Redigerer Holocaust (avsnitt)

==Forskning og dokumentasjon==
{{utdypende|Ansvar for holocaust}}
Til slutten av 1970-årene var holocaust et relativ perifert tema i historiefaget, mens det særlig etter åpningen av arkivene i Øst-Europa fra 1990 har blitt et av de sentrale temaene i forskningen på andre verdenskrig.<ref>{{Kilde www|url=https://prosa.no/artikler/essay/marte-michelets-krigshistorie|tittel=Marte Michelets krigshistorie|besøksdato=2021-04-02|dato=2019|fornavn=Av Tom|etternavn=Kristiansen|utgave=1|språk=nb|verk=Prosa}}</ref> Etter andre verdenskrig sikret de allierte seg skriftlig og filmet dokumentasjon av holocaust og noe av dette ble brukt i Nürnbergprosessene. En del materiale ble offentliggjort senere på 1900-tallet, mens en mindre del av materialet i amerikansk forvaring forble gradert til etter år 2000 og gjennomgang av dette arkivmaterialet bekrefter tidligere forskning.<ref>Breitman, R., & Goda, N. J. (2012). ''Hitler's shadow: Nazi war criminals, US intelligence, and the Cold War''. Published by the National Archives, Washington DC.</ref>

Holocaust ble etter krigen fortrengt og ikke nevnt spesielt i tyske historiebøker. I 1960- og 1970-årene vokste en ny generasjon tyskere opp og ble forferdet da de fikk kjennskap til hva foreldregenerasjonen hadde vært med på. Protestene mot det studentene anså som manglende oppgjør med fortiden medvirket til studentopprøret på slutten av 1960-årene.<ref name="Grant" /> De første etterkrigsårene ble [[Myten om det rene Wehrmacht|Wehrmacht fremstilt eller oppfattet som en «ren» institusjon]] som ikke var tilsmusset av nazistenes forbrytelser. Kritisk forskning fra 1960-årene av endret dette bildet vesentlig.<ref name="Shepherd" /> 

I USA var nazistenes overgrep godt kjent i de første årene etter krigen, men holocaust ble ikke oppfattet som en selvstendig historisk hendelse. [[Rettssaken mot Adolf Eichmann]] og [[Hannah Arendt]]s bok ''[[Eichmann i Jerusalem]]'' var et vendepunkt i oppmerksomheten omkring holocaust i seg selv, ifølge historikeren [[Peter Novick]]. Novick konkluderte med at den forsinkede oppmerksomheten skyldtes de politiske forholdene under [[den kalde krigen]] der oppmerksomheten i stedet ble rettet mot overgrepene under Stalins regime. En del jødiske ledere foretrakk å være tause om holocaust for ikke å bli forbundet med [[stereotypi]]er knyttet til bolsjevismen og forestillingen om jødene som evige offer.<ref>Zaretsky, N. (2000). The Holocaust in American Life. ''Journal of the Illinois State Historical Society'', Vol. 93, No. 3, (Autumn, 2000), s. 343-347. https://www.jstor.org/stable/40193355</ref>

[[Fil:Ambassador Samantha Power Visits Yad Vashem Holocaust Museum, Je (25063201626).jpg|miniatyr|[[Samantha Power]], USAs FN-ambassadør, på besøk i [[Yad Vashem]]. David Silberklang til venstre. {{byline|USAs ambassade i Tel Aviv}}]]

Historikeren [[Timothy Snyder]] fremhever ingenmannslandet skapt av oppløsningen av den polske staten (som avtalt ved [[Molotov–Ribbentrop-pakten]] i 1939), og Sovjetunionens erobring av Baltikum som viktig betingelse for holocaust. Ifølge Snyder var områdene av statsløshet skapt først av sovjetisk okkupasjon, og deretter av tysk okkupasjon der forsøksvise massemord ble til systematisk folkemord. Ifølge Snyder ble jødene reddet først og fremst i områder der den opprinnelige statsdannelsen var intakt.<ref name="Snyder2015" />

