Redigerer Norge under andre verdenskrig (avsnitt)

== Etterspill ==
[[Fil:Tyskere på sykkel..jpg|thumb|Tyske soldater forlater Oslo 19. mai 1945 på sykkel.]]
Ved fredsoppgjøret ble Norge, på grunn av sin innsats på alliert side, listet opp som en av seierherrene i krigen, i motsetning til for eksempel Danmark. Dette er imidlertid kontroversielt. På [[Paristraktatene (1947)|Paris-konferansen]] ville blant annet Sovjetunionen nekte Norge krigserstatning, fordi Norge angivelig ikke hadde deltatt i krigen. Historieprofessor [[Hans Fredrik Dahl]] har gått så langt som å si det slik: «Norge vant så visst ingen krig. Vi var ikke i krig. Vi var ikke engang alliert med seierherren.»<ref>[[Kjell Fjørtoft]], ''Oppgjøret som ikke tok slutt'', Gyldendal Norsk Forlag, 1997, s. 113</ref> Den allmenne oppfatning er likevel både i Norge og utlandet at Norge var en av de allierte.{{Tr}}

Fra 1947 deltok Norge ved [[Tysklandsbrigaden]] i okkupasjonen av Tyskland. Det norske bidraget til okkupasjonen inngikk i en avtale med Storbritannia om britiske våpenleveranser til det frigjorte Norge. 

I 1951 samlet de norske myndighetene de sovjetiske krigsgravene fra Nord-Norge på [[Tjøtta sovjetiske krigsgravplass]] i den omstridte [[Operasjon Asfalt]].<ref>{{Kilde www |url=http://touch.abcnyheter.no/nyheter/2013/07/08/177077/har-sporet-opp-navnene-til-over-3350-ukjente-krigshelter |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2016-01-12 |arkiv-dato=2021-03-13 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210313195537/https://www.abcnyheter.no/nyheter/2013/07/08/177077/har-sporet-opp-navnene-til-over-3350-ukjente-krigshelter |url-status=død }}</ref><ref>{{Kilde www|tittel = 60 års taushet og tristesse|url = http://www.dagbladet.no/2013/07/04/kultur/meninger/hovedkronikk/kronikk/krigsfanger/28032175/|verk = Dagbladet.no|besøksdato = 2016-01-14}}</ref> Myndighetene fryktet at krigsgravene skulle brukes som påskudd for sovjetiske agenter til å reise rundt i landet.<ref>{{Kilde avis|tittel = Hvor mange vet at det ligger tusenvis av krigsofre på et bortgjemt sted på Tjøtta?|avis = Aftenposten A-magasinet|url = http://www.aftenposten.no/amagasinet/Hvor-mange-vet-at-det-ligger-tusenvis-av-krigsofre-pa-et-bortgjemt-sted-pa-Tjotta-7170915.html|dato = 29. april 2013|side = }}</ref>

I 1945-1946 ble det i Norge gitt ut 132 sakprosabøker om andre verdenskrig. Omkring frigjøringsjubileet i 1985 ble det gitt ut omkring 50 bøker årlig. I 2020 ble det gitt ut 60 bøker om krigen.<ref>{{Kilde www|url=https://prosa.no/artikler/essay/over-til-krigen-sakprosa-om-andre-verdenskrig-75-ar-etter-frigjoringen|tittel=Over til krigen. Sakprosa om andre verdenskrig 75 år etter frigjøringen|besøksdato=2021-12-17|dato=14. desember 2020|fornavn=Av Guri|etternavn=Hjeltnes|språk=nb|verk=Prosa}}</ref>

=== Rettsoppgjør ===
{{Utdypende artikkel|Det norske landssvikoppgjøret}}
Jonas Lie, [[Heinrich Fehlis]], Josef Terboven og [[Wilhelm Redieß]] begikk selvmord før de kunne stilles til ansvar.

Etter krigen startet et omfattende [[det norske landssvikoppgjøret|rettsoppgjør]] hvor omkring 46&nbsp;000 personer ble straffet. Omkring 17&nbsp;000 ble fengslet og 37 personer (25 norske, 12 tyske) ble henrettet.<ref name="Skodvin8" /> Sammenlignet med andre land var rettsoppgjøret i Norge omfattende blant annet på grunn av at medlemskap i partiet Nasjonal Samling ble ansett som landssvik. Straffene i rettsoppgjøret var ikke hardere enn i andre land,{{Tr}} og det er i ettertid sett på{{Hvem|hvem ser det slik?}} som å ha foregått etter rettsstatlige prinsipper.{{Tr}}

Rettsoppgjøret har vært kritisert på forskjellige grunnlag: tvil om [[Elverumsfullmakten]] var gyldig{{Tr}}; tvil om forordningene som rettsoppgjøret bygde på var tilbakevirkende, noe som er forbudt ifølge [[Norges Grunnlov|Grunnloven]]{{Tr}}; og spørsmålet om Norge kapitulerte eller ikke 10. juni 1940.{{Tr}} Det blir også hevdet{{Hvem}} at landssvikerne var syndebukker, mens personer i forsvar, regjering og andre etater som sviktet slapp billig unna.{{Tr}} Et omfattende økonomisk samarbeide med okkupanten ble heller ikke rettsforfulgt. 

