Redigerer Øst-Tyskland (avsnitt)

== Kultur ==
Kultur og utdanning i det tidligere DDR var noe staten tok svært alvorlig og kontrollerte nøye. Grunnloven fra 1968 la vekt på en sosialistisk kultur, at arbeiderne skulle ha tilgang til kulturlivet og at kulturarbeidere skulle ha nær kontakt med folkets liv og levnet. «Kroppskultur, sport og turisme er elementer i den sosialistiske kulturen og fremmer en mangfoldig kroppslig og åndelig utvikling hos befolkningen».{{trenger referanse}}

Allerede i 1957 fantes det hele 86 [[teater]], 40 [[symfoniorkester]], {{formatnum:11092}} [[bibliotek]], 284 hjemsteds-, kunst- og naturhistoriske museer, 803 kulturhus, 451 klubbhus, 6 profesjonelle folkekunstgrupper og {{formatnum:3078}} kinoer. I 1988 fantes det {{formatnum:18505}} statlige, fagforenings- og vitenskapelige bibliotek, {{formatnum:1838}} kultur- og klubbhus, 962 ungdomsklubber, 111 musikkskoler, 213 teater, 88 orkester, 808 kinoer, 10 [[kabaret]]teater, 741 museer og 117 dyrehager med eksotiske eller lokale dyrearter.

Teater og kabaret spilte en viktig rolle for folk i det tidligere DDR og det fantes et meget aktivt og dynamisk miljø, først og fremst i [[Berlin]]. Den berømte operaen i [[Dresden]], [[Semperoper]], ble ødelagt under krigen. I 1985 ble den gjenåpnet. [[Friedrichstadt-Palast]] i Berlin er det siste store praktbygget som ble reist i DDR-tiden.

Et spesielt trekk ved kulturlivet i det tidligere DDR var det brede spekteret av rockeband som sang på tysk. Skalaen gikk helt fra soleklare "statsrockeband" som Puhdys til kritiske band som Silly og Renft. Noen grupper som Karat eller City opplevde også internasjonal suksess.

=== Fjernsyn ===
DDR hadde to tv-kanaler; [[DDR 1]] og [[DDR 2]]. Fjernsynet var fullstendig kontrollert av staten og intet ble sendt som ikke var godkjent av regimet; fjernsynet var et helt nødvendig ledd i den totalitære statens propaganda. I DDR kunne alle borgere, så lenge de ikke bodde i et område som lå rundt Dresden (omtalt som [[Tal der Ahnungslosen]], «de uvitendes dal»), se vestfjernsyn. Dette var regimet klar over og forsøkte å møte den påvirkningen som lå i vestprogrammene med propagandaprogrammet [[Der schwarze Kanal]]. Programmet og dets leder, den aristokratiske kommunisten [[Karl-Eduard von Schnitzler]], ble etter hvert beryktet. Historier ble fortalt om at programmet var så upopulært at DDRs kraftstasjoner holdt på å få kortslutning når programmet ble sendt fordi så mange borgere slo av fjernsynsapparatene samtidig.

Det mest kjente nyhetsprogrammet i DDR het [[Aktuelle Kamera]] og det mest populære underholdningsprogrammet het [[Ein Kessel Buntes]].

[[Fil:Tal der Ahnungslosen.png|miniatyr|I rødt de deler av DDR der man ikke kunne motta radio- eller fjersynssignaler fra Vest-Tyskland medregnet Vest-Berlin.]]

=== Musikk ===
Det var lenge forventet at artister sang sanger på tysk i DDR. Dette forandret seg på slutten av 1960-årene. Det var strenge regler for kunstnerisk aktivitet og sensuren ble brukt hele tiden. Bandet Renft, for eksempel, hadde lett for å opptre politisk ukorrekt og ble oppløst.

To av de mest populære gruppene, Puhdys og Karat, formidlet kritiske tanker i sine tekster uten at det ble eksplisitt. Liksom aksepterte grupper opptrådte de hyppig i ungdomsblader som ''Neues Leben'' og ''Magazin''. Andre populære rockegrupper var Wir, City, Silly og Pankow. De fleste av disse artistene ble gitt ut av det statseide plateselskapet AMIGA.