===Ansvar, planlegging og beslutning===
[[Fil:Hans Mommsen IEIS Conference Arno J Mayer -- cropped.jpg|miniatyr|[[Hans Mommsen]] (1930-2015) var en ledende tysk ekspert på holocaust og naziregimet, og ledende «funksjonalist» i Tyskland. Han mente Hitler var en svak diktator som spilte en begrenset rolle i det katastrofale tredje riket.<ref name="Boyd">Boyd, K. (Ed.). (1999). ''Encyclopedia of historians and historical writing'' (Vol. 1). Taylor & Francis.</ref> Han var en av [[Daniel Goldhagen]]s tydeligste motstandere.<ref>{{Kilde avis|tittel=Author Goes To Berlin To Debate Holocaust|url=https://www.nytimes.com/1996/09/08/world/author-goes-to-berlin-to-debate-holocaust.html|avis=The New York Times|dato=1996-09-08|besøksdato=2019-05-06|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Alan|etternavn=Cowell|side=|sitat=''It is insufficient to refer to the anti-Semitism of the perpetrators,'' Mr. Mommsen said in one of many broadsides in defense of his own research.}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Hans Mommsen, 85, Dies; Documented Volkswagen Slave Labor in Nazi Era|url=https://www.nytimes.com/2015/11/18/world/europe/hans-mommsen-studied-volkswagens-role-in-nazi-era-dies-at-85.html|avis=The New York Times|dato=2015-11-17|besøksdato=2019-05-06|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Margalit|etternavn=Fox|side=|sitat=“He [Goldhagen] does not have any understanding of the diversities within German anti-Semitism, and he does not know very much about the internal structure of the Third Reich, either,” Professor Mommsen, who often opposed Mr. Goldhagen in public debates, said of him in the Yad Vashem interview.}}</ref> {{byline|Olli Eickholt, 2013}}]]

{{Sitat|Hvis de internasjonale jødiske finansfolkene i og utenfor Europa skulle lykkes i å styrte nasjonene enda en gang ut i en verdenskrig, vil resultatet ikke bli at Jorden bolsjeviseres, og derigjennom jødedommens seier, men utslettelsen av den jødiske rase i Europa!|note=<ref>Kershaw 2009, s. 501</ref>|Den tyske diktatoren [[Adolf Hitler]] i en tale til Riksdagen, 30. januar 1939}}

Blant historikerne har spørsmålet om beslutningstaking og iverksetting vært gjenstand for den mest omfattende vitenskapelig debatten. Bakgrunnen for debatten er særlig at det ikke er påvist noen klar (skriftlig) ordre om å sette i gang utryddelsene. Et viktig skille i synet på det tredje riket går mellom «intensjonalistene» og «funksjonalistene». Intensjonalistene mener at holocaust var et resultat av en tidlig og stor plan hos Hilter og de ledende nazistene, eller i det minste at holocaust var resultat av Hitlers uttrykte ønske. Funksjonalistene mener at holocaust vokste frem inkrementelt og til dels byråkratisk på lavere nivå i statsapparatet som resultat av stadig flere anti-jødiske tiltak.<ref name="Mason" /><ref name="Moses" /><ref name="NYT1998" /> 

