspot.no/2015/08/hermeneutic-style.html «Hermeneutic style»], ''Historyatoz''</ref><ref>Lapidge 1993, ''Anglo-Latin Literature'', s. 107; Gretsch 1999, ''Intellectual Foundations'', s. 332–334, 336</ref> Chartere skrevet av skriveren «Æthelstan A» benyttet hermeneutiske latin. I synet til Simon Keynes er det ingen tilfeldighet at de først opptrådte umiddelbart etter at kongen for første gang hadde forent England under sitt styre, og de mente at det viste et høyt nivå av intellektuell ferdighet og et monarki styrket av suksess og tilpasset seg fargene av en ny politisk orden.<ref>Keynes 1999, «England, c. 900–1016», s. 470</ref> Stilen påvirket også arkitekter av klosterreformbevegelsen ved Æthelstans hoff som Æthelwold og Dunstan, og ble et kjennetegne på bevegelsen.<ref>Gretsch 1999, ''Intellectual Foundations'', s. 348–349</ref> Etter «Æthelstan A» ble charterne enklere, men den hermeneutiske stilen kom tilbake i charterne under [[Eadwig av England|Eadwig]] og [[Edgar av England|Edgar]].<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 72, 214–215</ref>

Historikeren W.H. Stevenson kommenterte i 1898: «Målet til kompilatorene av disse charterne var å uttrykke deres mening ved bruk av størst antall mulige ord og ved å velge de mest svulstige, bombastiske ord de kunne finne. Hver setning var så overlesset med å hope opp unødvendige ord at meningen er bortimot fullstendig nedgravd. (...) ...åpning med pompøse og delvis ord som rimte, vil fortsette med en utbasunering av verbalt fyrverkeri gjennom tjue linjer av små bokstaver, og den pyrotekniske framvisningen ville bli opprettholdt med tilsvarende herlighet gjennom hele charteret, noe som etterlot leseren, blendet av glitteret og blindet av røyken, i en tilstand av usikkerhet til hva meningen er av disse ofte oversettelige og vanligvis uendelige setningene.»<ref>Sitert i Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 214</ref>

Hvor usmakelig den hermeneutiske stilen er for den moderne oppfatningen, var den en viktig del av sen angelsaksisk kultur, argumenterte Michael Lapidge, og har behov for større forståelse enn den har fått fra moderne historikere.<ref>Lapidge 1993, ''Anglo-Latin Literature'', s. 140</ref> I synet til historikeren David Woodman kunne skriveren «Æthelstan A» bli «anerkjent som en individuell skribent av ikke lite geni, en mann som ikke bare overhalte den lovmessige formen av vitnemålet, men også hadde dyktigheten i å skrive latin som er så like fascinerende som det er komplekst... På mange vis representerer vitnemålene til «Æthelstan A» det stilistiske høydepunktet i den angelsaksiske diplomatariske tradisjon, et passende kompliment til Æthelstans eget betydningsfulle politiske kjennetegn og til dannelsen av hva som kom til å bli England.»<ref>Woodman 2013, «'Æthelstan A' and the rhetoric of rule», s. 247</ref>

=== Den britiske monark ===
[[Fil:Athelstan from All Souls College Chapel.jpg|thumb|Æthelstan framstilt i et glassmaleri fra 1400-tallet kapellet til [[All Souls College (Oxford)|All Souls College]] ved [[Universitetet i Oxford]].]]