=== Litteratur ===
«Østtysk litteratur» omfatter både litteratur fra DDR og fra tiden som sovjetisk okkupasjonssone 1945–1949. Litteraturen i 45–49 er sterkt preget av sosialistisk realisme og kontrollert av den kommunistiske regjeringen. Litteraturen fra det senere DDR ble i årevis etterpå avvist som «Gutt møter Traktor-litteratur», men den er likevel en av de mest pålitelige kildene til forståelse av det tidlige DDR.<ref name="Tate">Tate, Dennis. ''The East German Novel''. Bath: Bath University Press, 1984.</ref> [[Georg Lukács]] hadde sterk innflytelse på den østtyske litteratur. Hans teorier fungerte som en bro mellom den nødvendige uavhengige kreativiteten til forfatteren og teorien om sosialistisk realisme som var dominerende i Sovjetunionen. Dette banet vei for en østtysk litteratur som var mer uavhengig og original enn i Sovjetunionen.<ref>Tate, Dennis. ''The East German Novel''. Bath: Bath University Press, 1984.1-10.</ref>

I Vest-Tyskland ble 1945 generelt ansett som «År Null», en frase som var ment å definere en ny begynnelse etter nazismens grusomheter, men som også kunne antyde at det var best å glemme det som hadde skjedd. I motsetning til dette mente regimet i den sovjetiske okkupasjonsonen og DDR, at kulturen deres sprang ut av en kommunistisk antifascistisk tradisjon samtidig som den hadde forfedre i den liberale humanistiske kulturelle arv fra 1700- og 1800-tallet. Dette førte til en kombinasjon av eldre borgerlig litterær og nåtidig marxistisk litterær innflytelse.

Litteraturen i '''perioden 1945–1949''' var først og fremst antifascistisk, og ble først skrevet av flyktninger fra det nazistiske Tyskland. Den typiske biografi for en slik forfatter bestod av en aktiv interesse i forsvar av Weimarrepublikken og demokratisk makt mot statsautoritet, fulgt av eksil under nazismen og deretter returnering til den sovjetiske okkupasjonssonen for å støtte opp under utviklingen av en antifascistisk-demokratisk reform gjennom sin litteratur.<ref name="Tate"/>

'''Mellom 1949 og 1961''' ble litteraturen og andre kunstformer en offisiell del av regjeringens planlegging. Kultur og kunst skulle reflektere sosialismens idealer og verdier og fungere som midler i utdannelsen av massene (sosialistisk realisme). Det ble satt opp særlig avdelinger i statsapparatet, som ''Amts für Literatur und Verlagswesen'' (Kontor for litteratur og forlag) og ''Staatlichen Kommission für Kunstangelegenheiten'' (Statlig kunstkommisjon). Litteraturen i 1950-årene tok for seg emner som industrietablering og mønsterarbeidere, og ble kalt ''Aufbau'' (oppbygning, konstruksjon).

Etter at Berlinmuren ble bygget i '''1961''' hersket i årene frem til 1965 en liberal kultur- og ungdomspolitikk. SED-ledelsen lovet ungdommen i sitt Jugendkommunique i 1963 mer selvstendighet og medbestemmelsesrett. På samme tid kunne kritiske musikere og intellektuelle igjen opptre offentlig, som [[Wolf Biermann]] som etter lang tid i stillhet igjen fikk gi konserter.
I det litterære felt gjaldt dette også. Bitterfelder-konferansen i 1959 (som var ment å styrke DDR-litteraturen og gjøre den til en nasjonal litteratur) sammen med det faktum at etter Berlinmurens oppbygging var DDR helt stengt, gav grunnlag for en ny dreining i litteraturen. Brigitte Reimanns ''Ankunft im Alltag'' fra 1961 og [[Christa Wolf]]s ''Der geteilte Himmel'' er typiske eksempler. I disse verkene finner man unge intellektuelle mennesker som mest er opptatt av å bevare og forsvare seg selv. Det er på samme tid en økende tendens til å bruke kvinnelige hovedfigurer.