Fra funksjonalistenes perspektiv får man et misvisende inntrykk av den store planen ved tilbakeblikk. Blant ledende funksjonalister er [[Raul Hilberg]] og [[Hans Mommsen]]. Mommsen regnet Hitler som en svak diktator som ble drevet av omstendighetene og motstridende fraksjoner. Funksjonalistene mener at en god del av forklaringen på holocaust ligger i den kaotiske nazistaten med konkurrerende administrative enheter.<ref name="NYT1998">{{Kilde avis|tittel=Hitler's Genocide Order: 5 Days After Pearl Harbor?|url=https://www.nytimes.com/1998/01/21/world/hitler-s-genocide-order-5-days-after-pearl-harbor.html|avis=The New York Times|dato=1998-01-21|besøksdato=2019-05-05|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Alan|etternavn=Cowell}}</ref><ref name="Moses">Moses, A. D. (1998). [https://doi.org/10.1111/0018-2656.00049 Structure and agency in the Holocaust: Daniel J. Goldhagen and his critics]. ''History and Theory'', 37(2), 194-219.</ref><ref name="Mason" /> Den tyske historikeren [[Christian Gerlach]] tror at hensikten med Wannsee-konferansen var å ordne opp i mangfoldet av svært ulike anti-jødiske tiltakene i Tyskland og okkuperte områder.<ref name="Zukier">Zukier, H. (2013). Diversity and Design: The “Twisted Road” and the Regional Turn in Holocaust History. ''Holocaust and Genocide Studies'', 27(3), 387-410. «The metaphor of the “twisted road” plausibly refuted the then-dominant first-generation intentionalist accounts of a “straight-and-narrow” trajectory of the Holocaust.»</ref> Ifølge Mommsen var ikke Hitlers ide om å drepe jødene tilstrekkelig til å sette i gang eller styre det store prosjektet: Flere deler av den tyske eliten og «servilt tjenestevillige» lavere tjenestemenn måtte mobiliseres ut fra egeninteresse.<ref name="Mason" /> Funksjonalismen har vært kritisert for å overse enkeltpersonenes ansvar og skyld for forbrytelsene. [[Karl Dietrich Bracher]] advarte i 1976 mot at dette kunne lede til en bagatellisering av nazismen og at barbariet 1933-1945 som moralsk problem ble glemt.<ref name="Bessel" />

Historikerne er stort sett enige om at det foregikk en kumulativ radikalisering innad i regimet. Innad i nazistaten og -partiet var det tautrekking om ansvaret for «jødesaker» noe som førte til stadig mer radikale anti-jødiske tiltak. Det var konkurranse om å markere seg selv innenfor ''Judenpolitik'' fordi dette ga makt og prestisje.<ref name="Mason" />

====Tidspunkt====
Timothy Snyder tror at Tysklands tilbakeslag i [[slaget om Moskva]] og USAs inntreden i krigen  ved [[angrepet på Pearl Harbor]] medvirket til opptrapping av massedrapene dra desember 1941.<ref name="Snyder2015" /> Med Tysklands krigserklæring mot USA (11. desember) var det en virkelig verdenskrig. Den tyske historikeren Christian Gerlach mener at den prinsipielle beslutningen om å drepe alle jødene ble tatt mellom 7. og 14. desember 1941, før [[Wannsee-konferansen]].<ref>Gerlach, C. (1998). The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews. ''The Journal of Modern History'', 70(4), 759-812.</ref> 

Ifølge [[Christopher Browning]] var den tyske euforien ved den raske fremrykkingen sommeren 1941 den avgjørende drivkraften bak holocaust: Browning tror at Hitler i løpet av juli 1941 bestemte seg for å utrydde jødene i Sovjetunionen, mens beslutningen om å drepe jødene i resten av Europa ble tatt i oktober.<ref>{{Kilde avis|tittel=Observer review: The Origins of the Final Solution by Christopher Browning|url=https://www.theguardian.com/books/2004/may/23/historybooks.features1|avis=The Observer|dato=2004-05-22|besøksdato=2019-11-17|issn=0029-7712|språk=en-GB|fornavn=Neal|etternavn=Ascherson|sitat=It was the sense that they were invincible which persuaded the Nazis that the genocide of Soviet Jews, which they were already carrying out, could be extended to the Jews of every nation they controlled.}}</ref><ref name="Browning1994">{{Kilde artikkel|tittel=The Nazi Decision to Commit Mass Murder: Three Interpretations: The Euphoria of Victory and the Final Solution: Summer-Fall 1941|publikasjon=German Studies Review|doi=10.2307/1431894|url=http://www.jstor.org/stable/1431894|dato=1994|fornavn=Christopher R.|etternavn=Browning|serie=3|bind=17|sider=473–481|issn=0149-7952|besøksdato=2019-11-18}} </ref>

