Redigerer Holocaust (avsnitt)

==Etterspill==
[[Fil:CHILDREN WITH THE AUSCHWITZ CAMP NUMBER ON THEIR ARMS ON BOARD THE "MATAROA" IN HAIFA PORT. יהודים, ניצולי שואה ממחנה אושוויץ, מגיעים לנמל חיפה על גביD820-069.jpg|miniatyr|Unge gutter med fangenummer fra Auschwitz tatovert ankommer [[Haifa]] med «Mataroa», juli 1945.{{byline|Zoltan Kluger/National Photo Collection of Israel}}]]
Etter krigen var det rundt {{formatnum:374000}} jødiske ''displaced persons'' som hadde overlevd holocaust. Flertallet av disse reiste til [[Israel]] og innen 1953 hadde {{formatnum:140000}} reist til USA.<ref name="McKale" />{{rp|10}}
Omkring 20&nbsp;000 jøder vendte tilbake til Tsjekkoslovakia sommeren 1945, litt over 10 % av den jødiske befolkningen fra før krigen. Deres eiendom var beslaglagt av nazistene. Jøder innvandret også fra [[Karpato-Ruthenia]] som Sovjetunionen hadde annektert. Jøder ble ikke tatt godt i mot Tsjekkoslovakia og andre østeuropeiske land etter krigen.<ref name="ReferenceG"/> Mange av de overlevende jøder ønsket å forlate Europa. USA og Storbritannia tok i mot bare et lite antall. Mange tusen reiste til [[Palestinamandatet|Palestina]] (mot Storbritannias ønske) og [[Israel]] da staten ble opprettet i 1948. Tyskland betalte erstatningsbeløp til Israel.<ref name="Grant" />

Auschwitz er særlig godt kjent og dokumentert fordi det var både en arbeidsleir og en utryddelsesleir, og fordi det var relativt mange overlevende vesteuropeiske jøder. Bare to-tre personer overlevde Belzec der over {{formatnum:400000}} ble drept. Til sammen var det få overlevende fra Treblinka, Sobibor og Belzec. Overlevende og vitner som havnet bak jernteppet fikk ikke fortelle historien om holocaust som historien om massedrap på jødene. [[Vasilij Grossman]] kom til Treblinka med den Røde arme i september 1944, men Stalin insisterte på at utryddelsen av jødene måtte fremstilles som en lidelse «borgere» gjennomgikk. [[Timothy Snyder]] skriver at det tyske regimet med vilje lot omkring 3 millioner sovjetiske krigsfanger dø av sult og sykdom. Ifølge Snyder har dette massemordet kommet i skyggen av holocaust, og uten holocaust ville det gått inn i historien som den største krigsforbrytelsen. Tyske styrker massakrerte dessuten omkring {{formatnum:350000}} hviterussere, og et litt mindre antall polske og jugoslaviske sivile.<ref name="Snyder" /> 

I Auschwitz var det 6000 overlevende da de sovjetisk styrkene kom frem, i tillegg hadde hundretusen blitt flyttet vestover til Tyskland. I Auschwitz fantes store mengder bevis for ugjerningene, blant annet {{formatnum:836255}} kåper/kjoler og syv tonn menneskehår. Den røde arme frigjorde Majdanek i juli 1944 og tyskerne hadde bare ødelagt krematoriene slik at Majdanek er den best bevarte ved siden av Auschwitz. Mange av de kjente bildene skriver seg fra Buchenwald og Bergen-Belsen, leirer som ikke primært var utryddelsesleirer, og som ble grundig fotografert av britiske og amerikanske styrker. Mange av de overlevende fra Auschwitz befant seg i krigens sluttfase i leirer som ble frigjort av britiske og amerikanske styrker.<ref name="Grant" /> Britiske soldater trodde Bergen-Belsen var en utryddelsesleir da de fant tusenvis av syke og døende sammen med hauger av lik.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 67</ref> Etter opprøret i Treblinka 2. august 1943 rømte et 200 og et titalls av disse overlevde og fortalte om forholdene i leiren.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Steiner, Jean-Francois | utgivelsesår = 1968 | tittel = Opprøret i Treblinka | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011041108121 | side = }}</ref>

{{sitat|Det var selvfølgelig en meget spesiell og grusom ordre. Likevel forekom det meg at begrunnelsen for utryddelsesprogrammet var riktig. Jeg tenkte ikke over det da det pågikk, jeg hadde mottatt en ordre og måtte utføre den. Om masseutryddelsen av jødene var nødvendig eller ikke, var ikke noe jeg kunne tillate meg å ha en oppfatning om.|Rudolf Höß under rettsoppgjøret<ref name="Grant" />{{rp|side=55}}}}

