Redigerer Norges petroleumshistorie (avsnitt)

=== CO2-utslipp og elektrifisering ===

Energibehovet på svært mange plattformer blir dekket gjennom drift av små gasskraftverk, og forbrenningen av gass produserer CO<sub>2</sub>.  Petroleumsvirksomheten bidrar med en stor andel av norsk CO<sub>2</sub>-produksjon, og andelen har gjennom mange år vært økende. Virksomheten har også et betydelig utslipp av andre typer [[klimagass]]er.<ref name=ST94/>  I 2021 er det anslått at petroleumsvirksomheten bidrar med 28 % av samlede utslipp av klimagasser.<ref name=DT210409>{{kilde avis| tittel=Når oljen går på straum |avis=Dag og Tid |dato=2021-04-09}}</ref> Idéen om å tilføre plattformer strøm fra land for å redusere utslippene har derfor vært diskutert lenge.

I 1991 innførte regjeringen Brundtland [[CO2-avgift]] på utslipp fra petroleumsvirksomheten.<ref>{{kilde www| url=https://www.regjeringen.no/no/tema/okonomi-og-budsjett/skatter-og-avgifter/veibruksavgift-pa-drivstoff/co2-avgiften/id2603484/ |tittel=CO2-avgiften |utgiver=regjeringen.no |besøksdato=2021-04-09}}</ref> Norge undertegnet [[Kyoto-avtalen]] i 1997 og var dermed forpliktet til å redusere utslipp av klimagasser.  [[Klimakvote]]r er et viktig nasjonalt og internasjonalt virkemiddel for å redusere utslipp av CO<sub>2</sub>, og petroleumsvirksomheten har inngått som en del av dette systemet siden 2008. Reduksjon av nasjonal produksjon av karbondioksid ble en viktig pådriver for et politisk krav om å elektrifisere felt på sokkelen.

Troll A-plattformen fikk strøm i fra land i 1996, men dette hadde en teknisk motivasjon og var ikke basert på klima-argument.  Samme år vedtok Stortinget at alle nye utbygginger skal legge fram en oversikt over kostnaden med å gjennomføre en elektrifisering fra land.<ref name=ST94/>  Gjøafeltet fikk strøm fra land i 2010 og Valhallfeltet i 2013.  Generelt var det stor motstand fra både oljeselskaper og fra LO og NHO mot å gjennomføre elektrifisering, i frykt for både økte kostnader og forsinkelser i gjennomføring av prosjekter.<ref name=DT210409/>

Økende avgiftsnivå og varsel om ytterligere økninger, sammen med et ønske om en grønnere profil, har gitt selskapene egeninteresse i å gjennomføre elektrifisering, og holdningen er langt på vei snudd til positiv interesse.  
Når feltene blir mer modne, vil produksjonsmetodene ofte være mer energikrevende, og CO<sub>2</sub>-avgiften kan bli styrende for levetiden til feltene. I 2018 la Equinor fram planer for å elektrifisere de to andre Troll-plattformene samt Sleipner.  I 2020 gikk selskapet ut med et løfte om å redusere samlede utslipp fra plattformer og landanlegg med 40 % innen 2030, 70 % innen 2040 og mot nær nullutslipp i 2050.<ref name=DT210409/> 
Havvindparken [[Hywind Tampen]] skal bidra med en tredjedel av energibehovet til feltene Snorre og Gullfaks.

Mens interessen for strøm i oljeselskapene har snudd til det positive, har elektrifiseringen fra andre hold blitt møtt med stigende skepsis. Elektrifiseringen reduserer ''nasjonale'' utslipp, mens den ''globale''
klimaeffekten kanskje er tvilsom.  Elektrifiseringen kan bidra til forlenget levetid for feltene og en forlengelse av petroleumsalderen.<ref name=DT210409/>