[[Eberhard Jäckel]] og [[Daniel Goldhagen]] er kjente intensjonalister. Goldhagen og [[Richard Breitman]] har antatt at Hitler tok beslutningen om utryddelse en gang tidlig i 1941 før de storstilte massakrene begynte senere samme år.<ref name="Mason" /><ref name="Moses" /><ref name="NYT1998" /><ref name="Koch" /> [[Alan Bullock]] mener Hitler selv unnfanget ideen om å drepe jødene og at Himmler umulig kunne gjort dette på egen hånd uten Hitlers godkjenning.<ref>[[#Bullock|Bullock (1957)]], s.504-505</ref> Breitman mener at Hitler hadde en gammel og fastspikret ide om folkemord på jødene, mens de konkrete strategiene og planen for massemord ble utviklet operativt.<ref name="Feingold" />

[[Yitzhak Arad]] mener at Einsatzgruppen at ordren om å drepe alle jøder kom til noen uker etter invasjonen av Sovjetunionen. Ifølge Arad skjedde opptrappingen etter møte mellom nazitoppene og Hitler 16. juli der temaet var administrasjonen og fremtiden for de erobrede områdene; og ordren om å drepe alle jødene ble overbragt muntlig fra Himmler til SS-enhetene i erobrede områder i løpet av andre del av juli 1941.<ref name="Arad2005" />

====Mangel på dokumentert skriftlig ordre====
Det er stadig uklart og omstridt hvem som sommeren 1941 egentlig ga ordren om å trappe opp massedrapene på østfronten til også å omfatte kvinner og barn, eksakt når ordren ble gitt og hvordan ordren kom frem til drapskommandoene.<ref name="Kay" /> Himmler møtte Hitler 18. desember og noterte at møtet blant annet handlet om jødespørsmålet og at jødene skulle utryddes som partisaner.<ref name="NYT1998" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/a/65435339|tittel=Hitler ga ordren om drapene|besøksdato=2019-05-05|dato=1998-01-20|fornavn=Asbjørn|etternavn=Svarstad|språk=no|verk=Dagbladet.no}}</ref> [[Alan Bullock]] antar at drap på jødene var et tema under de hemmelige samtalene under fire øyne mellom Hitler og Himmler. Det finnes ingen notater fra samtalene.<ref>[[#Bullock|Bullock (1957)]], s.504-505</ref> 

{{Sitat|Hitlers rolle når det gjaldt  å fatte beslutningen, eller beslutningene, kan ikke rekonstrueres nøyaktig. Man har ikke funnet noen skriftlig ordre. Det er nesten sikkert at ingen noen gang vil bli funnet. Men man kan se Hitlers fingeravtrykk overalt når det gjelder den endelige løsning'. [...] Uten Hitler ville 'den endelige løsning' ha vært utenkelig.|note=<ref>Kershaw 2009, s. 505</ref>|Den britiske historikeren [[Ian Kershaw]] i boken ''Skjebnevalg''}}

Det finnes lite skriftlig dokumentasjon om beslutningstaking og iverksetting. Himmler og hans nærmeste medarbeidere bestrebet seg på hemmelighold og unngikk skriftlige ordrer. Det som fantes av skriftlig materiale ble forsøkt ødelagt mot slutten av krigen. Kurt Daluege ga ordre om å ikke nevne konkret antall henrettede over radio av frykt for at det kunne bli avlyttet av britisk etterretning.<ref name="Mason" /><ref>{{Kilde avis|tittel=Jews massacred in Holocaust test-run|avis=The Independent|url=https://www.independent.co.uk/news/jews-massacred-in-holocaust-test-run-1262490.html|besøksdato=2018-11-16|etternavn=|fornavn=|dato=20. mai 1997|side=|språk=en-GB|sitat=}}</ref> 

Høyreradikale holocaustfornektere som [[David Irving]] har utnyttet mangelen på skriftlige bevis for overordnet plan og ordre til å bagatellisere Hitlers rolle.<ref name="NYT1998" />

====Særtrekk ved den nazistisk staten====
Den tyske staten under nazistene var preget av konkurranse mellom ulike bastioner innenfor statsapparatet og var til en viss grad preget av «autoritært anarki» snarere enn den monolittisk «førerstaten» som nazistenes propaganda ga inntrykk av.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 44</ref>