[[Det norske landssvikoppgjøret|Rettsoppgjøret]] etter krigen var omstridt i samtiden, og er også blitt kritisert i ettertid. Lover ble gitt tilbakevirkende kraft. Dette gjaldt blant annet spørsmålet om kollektiv skyld og at rettsoppgjøret ble for lemfeldig, slik at blant annet økonomiske forbrytere slapp for lett unna.<noinclude><ref>[https://web.archive.org/web/20051109173134/http://www.skup.no/Metoderapporter/SKUP-metoderapporter_for_2004/933Metoderapport.doc skup.no/metoderapport: -Norsk Hydro i tett og aktivt samarbeid med Hitlers tyske rike]</ref></noinclude></onlyinclude> Det vakte også oppsikt at noen fikk forelegg og stemplet som landssviker for å ha vært passivt medlem i NS.<ref>[https://archive.today/20120526202349/http://tb.no/arkiv/juletrer-invektiver-og-mai-1945-1.1123850?startdate=01.10.2010 Tønsberg Blad - Juletrær, invektiver og mai 1945]</ref>

Mange barn av tyske soldater og norske mødre («[[krigsbarn]]») opplevde også forfølgelse og diskriminering. Til tross for at Norge er et av de land som slapp billigst fra krigen, var de norske oppgjørene med folk som hadde sympatisert eller samarbeidet med [[aksemaktene]] langt mer omfattende enn i de fleste vesteuropeiske land{{Tr}}. Forfølgelse av kvinner og barn av tyske soldater er også nesten ukjent i land som Danmark.{{Tr}}

I perioden fra frigjøringsdagen fram til april 1946 ble mellom 3&nbsp;000 og 5&nbsp;000 kvinner, omtalt som «[[tyskertøs]]er», internert i egne leirer uten lov og dom. Ifølge Olsen er tallet usikkert, men han mener at 3000-5000 er lavt anslag. I mai 1945 anholdt politiet i Oslo om lag 1000 tyskerjenter, de fleste ble sluppet fri etter noen dager. Kvinner som hadde hatt romantisk omgang med tyskere ble oppsagt fra sine stillinger. En del tyskerjenter ble utsatt for skamklipping og lignende behandling av allmuen, når slike overgrep ble anmeldt til politiet ble saken henlagt.<ref name=":1">{{Kilde bok|tittel=Da freden brøt løs. Norske myndigheters behandling av tyskerjenter|etternavn=Olsen|fornavn=Kåre|verk=I krigens kjølvann. Nye sider ved norsk krigshistorie og etterkrigstid|utgiver=Universitetsforlaget|år=1999|isbn=|redaktør-etternavn=Ugelvik-Larsen|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=11}}</ref> Offisielt ble dette gjort for å beskytte kvinnene mot reaksjoner fra befolkningen for deres kontakt med tyske soldater og offiserer under krigen. En annen offisiell begrunnelse var behovet for å unngå spredning av kjønnssykdommer. Det antas at mellom 40&nbsp;000 og 50&nbsp;000 norske kvinner hadde omgang med tyskerne.

[[Jakob Sporrenberg]] var SS- og politisjef for Sør-Norge i okkupasjonens siste halvår. Han ble arrestert av britiske styrker i Norge, dømt i Warszawa for ledelse av operasjon ''Erntefest'' (der 43000 jødiske polakker ble henrettet i løpet av en dag) og hengt.<ref name="Emberland, T. 2012"/><ref name="Bohn, R. 2009"/><ref>Blood, P. W. (2006). ''Hitler's bandit hunters: the SS and the Nazi occupation of Europe.'' Potomac Books, Inc..</ref>