'''Fra [[1965]]''' ble det igjen gjennomført restriksjoner i kulturpolitikken. Regimekritikeren [[Robert Havemann]] ble i [[1963]] stengt ute fra universitetenes partiledelse og ble i [[1964]] ekskludert fra partiet. I november [[1965]] krevde [[Erich Honecker]], daværende Sekretær for det nasjonale forsvarsråd, på det 11. plenum i [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SEDs]] sentralkomite at «lerretet skulle gjøres rent» og han advarte mot skadelige tendenser, skeptisisme og umoral. Litteraturen som hadde blomstret opp i første halvdel av 1960-årene, fikk et skudd for baugen.

Walter Ulbrichts avgang i '''[[1971]],''' der han ble fortrengt av Erich Honecker, var en viktig hendelse for DDR-litteraturen. Man snakker i denne sammenheng om den andre generasjon. Honecker la frem et liberaliseringsprogram for hele kunst- og litteraturområdet. I begynnelsen fikk DDR-forfatterne mer frihet så lenge landets sosialisme lå som en basis i det de skrev. Viktig i denne sammenhengen er den «subjektive autentisitet», som ble sterkt preget av Christa Wolf (for eksempel i hennes Nachdenken über Christa T, 1968). I Christa Wolfs subjektive autensitetskonsept står ikke lenger sosialismen i forgrunn, men individets problemer i et sosialistisk samfunn.

Liberaliseringsprogrammet fikk en plutselig slutt i 1976 med utvisningen av [[Wolf Biermann]] og fratakelsen av borgerskapet og emigrasjonen av rundt 100 østtyske forfattere, deriblant [[Sarah Kirsch]], [[Günter Kunert]] og [[Reiner Kunze]] som slo seg ned i Vest-Tyskland.

Et viktig begrep i DDR-litteraturen i 1980-årene var ''Prenzlauer-Berg-Forbindelsen''. Dette området i Berlin ble tilholdssted for unge mennesker og deres kunstneriske undergrunn. De uttrykte seg selv gjennom punk, ulovlig performance, multimediaeksperimenter og publisering av uoffisielle magasiner og litteratur. Prenzlauer Berg drog også til seg de som var offisielt stengt ute fra den østtyske kulturen. Mange kjennere anser litteraturen fra denne perioden som den beste i hele DDRs eksistens.<ref>Leeder, Karen. ''Breaking Boundaries: A New Generation of Poets in the GDR''. Oxford: Clarendon Press, 1996. 7–9.</ref>

I 1990 ble DDR og Vest-Tyskland gjenforent. Dette plasserte de østtyske forfatterne i en uvanlig kontekst. Den verdenen de hadde skrevet i var borte. På samme tid ble den verdenen også sett på som irrelevant for fremtiden til den nye forente Tyskland.

==== Kjente forfattere og utvalgte verker ====

* [[Wolf Biermann]]: diktsamlingene ''Die Drahtharfe'' (1965), ''Mit Marx- und Engelszungen'' (1968). Et utvalg på norsk som ''Songar til piggtrådharpe'' (1971)
* [[Jurek Becker]]: ''Jakob løgneren'' (1969, norsk 2004)
* [[Volker Braun]]: ''Ufullendt historie'' (norsk 1979)
* [[Werner Bräunig]]: ''Rummelplatz'' (1965)
* [[Günter de Bruyn]]: ''Ein schwarzer abgrundtiefer See'' (1963)
* [[Franz Fühmann]]: ''Zweiundzwanzig Tage oder Die Hälfte des Lebens''
* [[Peter Hacks]]: ''Die Sorgen und die Macht'' (1960)
* [[Christoph Hein]]: ''Drageblod'' (1985, norsk 1985)
* [[Wolfgang Hilbig]]: ''Eine Übertragung'' (1989)
* [[Stefan Heym]]: ''Collin'' (1979, norsk 1980)
* [[Uwe Johnson]]: ''Dialog over muren'' (norsk 1966), ''Jahrestage'' (1970–1983)
* [[Hermann Kant]]: ''Die Aula'' (1965), ''Der Aufenthalt'' (1977)
* [[Sarah Kirsch]]: ''Rückenwind'' (1976)
* [[Günter Kunert]]: ''Im Namen der Hüte'' (1967)
* [[Reiner Kunze]]: ''Zimmerlautstärke'' (1972), ''De vidunderlige årene'' (1976, norsk 1977)
* [[Irmtraud Morgner]]: ''Leben und Abenteuer der Trobadora Beatrriz nach Zeugnissen ihrer Spielfrau Laura'' (1974)
* [[Heiner Müller]]: ''Philoktet'' (1965)
* [[Dieter Noll]]: ''Werner Holts eventyr'' (1960/1963, norsk 1968)
* [[Ulrich Plenzdorf]]: ''Den unge W.og hans nye lidelser'' (1973, norsk 1974)
* [[Christa Wolf]]: ''Der geteilte Himmel'' (1961), ''Om Christa T.'' (norsk 1970), ''Kassandra'' (1983, norsk 1985), ''Medea, stemmer'' (1996, norsk 1998)