Ifølge [[Ian Kershaw]] dikterte ikke Hitler alle aspekter av tysk politikk, i stedet arbeidet statsapparatet med å tolke og oppfylle Hitlers ønsker («working towards the Führer»). Hitlers ordrer, «Führerbefehle», ble ofte gitt i form av tilsynelatende uvesentlige eller krytptiske bemerkninger, men var viktig for den indre krets for eksempel [[Martin Bormann]] som tok notater. Statsapparatet i det tredje riket var til dels fragmentert i konkurrerende fraksjoner og med uklare kommandolinjer - et «føydalt anarki» ifølge Kershaw.<ref name="Guardian2011">{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/culture/2011/aug/17/ian-kershaw-life-writing-interview|tittel=A life in writing: Ian Kershaw|besøksdato=2018-11-09|dato=2011-08-17|fornavn=Stephen|etternavn=Moss|språk=en|verk=the Guardian}}</ref> <ref>Kershaw, I. (1993). [https://doi.org/10.1017/S0960777300000382 ‘Working Towards the Führer.’Reflections on the Nature of the Hitler Dictatorship]. ''Contemporary European History'', 2(2), 103-118.</ref> Holocaust ble gjennomført av ulike og delvis koordinerte deler av statsapparatet, og disse forskjellige grenene av apparatet var misunnelige på og konkurrerte til dels med hverandre. Auschwitz ble drevet [[SS-Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt]] (SS' økonomiske avdeling), [[Odilo Globocnik]] var SS- og politisjef som i forbindelse med [[Aksjon Reinhardt]] tok ordre direkte fra Himmler og på østfronten ble drapene utført av Einsatzgruppen.<ref name="Mason" />

====Dokumentasjon av planer og ordrer====
[[Fil:Bundesarchiv Bild 192-141, KZ Mauthausen, Himmler begrüßt unbekannten SS-Mann.jpg|miniatyr|Heinrich Himmler var den sentrale lederen for konsentrasjonsleirene og massedrap på jødene. Her under besøk i [[Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir|Mauthausen]]. [[Ernst Kaltenbrunner]] delvis skjult av Himmler. {{byline|Bundesarchiv, Bild 192-141 / CC-BY-SA 3.0 }}]]
Historikerne har forsøkt å rekonstruere ordrer og tidslinje gjennom indirekte kilder som vitnemål fra de politimennene som faktisk utførte henrettelsene. Himmlers, Heydrichs og Dalueges reiser og møter, og hendelser som fulgte i deres fotspor, gir flere holdepunkt for å rekonstruere hvordan ordrene om utryddelsen av jødene ble gitt. <ref name="Breitman" />

I oktober 1939 etter okkupasjonen av Polen beordret Hitler [[Philipp Bouhler]] og [[Karl Brandt]] til å igangsette et [[Aktion T4|program]] for [[eutanasi]] (''Gnadentot'') på  mentalt uhelbredelig syke. Ordren ble skrevet på Hitlers eget brevpapir og tilbakedatert til 1. september. Hitlers ordre av 24. august 1941 er også sikkert dokumentert.<ref name="Mason" />

[[Franz Walter Stahlecker]]s rapporter om Einsatzgruppens virksomhet er et særlig viktig og detaljert dokumentasjon om holocausts tidlige fase. Stahlecker leverte sin første rapport 15. oktober 1941 og der noterte han at i henhold til den grunnleggende ordren ble målet om fullstendig fjerning av jødene iverksatt besluttsomt med alle midler. Stahlecker noterte at det «for øyeblikket» ikke var mulig å utslette jødene uten spor. [[Arthur Nebe]] i Einsatzgruppe B noterte at en løsning på jødeproblemet mens krigen pågår er upraktisk i denne regionen fordi det bare kan løses ved forflytning på grunn av det overveldende antallet jøder.<ref>Headland, R. (1992). ''Messages of Murder: A Study of the Reports of the Einsatzgruppen of the Security Police and the Security Service, 1941-1943.'' Fairleigh Dickinson Univ Press.</ref>{{rp|199}} 