=== Deportasjon av jødene ===
{{Utdypende artikkel|Holocaust i Norge}}
[[Marte Michelet]] mener at likegyldighet og mangel på empati med jødene var avgjørende for at jødedeportasjonene kunne gjennomføres så lett i Norge.<ref>''Ny Tid'', 31. oktober 2014.</ref> Antisemittismen hindret jøder å bli fullverdige medlemmer av samfunnet, NS var aktive pådrivere i Norges bidrag til holocaust og de overlevende jødene ble møtt av liten forståelse da de kom hjem til Norge.<ref>Sven-Egil Omdal: [http://www.aftenbladet.no/meninger/omdal/Den-svarteste-norske-historien-3541223.html Den svarteste norske historien] {{Wayback|url=http://www.aftenbladet.no/meninger/omdal/Den-svarteste-norske-historien-3541223.html |date=20150408111806 }}, ''Stavanger Aftenblad'', 21. oktober 2014.</ref> Motstandsbevegelsen og regjeringen i London så ikke beskyttelse av jødene som en prioritert oppgave ifølge Michelet. Finn Koren ved den norske legasjonen i Sveits informerte i august 1942 [[Trygve Lie]] om meldinger i massemord ved gassing, 27. november 1942 ba World Jewish Congress om at radiosendingene fra London skulle inneholde appeller til Norge om å redde jødene. Utenriksminister Lie avslo et par dager senere.<ref>Dag og Tid 24. oktober 2014.</ref>

Så sent som på 1990-tallet ble spørsmålet om beslaglagt eiendom tilhørende deporterte jøder drøftet gjennom en offentlig utredning.<ref>NOU 1997: 22, ''Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig.'' Utvalg oppnevnt av Justisdepartementet, 1996.</ref> Bakgrunnen for utvalget var artikkelen «Det norske jøderanet» i ''Dagens Næringsliv'' i 1995.<ref name="Enstad">[http://www.prosa.no/essay/historiens-etterdonninger/ Johannes Due Enstad: Historiens etterdønninger] [[Prosa (tidsskrift)|Prosa]], 2012.</ref> [[Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter|HL-senteret]] ble opprettet etter utredningen og den politiske behandlingen.<ref>{{Kilde www|tittel = Om HL-senteret - HL-senteret|url = http://www.hlsenteret.no/om/|verk = www.hlsenteret.no|besøksdato = 2016-01-14}}</ref>

[[Synne Corell]] mener at det tidlige verket av Sverre Steens populærhistoriske verk relativiserer jødenes skjebne, mens Magne Skodvins åttebindsverk fra 1980-tallet ikke identifiserer nordmenns medvirkning til deportasjonen, til forskjell fra ''Norsk krigsleksikon 1940-1945'' (redigert av [[Hans Fredrik Dahl]], [[Guri Hjeltnes]], Berit Nøkleby, [[Nils Johan Ringdal]] og [[Øystein Sørensen]], 1995) som detaljert undersøker nordmenns delaktighet.<ref name="Enstad" /><ref>Synne Corell: ''Krigens ettertid. Okkupasjonshistorien i norske historiebøker.'' Spartacus Forlag 2011.</ref>

=== Nortraship og sjøfolkene ===
[[Nortraships Sjømannsfond|Nortraships hemmelige fond]] ble opprettet under krigen, og sjøfolkene oppfattet at dette var deres penger som skulle utbetales etter krigen.{{Tr}} Norske regjeringer var etter krigen ikke av samme oppfatning, og saken havnet i Høyesterett der krigsseilerne tapte. Stortinget bevilget i 1972 krigsseilerne en [[ex gratia]] utbetaling. I 1979 ble [[Deltagermedaljen]], [[Krigsmedaljen]] og [[Haakon VIIs Frihetsmedalje]] tildelt krigsseilere. Mange krigsseilere var da allerede døde og familiene mottok medaljene post mortem i posten.{{Tr}} I 2013 avduket forsvarsminister [[Anne-Grete Strøm-Erichsen]] et minnesmerke over krigsseilerne i Fredsparken i [[Risør]]. Hun fremførte i talen en unnskyldning på vegne av det norske samfunn over manglende forståelse for betydningen krigsseilernes innsats hadde for krigsutfallet, og for den dårlige behandlingen krigsseilerne fikk i Norge i etterkrigstiden.<ref>[https://www.regjeringen.no/nb/aktuelt/mote-med-krigsseilere-og-parorende-risor/id733139/ Tale av forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i Risør 3. august 2013 Publisert på Regjeringen.no]</ref>