Historikere har jevnlig kommentert Æthelstans storstilte og overdrevne titler. På hans mynter og chartere er han beskrevet som ''Rex totius Britanniae'', eller «Konge av hele Britannia». En evangeliebok han donerte til kirken i Canterbury har innskriften «Æthelstan, konge av de engelske og hersker av hele Britannia med et gudfryktig sinn ga denne boken til det framstående bispesete i Canterbury, til kirken dedisert til Kristus». I chartere fra 931 er han «konge av de engelske, opphøyd av den høyre hånd av den allmektige til tronen av hele kongedømmet Britannia», og i en dedikasjon i et annet manuskript er han faktisk titulert som ''[[basileus]] et curagulus'', tittelen til [[Østromerriket|bysantinske keisere]].<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 212–213; Ortenberg 2010, «The King from Overseas», s. 215</ref> Ikke alle historikere er imponert. «Åpenbart», kommenterte Alex Woolf, «kong Æthelstan var en pretensiøs mann,»<ref>Woolf 2007, ''From Pictland to Alba'', s. 158</ref> mens Simon Keynes' oppfatning var at skriveren "Æthelstan A" utropte sin herre som konge av Britannia «ved lengselsfull forlengelse».<ref>Keynes 2001, "Edward, King of the Anglo Saxons", s. 61</ref> George Molyneaux mente at «dette er å anvende en anakronistisk standard: konger på 900-tallet hadde et løst, men reelt hegemoni over øya, og deres titler synes kun oppblåst om man antar at kongedømmet burde involvere et herredømme like intenst som det som er sett i de engelske kongedømmene på 1000-tallet og senere århundrer».<ref>Molyneaux 2015, ''The Formation of the English Kingdom'', s. 211</ref>

Utenlandske samtidige beskrev ham i panegyriske begreper. Den franske kronikøren [[Flodoard]] omtalte ham som «kongen fra andre siden av havet», og de irske ''[[Ulster-annalene]]'' som «verdighetens søyle i den vestlige verden».<ref>Ortenberg 2010, «The King from Overseas», s. 211; Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 210</ref> En del moderne historikere har en tilsvarende vurdering. Michael Wood titulerte et [[essay]], «The Making of King Aethelstan's Empire: an English Charlemagne?» («Tilblivelsen av kong Æthelstans rike: en engelsk Karl den store?»), og beskrev ham som «den aller mektigste hersker som Britannia hadde sett siden romerne».<ref>Wood 1983, «The Making of King Aethelstan's Empire», s. 250</ref> I synet til Veronica Ortenberg var han «den mektigste herskeren i Europa» med en hær som hadde gjentatte ganger beseiret vikinger; kontinentale herskere så på ham som en karolingsk keiser, som «var åpenbart behandlet som den nye Karl den store.» Og videre: «Kongene i Wessex bar en aura av makt og suksess som gjorde dem økende mektige på 920-tallet, mens de fleste kontinentale hus var i militære vanskeligheter og opptatt av gjensidig ødeleggende krigføring. Mens innbyrdeskriger og angrep fra vikinger på kontinentet hadde stavet slutten på enheten i [[Frankerriket|det karolingske rike]], som allerede hadde forvitret til adskilte kongeriker, hadde militær suksess fått Æthelstan til å triumfere hjemme og til å forsøke å gå hinsides omdømmet av et stort heroisk dynasti av krigerkonger for å utvikle et karolingsk ideologi om kongeverdighet.»<ref>Ortenberg 2010, «The King from Overseas», s. 211–222</ref>

=== Europeiske forbindelser ===
Det kongelige hoff i Wessex hadde forbindelser med [[karolingerne]] i [[Frankerriket]] som gikk tilbake til ekteskapet mellom Æthelstans oldefar [[Æthelwulf av Wessex|Æthelwulf]] og [[Judith av Flandern|Judith]], datter av kongen av [[Vestfranken]] (og den framtidige tysk-romerske keiser), [[Karl II av Det tysk-romerske rike|Karl den skallede]], foruten også ekteskapet til Alfred den stores datter [[Ælfthryth av Wessex|Ælfthryth]] til Judiths sønn av et senere ekteskap, [[Balduin II av Flandern|Balduin II]], greve av [[Flandern]]. En av Æthelstans halvsøstre, [[Ædgifu av Wessex|Ædgifu]] ble gift med [[Karl den enfoldige]], konge av vestfrankerne, på slutten av 910-tallet. Han ble avsatt i [[922]] og Ædgifu sendte deres sønn, [[Ludvig IV av Frankrike|Ludvig]], i trygghet i England. Ved Æthelstans tid var forbindelsen mellom de to land godt etablert, og hans kroning ble utført etter den karolingske seremonien med salving, antagelig for å trekke en bevisst parallell mellom hans styre og den karolingske tradisjon.<ref>Ortenberg 2010, «The King from Overseas», s. 211–215; Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 46</ref> Hans myntutgivelse med «kroningsbyste» i tiden 933–938 var den første angelsaksiske mynt som viste kongen kronet, også etter karolingsk [[ikonografi]].<ref>Karkov 2004, ''The Ruler Portraits of Anglo-Saxon England'', s. 66–67</ref>