[[Fil:Carta Göring.JPG|miniatyr|Brev fra den tyske riksmarksalk [[Hermann Göring]] til rikssikkerhetssjef [[Reinhard Heydrich]] datert juli 1941, der Göring ønsker en hovedplan for ''Endlösung der Judenfrage'' («[[den endelige løsningen]] på [[jødespørsmålet]]») og lover full støtte til tiltakene.<ref>https://www.ushmm.org/wlc/en/article.php?ModuleId=10007112</ref> Brevet var trolig utformet av Eichmanns avdeling og lagt frem for Göring til godkjenning.<ref name="Overy" />]]
I mai og juni 1941 gikk det ut ordre fra Hitlers hovedkvarter om at på østfronten gjaldt ikke de vanlige reglene for behandling av sivile og krigsfanger.<ref name="Overy" />

De første ukene etter invasjonen av Sovjetunionen ble stort sett bare voksne jødiske menn (i stridsdyktig alder) drept av Einsatzgruppen. [[Yitzhak Arad]] mener at dette styrker hypotesen om at ordren til Einsatzgruppen før invasjonen var begrenset til å drepe menn og at ordren om å drepe alle jøder kom til noen uker etter invasjonen.<ref name="Arad2005">Arad, Y. (2005). [https://www.zfo-online.de/index.php/zfo/article/view/2474 The Murder of the Jews in German-Occupied Lithuania (1941–1944)] {{Wayback|url=https://www.zfo-online.de/index.php/zfo/article/view/2474 |date=20181114060237 }}. ''Zeitschrift für Ostmitteleuropa-Forschung/Journal of East Central European Studies'', 54(1), 56-79.</ref> Einsatzkommando 9 fikk trolig ordren om å inkludere kvinner og barn i massedrapene i slutten av juli 1941. Einsatzkommando 9 var den første enheten som begynte systematiske drap også på kvinner og barn, en endring som indikerte at et totalt folkemord var i gang.<ref name="Kay" />{{rp|413-416}} 

Göring hadde 31. juli 1941 et møte med Heydrich. Dette møtet var trolig på Heydrichs initiativ fordi han trengte Görings signatur. De pågående massakrene bak østfronten hadde fått et slikt omfang at Heydrich trolig måtte involvere større deler av statsapparatet der lederne ventelig ikke ville medvirke uten klar, skriftlig tillatelse fra toppledelsen.<ref name="Mason" />{{rp|549}}

Heydrichs retningslinje for sovjetiske krigsfanger av 17. juli 1941 innebar at alle jøder i krigsfangeleirer skulle skilles ut og henrettes, retningslinjen omfattet jødiske sivile som var internert i krigsfangeleir. I mange sovjetiske byer ble alle menn i «militær alder» (16 til 45 eller 60 år) internert av Wehrmacht og Einsatzkommandoene hadde oppdrag fra Heydrich om å skille ute jøder og andre «utålelige politiske elementer» fra disse.<ref name="Kay" />{{rp|414}}

[[Otto Ohlendorf]], leder for Einsatzgruppe D, fortalte i retten etter krigen at Himmler briefet lederne for Einsatzgruppen tidlig i juni 1941 at en viktig oppgave var å eliminere jøder - menn, kvinner og barn. Ohlendorfs vitnemål kan ha vært en del forsvarsstrategien ved rettsoppgjøret. Det er nokså sikkert at Heydrich 17. juni 1941 briefet lederne for drapskommandoene og noen andre (30-40 personer til sammen) om fjerning av jødene i Sovjetunionen - Heydrich snakket i generelle vendinger. Heydrich beskrev østjødene som «bolsjevismens intellektuelle reservoar».<ref name="Breitman" /> 
[[Fil:Martin Sandberger.jpg|miniatyr|[[Martin Sandberger]] (1911-2010) hevdet ved rettsoppgjøret at Hitler selv hadde utstedt ordren om å drepe jøder, sigøynere og kommunistfunksjonærer av sikkerhetsgrunner. Sandberger ble dømt til døden, benådet og sluppet ut i 1958. Sandbergers far var produksjonssjef hos [[IG Farben]].]]
Einsatzgruppene samarbeidet med Wehrmacht bak østfronten. Det var ikke opplagt at Wehrmacht ville være samarbeidsvillig. Flere rapporter fra Einsatzgruppe B viser til samarbeid med Wehrmacht. [[Arthur Nebe]] noterte at alle avdelinger av Wehrmacht anerkjente og støttet Nebes Einsatzgruppes aktiviteter.<ref name="Kay" />{{rp|417}}

