Redigerer Østromerriket (avsnitt)

=== Nedgang og fall ===
[[Fil:Byzantium1204.png|thumb|right|300px|Det latinske riket, dannet under det fjerde korstog.]]
Av alle de turbulente hendelsene gjennom Østromerrikets lange eksistens var [[fjerde korstog|det fjerde korstoget]] noe av det som svekket det mest, både på kort og på lang sikt. De som organiserte korstoget fikk problemer da de innså at langt færre menn hadde svart på kallet enn de hadde ventet. Den opprinnelige hensikten med korstoget var å erobre Egypt, men nå oppdaget de at de ikke hadde råd til å betale venetianerne for flåten de hadde leid. Resultatet var at korsridderne måtte stille seg til disposisjon for venetianerne, som ønsket å erobre adriaterhavsbyen Zara. Korsridderne inntok byen, noe som likevel ikke førte til full ettergivelse av gjelden. Dessuten ble de bannlyst av paven for udåden.

Nå seilte de videre mot Konstantinopel, påskyndet av venetianerne, som ville støtte en bysantinsk keiserpretendent. Med korsfarernes hjelp fikk han styrtet det sittende regime. Men den nye keiseren var ikke i stand til å innfri sine løfter om rikelig lønn for den militære hjelpen fordi staten var økonomisk svekket etter de omfattende ødeleggelser som erobringen hadde medført. Korsfarene lå i månedsvis utenfor byen, og etterhvert ble bysantinerne mer og mer åpent avvisende. Korsfarerne ble mer og mer rasende over det de oppfattet som et arrogant løftebrudd. Til slutt gikk de til angrep. I [[1204]] klarte korsfarerne å innta byen fra sjøsiden. Korsfarerne plyndret byen, mange bygninger ble brent ned, og de fire berømte bronsehestene som i dag står på [[Markuskirken]] i Venezia ble stjålet fra [[hippodrom]]en i Konstantinopel. Men plyndringen av byen var ikke nok for korsridderne. De opprettet [[Det latinske riket|Det latinske keiserrike]] i øst, og [[Balduin I (keiser)|Balduin]], greve av [[Flandern]], ble kronet som den første keiser av det nye latinske rike.

Keiser [[Theodor I]] flyktet til Nikea og erklærte [[Keiserriket Nikea]] for det eneste rettmessige romerske keiserriket. To andre fra den østromerske herskerklassen valgte å utnytte muligheten; [[Alexius I Megas Komnenos|Alexius Komnenos]] og [[David Komnenos]] dannet et keiserrike i [[Trapezunt]] og [[Mikael I Komnenos Dukas]] dannet et rike i [[Despotatet Epirus|Epirus]]. Situasjonen varte ikke lenge, allerede i [[1261]] klarte keiser [[Mikael VIII Palaiologos]] å vinne tilbake Konstantinopel, men keiserriket var alvorlig svekket, og keiserne var etter dette mest opptatt med å kjempe mindre kriger i Europa enn å bry seg med den voksende trusselen fra øst. Den eneste grunnen til at Østromerriket varte så lenge som det gjorde var at muslimene var svekket av interne strider. [[Osmaner|Osmanene]] klarte etter hvert å erobre mye av det østromerske territoriet, og Konstantinopel måtte til slutt nøye seg med kontroll over en håndfull havnebyer. Samtidig bygde [[serbere|serberne]] ut sitt maktområde og erklærte sitt eget [[det serbiske riket|keiserrike]] i [[1346]]

[[Fil:Byzantium1400.png|thumb|300px|right|Det bysantinske rike ca. 1400]]
Østromerriket sendte bud til vesten om hjelp, men katolikkene ville kun hjelpe hvis den østlige kirken godtok en gjenforening av den kristne kirke. Men selv om keiseren godtok dette kravet, og til og med lovfestet det, ønsket ikke de gresk-ortodokse å akseptere katolisismen. Konstantinopel ble i starten ikke regnet som verdt forsøket på erobring, ettersom byens murer gjorde den så å si uinntagelig. Men en ny oppfinnelse, [[kanon]]en, gjorde at disse murene ikke lenger bød tilstrekkelig beskyttelse mot tyrkerne. [[Konstantinopels fall]] kom etter bare to måneders beleiring av [[sultan]] [[Muhammad II|Mehmet erobreren]], [[29. mai]] [[1453]]. Den siste østromerske keiseren [[Konstantin XI]] mistet livet i kampene som fulgte etter at murene falt. Mehmet beseiret også Mistra i [[1460]] og [[Trapezunt]] i [[1461]], og hadde dermed lagt under seg hele Østromerriket. Mehmet anså seg selv som etterfølger etter de romerske keiserne og tok tittelen «Kayser-i-Rûm» (romersk keiser), og hans arvtagere fortsatte denne tradisjonen helt frem til begynnelsen av [[20. århundre|1900-tallet]]. På slutten av [[15. århundre|1400-tallet]] hadde [[Det osmanske rike]]t konsolidert sitt herredømme over Lilleasia og Balkan. Rollen som beskytter av den gresk-ortodokse kirken ble overtatt av storfyrsten av [[Moskva]], og [[Ivan IV av Russland|Ivan IV]] tok tittelen [[tsar]] av [[Russland]], avledet av [[caesar (tittel)|caesar]]. Hans etterfølgere støttet forestillingen om at [[Moskva]] var den sanne arvtager etter Roma og Konstantinopel, og ideen om [[det tredje Roma]] ble opprettholdt i hele [[tsar-Russland|det russiske rikets]] levetid.