=== Idrett ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1988-0105-018, Katarina Witt.jpg|miniatyr|venstre|upright|[[Katarina Witt]], kunstløperske {{Byline|Wolfgang Thieme, Deutsches Bundesarchiv, 5. januar 1988}}]]

Idrett hadde en fremtredende rolle i DDR. I barnehager og skoler var det sportslige utdanningsprogrammer. Dette skulle ivareta folkets sunnhet, men ble også brukt som en systematisk talentjakt med det mål å finne mennesker med talent for toppidrett. Utdanningen skjedde videre på særlige «barne- og ungdomssportskoler» ''(Kinder- und Jugendsportschulen)''. Den idrettsmedisinske tjenesten ''(Sportsmedizinische Dienst der DDR)'' var et medisinsk nettverk for å utvikle talenter.

Systemet oppfordret til masseidrett. [[Walter Ulbricht]]s uttalelse: «Alle på et sted skal en gang i uken drive sport» lå til grunn for dette. Etter hvert ble «en gang» til «flere ganger».
I 1988 fantes det {{formatnum:10674}} sportsklubber med nesten 3,8 millioner aktive, {{formatnum:159006}} idrettsdommere og {{formatnum:264689}} øvelsesledere. Det fantes 330 idrettsstadioner og {{formatnum:1220}} sportsplasser. I krets- og distriktsleker deltok i 1988 til sammen {{formatnum:1064000}} barn og ungdom.<ref name="stjbddr89"/>

I 1974 iverksatte DDRs ledelse et dopingprogram for å kunne øke prestasjonene. Programmet var svært omfattende og gjennomsyret snart DDRs eliteidrett på alle plan. Toppidrettsutøvere ble dopet systematisk gjennom hele sin idrettskarriere. Dopingsystemet hadde betegnelsen [[Staatsplanthema 14.25]] og ble først offentlig kjent etter murens fall.

DDR-ledelsen forsøkte med statens imponerende resultater i idrett å oppnå en anerkjennelse av landet. Under [[Sommer-OL 1968|de olympiske leker i 1968 i Mexico]] fikk DDR 25 medaljer, i [[Sommer-OL 1972|1972 i München]] 66 medaljer og i [[Sommer-OL 1988|1988 i Seoul]] 102 medaljer. Fra 1986 til 1988 hadde landet 90 verdensmestre og 77 europamestre.<ref name="stjbddr89"/>

{{Utdypende artikkel|DDRs herrelandslag i fotball}}

Innen fotball var det først og fremst i OL at landet gjorde det godt. DDR kvalifiserte seg kun til ett fotball-vm; [[VM i fotball 1974|Vest-Tyskland 1974]], selv om laget alltid var en respektert motstander i kvalifiseringsrundende. I [[VM i fotball 1974|Vest-Tyskland 1974]] oppnådde {{F|DDR|DDRs landslag}} sin største suksess i VM-fotballens historie da det slo {{F|Tyskland|Vest-Tyskland}} 1–0, etter en scoring av [[Jürgen Sparwasser]]. DDR ble slått ut i andre runde og Vest-Tyskland vant VM dette året, men regimet brukte seieren for alt den var verdt. Sparwasser flyktet fra DDR i [[1988]].