===Motivasjon og psykologi===
====Topplederne====
De tiltalte i Nürnberg forsøkte å opprettholde en fasade som uskyldige og forførte enkeltpersoner, og la opp til å gi inntrykk av Wehrmacht som «ren» og uten noen befatning med krigsforbrytelser.<ref>Neitzel, S. (2008): The Nuremberg Interviews: Conversations with the Defendants and Witnesses. Conducted by Leon Goldensohn. ''War in History'', 15(2), 241-243.</ref> [[Rudolf Höß]] forklarte at Himmler hadde fortalt ham tyskerne måtte utrydde jødene ellers kom jødene til å utrydde tyskerne. Höß anså det ikke som hans oppgave å be om ytterlige begrunnelse.<ref>Hegge, Per Egil: Hvordan nazi-lederne tenkt. ''Aftenposten'', 11. Oktober 2004.</ref> I rettsoppgjør brydde nazilederne seg lite om regimets forbrytelser. [[Hermann Göring]] mente jødene var for fremmede til å bli værende i Tyskland. [[Alfred Rosenberg]] sa at jødene «spyttet på tysk kultur». [[Joachim von Ribbentrop]] skyldte holocaust på jøder som trakk i trådene i USA. [[Walter Funk]] mente russerne gjorde mye verre ting da de inntok Pommern enn de tyskerne noen gang gjorde i Russland. [[Otto Ohlendorf]] insisterte på at de alliertes behandling av tyskerne var minst like ille som skytingen av jødene.<ref name="Goda" />

[[Adolf Eichmann]] ble undersøkt av mange israelske [[psykiater]]e før [[Rettssaken mot Adolf Eichmann|rettssaken mot ham]] i Jerusalem, uten at noen av dem var i stand til å påvise noe unormalt. I forbindelse med [[Nürnbergprosessen|rettssakene i Nürnberg]] ble seksten ledende nazister undersøkt av en psykiater og en [[psykolog]]. Ingen av de 16 ble beskrevet som sadister, men [[Rudolf Hess]] og [[Joachim von Ribbentrop]] ble vurdert som svært forstyrrede personer.<ref>Goldberg, C. (2002). The mortal storm: righteousness and compassion in moral conflict. ''International Journal of Psychotherapy'', 7(3), 265-278.</ref> [[Arthur Seyss-Inquart]] oppnådde 141 i intelligenstesten, høyest av de testede, mot for eksempel [[Ernst Kaltenbrunner]] som skåret lavest (113) blant de som ble testet.<ref>Zillmer, E. A., Archer, R. P., & Castino, R. (1989). Rorschach records of Nazi war criminals: A reanalysis using current scoring and interpretation practices. ''Journal of personality assessment'', 53(1), 85-99.</ref>

====Vanlige tjenestemenn====
Vanlige tjenestemenn i Einsatzgruppen, politiet og hæren viste seg å være langt bedre i stand til å drepe jøder med kaldt blod ble enn det topplederne ventet.<ref name="Snyder2015" /> Flere tusen «vanlige menn» deltok i systematisk massemord som pågikk over flere år. Forskningen har blant vært opptatt av å forklare hvordan og hvorfor gjerningsmennene lydig utførte drapsoppdraget ansikt til ansikt med forsvarsløse og uskyldige kvinner og barn. Saken mot Adolf Eichmann gjorde det tydelig at gjerningsmenn og bakmenn ikke nødvendigvis var sadistiske monstre eller psykologisk avvikende på andre måter. [[Stanley Milgram]] utførte sin [[Milgram-eksperimentet|studie av lydighet]] og han mente at organisert ondskap baserte seg på ansvar for handlingen og utførelsen var adskilt: Den som skjøt ved massegraven eller utløste Zyklon B i gasskammeret følte at han bare var en del av en stor prosess der andre satte målene, tok ansvar og bestemte hva som var moralsk forsvarlig.<ref name="Overy" /> I 1990-årene mente flere forskere at det var viktige forskjeller mellom Milgrams forsøkspersoner og Hitlers bødler: gjerningsmennene hadde vært eksponert for propaganda, de foraktet ofrene, de deltok frivillig i massakrer, de var entusiastiske og i ettertid uttrykte de som regel ikke anger. Holocausts første fase med «primitiv» masseskyting ikke hadde preg av en distansert, byråkratisk prosedyre, det var først i senere faser at holocaust fikk et byråkratisk preg.<ref name="Russell2017" /> 