Som sin far var Æthelstan ikke villig til å gifte sine kvinnelige slektninger til sine egne undersåtter. hans søstre gikk enten i klostre, eller ble gift med utenlandske ektemenn. Det var en årsak til hans nære forbindelser med europeiske hoff, og han giftet flere av sine halvsøstre til europeiske adelsmenn<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. xv, 44–45</ref> i hva historikeren Sheila Sharp karakteriserte som «et vindbyge av dynastisk brudeaktivitet uovertruffet igjen før i dronning [[Victoria av Storbritannia|Viktorias]] tid.»<ref>Sharp 1997, «England, Europe and the Celtic World», s. 198</ref> En annen årsak i lå i den felles interesse på begge sider av Den engelske kanal for å bekjempe trusselen fra norrøne vikinger, samtidig som den økte makten og omdømmet til det kongelige hus i Wessex gjorde ekteskap med angelsaksiske prinsesser mer prestisjebetont for europeiske herskere.<ref>Ortenberg 2010, «The King from Overseas», s. 217–218; Sharp 2001, «The West Saxon Tradition of Dynastic Marriage», s. 82</ref> I 926 sendte [[Hugo den store|Hugo]], hertug av frankerne, Æthelstans fetter [[Adelolf av Boulogne|Adelolf]], greve av [[Boulogne]], som ambassadør til det angelsaksiske hoff for å be om hånden til en av Æthelstans søstre. I henhold til William av Malmesbury var de gaver som Adelolf brakte med seg omfattet krydder, juveler, mange raske hester, en krone av solid gull, sverdet til [[Konstantin den store]], [[Karl den store]]s lanse, og et stykke av [[Jesu tornekrone]]. Æthelstan sendte da sin halvsøster [[Ædhild av Wessex|Ædhild]] for å bli Hugos hustru.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 46–49, 192–193; Ortenberg 2010, «The King from Overseas», s. 218–219</ref>

Æthelstans aller viktigste europeiske allianse var med det nye [[Det ottonianske dynasti|ottonianske dynasti]] (også kalt for [[liudolfingene]]) i Østfranken. Det karolingske dynasti i [[Østfranken]] hadde dødd ut tidlig på [[900-tallet]], og dets nye konge, [[Henrik I av Sachsen|Henrik fuglefangeren]], ble sett på av mange som en ''arriviste'', oppkomling. Han trengte et kongelig ekteskap for sin sønn for å etablere sitt legitimitet, men ingen velegnet karolingsk prinsesse var tilgjengelig. Den gamle kongelige linje i Wessex var et akseptabelt alternativ, særskilt ettersom de (feilaktig) hevdet å nedstamme fra en konge og helgen fra [[600-tallet]], [[Oswald av Northumbria]], som også var æret i Tyskland. I 929 eller 930 sendte Henrik ambassadører til Æthelstans hoff på jakt etter en hustru for sin sønn [[Otto I av Det tysk-romerske rike|Otto]], som senere tysk-romersk keiser. Æthelstan sendte to av sine halvsøstre, og Otto valgte [[Ædgyth av Wessex|Ædgyth]]. Femti år senere adresserte Æthelweard, en etterkommer av Alfred den stores eldre bror, sin latinske versjon av ''Den angelsaksiske krønike'' til [[Mathilde II av Essen|Mathilde]], abbedisse av Essen, som var barnebarn av Ædgyth, og hadde åpenbart bedt om det. Det vitner om at kongefamilien i Wessex beholdt kontakten med sine slektninger i Tyskland. Den andre søsteren, hvor navnet er gått tapt, ble gift med en fyrste i nærheten av [[Alpene]], og som er beskrevet så vagt at det ikke har blitt mulig å identifisere ham. Dette ekteskapet hadde ingen politisk betydning, og i løpet av to generasjoner hadde selv kongefamilien i Wessex mistet alle spor av henne.<ref>Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 346</ref>