=== Utenlandske krigsfanger og slavearbeidere ===
{{Utdypende artikkel|Sovjetiske fanger i Norge under andre verdenskrig}}
{{Utdypende artikkel|Jugoslaviske fanger i Norge under andre verdenskrig}}
{{Utdypende artikkel|Okkupasjonsmaktens fangeleirer og fengsler i Norge}}
Sovjetiske og jugoslaviske fanger ble brukt som slavearbeidere på «[[Blodveien]]» og Nordlandsbanen. Historikeren [[Pål Nygaard]] mener det bare er en halv sannhet at NSB og Vegvesenet ble tvunget til samarbeidet, og det var ingen gransking av etatene etter krigen. De jugoslaviske fangene (som Vegvesenet brukte) ble ansett som politiske fanger og underlagt SS'. Jugoslavene arbeidet på Elsfjord-Korgen strekningen, på Bjørnefjellveien og på veien mellom Karasjok og Finland. Firma som Veidekke og Hesselberg samarbeidet med okkupasjonsmakten. Også i lettmetallindustrien var det tvangsarbeidere. Norsk Hydro hadde nært samarbeid med [[IG Farben]] som var en viktig del av den tyske krigsindustrien. Historikeren [[Anette H. Storeide]] mener Norsk Hydro samarbeidet med okkupasjonsmakten av pragmatiske grunner. Det såkalte [[Oslo-konsortiet]] fikk etter krigen beholde Hydro-aksjene og gevinsten. [[Marianne Neerland Soleim]] mener norske myndigheter etter krigen bagatelliserte verdien av slavearbeidet.<ref name="Klassekampen, 27. februar 2015"/> [[Bjørn Westlie]] har i en bok (''Fangene som forsvant'', Spartacus, 2015) dokumentert at NSBs ledelse skriftlig aksepterte bruk av krigsfanger. Blant annet etterlyste NSB flere russiske fanger til Trondheim. [[Espen Søbye]] mener at NSB ikke har fortiet denne delen av krigshistorien og blant annet omtalt i NSBs jubileumsbok.<ref>Søbye, Espen: «Fanget av fortelling, ødelagt av slurv?» ''Morgenbladet'', 27. februar 2015.</ref>

Historiker Ole-Jacob Abraham mener språkproblemet er en årsak til manglende interesse for forskning på russerfangene. En annen grunn var trolig at Sovjets krigsinnsats ble nedtonet under [[den kalde krigen]] 1945–1991, som gjorde det vanskelig å fremheve hvor mye sovjetborgerne ofret. Norske historikere har hatt et nasjonalt perspektiv når temaet er krigen ifølge Abraham.<ref>Ole-Jacob Abraham: [http://www.idunn.no/ht/2009/02/art07  Russarfangane – mytar, fakta og nyansar] ''Historisk Tidsskrift'' 2009:02, s. 295</ref>

=== Krigsskadeerstatning ===

En fordeling av tysk krigsskadeserstatning til allierte stater ble vedtatt i Parisavtalen fra 1946. Det norske kravet var på 3,76 millarder dollar, i amerikansk 1938-valuta. Erstatningene ble delt i to kategorier, og Norge ble tildelt 1,3 % av den totale erstatningen i Kategori A og 1,9 % i Kategori B. Kategori B var industrielle og finansielle midler som skulle hentes ut fra Tyskland, inkludert skip. Kategori A inneholdt alle erstatningsformer som ikke var dekket av Kategori B. Norge fikk i 1949 utbetalt vel 14 millioner dollar (1938-valuta). Til erstatning for en krigsforlist flåte fikk landet en del mindre skip, 
på til sammen under {{formatnum:100000}} bruttotonn.<ref name=SA551206>{{kilde www|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Historien om de tyske erstatningsbetalingene |utgiver=Stavanger Aftenblad 6. desember 1955 (krever abonnement)|besøksdato=2020-10-08 }}</ref> 

Parisavtalen inneholdt ikke bestemmelser om erstatning til enkeltpersoner. Krav fra enkeltpersoner ble først avvist av de tyske myndighetene, som mente at disse kravene måtte regnes som avskrevet, etter at statene hadde fått erstatning. Dette ble ikke akseptert, verken i Norge eller i andre land. Det norske Utenriksdepartementet framholdt i 1956 at de individuelle kravene ikke var frafalt, men utsatt til videre forhandlinger.<ref name=SA560314>{{kilde www|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Erstatningskravet fra de norske tysklandsfangene må fremmes |utgiver=Stavanger Aftenblad 14. mars 1956 (krever abonnement)|besøksdato=2020-10-08 }}</ref> Den norske interesseorganisasjonen [[Erstatningsrådet]] ble stiftet i 1955 av tidligere politiske fanger for å arbeide for krigsskadeserstatning fra Tyskland. Etter forhandlinger mellom flere land og Forbundsrepublikken Tyskland betalte Tyskland i 1960 til Norge et samlet beløp på 60 millioner tyske mark (vel 102 millioner norske kroner i 1960), og dette beløpet ble fordelt av norske myndigheter mellom tidligere fanger og etterlatte.<ref name=AP600801>{{kilde www|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Fangeerstatningen |utgiver=Aftenposten 1. august 1960 (krever abonnement)|besøksdato=2020-03-10 }}</ref>