Enkelte politimenn og soldater satt til å drepe uskyldige ble plaget av samvittigheten, ble alkoholisert og nervesammenbrudd. [[Erich von dem Bach-Zelewski]] skal selv ha fått nerveproblemer som SS' sjefslege mente skrev seg fra medvirkning i massedrapene. Himmler forutså de psykologiske problemene massedrapene kunne forårsake hos bødlene og veiledet kommandantene i felten hvordan byrden på mannskapene kunne lettes.<ref name="Breitman" />

[[Christopher Browning]] studerte en bataljon på 500 vanlige tyske politifolk som drepte 35&nbsp;000 jøder (en stor del kvinner og barn) i løpet av ett år. Browning ble slått av hvor få som uttrykte moralske betenkeligheter ved drapene. Den nederlandske historikeren Dick de Mildt konkluderte med at gjerningsmennene generelt ikke hadde og heller ikke trengte å hate ofrene eller å ha noen ideologisk overbevisning som begrunnet drapene. Mildt skrev at gjerningsmennene vente seg til drap og vold som en daglig rutine. Politimennene returnerte til Tyskland og normal tilværelse der som om massedrapene aldri hadde skjedd.<ref name="Overy" />  

[[Fil:MK34844 Harald Welzer.jpg|miniatyr|Harald Welzer forsker på sosialpsykologien i det tredje riket og hos holocausts gjerningsmenn.{{byline|Martin Kraft, CC BY-SA 3.0}}]]
Den tyske sosialpsykologen [[Harald Welzer]] fremsatte en teori om at i visse situasjoner kunne det å stige ut av gruppen (avstå fra å delta i drap) være psykologisk og moralsk vanskeligere enn å delta i drap på uskyldige. Ved bataljon 45s første massakre nølte politifolkene først, men da kommandanten nøye hadde demonstrert fremgangsmåten ved å skyte et offer, fulgte de menige politifolkene etter; de menige fokuserte på prosedyren og ferdigheten i å skyte på en bestemt måte, de var opptatt av gjøre drapene korrekt snarere enn at det var drap de utførte. En politimann ble kvalm av drepingen han utførte, men ville ikke gå ut av linjen for å kaste opp fordi det ville skape uorden og forstyrre prosedyren. [[Rudolf Höß]] andre la vekt på orden, funksjon og arbeidsdeling i leiren, noe som ifølge forskerne fordelte ansvaret for massemordet samtidig som det skapte forpliktelse til gjennomføring.<ref name="Overy" /> 

[[Daniel Goldhagen]] påpekte at politimennene hadde muligheten til å trekke seg fra skytingene, men bare en liten brøkdel gjorde det noe Goldhagen tolker som et ønske om å drepe jøder. Noen historikere mener at ideologisk indoktrinering og kulturell betinging i det tredje riket spilte en viktig rolle for å viljen til å utføre massakrene. [[Jürgen Matthäus]] konkluderte med at massemord ble en daglig rutine støttet av en felles ideologi der det er vanskelig å påvise den enkeltes motivasjon.<ref name="Overy" />

Den israelske historikeren Yaacov Lozowick trakk i tvil forestillingen om blant andre Adolf Eichmann som vanlige byråkrater uten spesiell motivasjon (en vanlig tolkning av [[Hannah Arendt]]s kjente bok). Lozowick påpekte at folk som Eichmann var ideologisk motivert og tok initiativ og arbeidet langt hardere enn det som var ventet. Lozowick dokumenterte at Hermann Görings kjente direktiv av 30. juli 1941 til Heydrich i RSHA opprinnelig var utformet av Eichmanns avdeling og sendt oppover kommandokjeden (til Göring) for godkjenning.<ref name="Overy" />