I [[tidlig middelalder]] var det vanlig for konger og andre stormenn i de fleste land i Europa å fungere som fosterfedre for sønner av konger og stormenn. Det er kjent at Æthelstan ga støtte til avsatte unge kongelige. I [[936]] sendte han en flåte for å hjelpe sin fostersønn [[Alan II av Bretagne]] til å vinne tilbake sine forfedres land, som hadde blitt erobret av vikinger. Det samme året støttet han Ludvig, sønnen til sin søster Ædgifu, for å ta tronen i Vestfranken. I [[939]] sendte han ytterligere en flåte som uten hell forsøkte å hjelpe Ludvig i en kamp mot opprørske stormenn.

I henhold til senere norrøne kilder, som [[Snorre Sturlasson]]s ''[[Heimskringla]]'', sendte den norske kongen [[Harald Hårfagre]] sin yngste sønn [[Håkon I den gode Adalsteinsfostre|Håkon]]. Haralds utpekte arving var hans eldste sønn [[Eirik Blodøks|Eirik]], og det var således en måte å etablere europeisk kontakt ved å sende sin yngste sønn, som han hadde fått med ei tjenestejente, av sted for å få kongelig oppdragelse. Adelstein, slik han ble gjengitt i norrøn tradisjon, ble omtalt som «den seiersæle» og «den troende», tok ifølge Snorre kontakt først ved å sendte en diplomat til Norge med et kostbart sverd som gave, prydet med gull på hjaltet, og en slire prydet med gull og edelsteiner. Den neste sommeren sendte Harald en kjempe av en mann, Hauk Håbrok, som seilte til England for å overrekke unge Håkon til oppfostring hos Adelstein. Den angelsaksiske kongen lot Håkon døpe, og «lærte ham rett tro og gode seder og allslags høvisk opptreden.»<ref>Snorre: ''Harald Hårfagres saga'' i ''Heimskringla''; norsk utgivelse ''Snorres kongesagaer'', oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, 6. utg. 2003, s. 75-76</ref><ref name="Krag">Krag, Claus (1995): ''Vikingtid og rikssamling 800-1130'', bind 2 i: Helle, Knut, red.: ''Aschehougs Norgeshistorie'', s. 94</ref> Håkon ble således den første norske kongen av kristen tro. Hans opphold i England har ikke etterlatt nedtegnelser der, men Håkons tilnavn, ''Athalsteins fóstri'', Adalsteinsfostre, støtter de norrøne tradisjonene.<ref>Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 348-349</ref><ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 22–23, 52–53, 167–169, 183–184; Zacher 2011, «Multilingualism at the Court of King Æthelstan», s. 84</ref> Håkon kom senere til å kreve den norske tronen, mens hans eldre bror Eirik måtte rømme landet og endte opp i York.<ref name="Krag"/>

Æthelstans hoff var kanskje det mest kosmopolitiske i den angelsaksiske perioden.<ref>Zacher 2011, «Multilingualism at the Court of King Æthelstan», s. 82</ref> Nære kontakter mellom angelsaksiske og europeiske hoff ble avsluttet med hans død, men avstamming fra det angelsaksiske kongehus var lenge en kilde til prestisje for europeiske herskerfamilier.<ref>Maclean 2013, «Britain, Ireland and Europe», s. 359–361</ref> I henhold til Frank Stenton var det «mellom [[Offa av Mercia|Offa]] og [[Knut den mektige|Knut]] ingen engelsk konge som spilte en så framtredende eller så vedvarende del i de generelle affærene i Europa.»<ref>Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 344</ref>