===Sovjetunionen===
Omkring 2 millioner jøder ble drept på okkupert sovjetisk territorium. Sovjetiske myndigheter omtalte etter krigen ikke jødene som en særskilt gruppe ofre og de ble i stedet slått sammen med andre offer til en stor kategori sivile «sovjetiske borgere» myrdet av tyskerne. Sovjetisk litteratur brukt de første 50 år etter krigen ikke «holocaust», men «tilintetgjørelse» eller «katastrofe». Antisemittisme ble en del av sovjetisk politikk etter krigen blant annet på grunn av [[den kalde krigen]] og forholdet til Israel. Sovjetunionen støttet opprinnelig opprettelse av staten Israel, men gikk senere over til å fordømme støtte til Israel som «borgerlig nasjonalisme». Jøder ble i Sovjetunionen omtalt som upatriotiske, rotløse og kosmopolitter; antallet jøder i statsapparatet og utdanningssystemet ble begrenset. Anti-semittismen i selve Sovjetunionen ble gjenspeilet i satellittstatene i Øst-Europa blant i form i skueprosesser der personer ble anklaget for å være «sionistiske konspiratører». Myndighetene ville for eksempel ikke anerkjenne [[Babij Jar]] som et jødisk gravsted. Da sovjetiske myndigheter oppdaget at nesten alle de døde i Babij Jar var jøder, ville de ikke sette opp et minnesmerke og satte i stedet i gang oppføring av et idrettsanlegg.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=The black book and the Holocaust|publikasjon=Journal of Genocide Research|doi=10.1080/14623529908413969|url=https://doi.org/10.1080/14623529908413969|dato=1999-11-01|forfattere=|fornavn=Harvey|etternavn=Asher|via=|serie=3|bind=1|hefte=|sider=401–416|issn=1462-3528|besøksdato=2019-11-24|sitat=More than two million Jews died in the Holocaust in the occupied territories of the Soviet Union. Despite this enormous loss of life, most Soviet writings on World War II did not treat the Holocaust as a uniquely Jewish phenomenon.}}
</ref><ref name="NYT1981" />

===Polen===
I 1998 opprettet Polens nasjonalforsamling et eget institutt, Instytut Pamięci Narodowej (IPN), for den nære historie, årene 1939 til 1990 da Polen ble utsatt for tysk og sovjetisk undertrykking. IPN har et par tusen ansatte og driver forskning, opplysning og etterforskning. Vinteren 2018 utvidet nasjonalforsamlingen loven om IPN og gjorde det straffbart å hevde at Polen medvirket til nazistenes ugjerninger på polsk jord. Samtidig ble det straffbart å hevde at ukrainske nasjonalister (i Volhynja og Øst-Galicia) ikke deltok i drap på jøder der. Blant de ukrainske nasjonalistene og antatt medhjelper for nazistene var [[Stepan Bandera]] som regnes som en helt i Ukraina.<ref>Holm-Hansen, Jørn: Polens nye fortid. ''Klassekampen'', 19. juni 2018, s12.</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.washingtonpost.com/news/worldviews/wp/2018/01/27/it-could-soon-be-a-crime-to-blame-poland-for-nazi-atrocities-and-israel-is-appalled/|tittel=Israel and Poland try to tamp down tensions after Poland’s ‘death camp’ law sparks Israeli outrage|besøksdato=2018-10-25|forfattere=|dato=28. januar 2018|etternavn=|språk=en|verk=Washington Post|forlag=|sitat=}}</ref>

===Ukraina===

Ukraina var del av Sovjetunionen etter krigen og der ble ikke holocaust minnet spesielt. Det er stadig en tendens til ikke å se holocaust som en del av landets historie. Myndighetene i Ukraina har ikke tatt ansvar for minnesmerker som er avhengig av frivillige.<ref name=":8" />

===Den tyske historikerstriden===
I 1980-årene pågikk den tyske [[historikerstriden]] (''[[Historikerstreit]]'') med [[Ernst Nolte]] i spissen på den politiske høyresiden. Nolte mente at holocaust i ettertiden var kommet ut av proporsjoner som noe unikt og burde i stedet jevnføres særlig med bolsjevikenes overgrep etter revolusjonen og i mellomkrigstiden samt den røde hærs atferd ved fremrykking gjennom Polen og Østprøyssen. Mot dette sto folk på den politiske venstresiden blant andre [[Jürgen Habermas]] og [[Eberhard Jäckel]].<ref>Eley, G. (1988). Nazism, politics and the image of the past: Thoughts on the West German Historikerstreit 1986-1987. ''Past & Present'', nummer 121, side 171-208.</ref> [[Omer Bartov]] skrev i ''[[New Republic]]'' 29. april 1996: «Det som var – og er – uten sidestykke ved Holocaust (...) var den industrielle drepingen av millioner av mennesker i dødsfabrikker, beordret av en moderne stat, organisert av et pliktoppfyllende byråkrati, og støttet av et lovlydig, patriotisk, «sivilisert» samfunn.»<ref>Robert Gellatny: ''Lenin, Stalin og Hitler''(s. 470), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-04-12821-8</ref> Som svar til den tyske filosofen [[Ernst Nolte]] som hevdet at holocaust ikke var unikt, skrev den tyske historikeren [[Eberhard Jäckel]] i 1986 at «det nasjonalsosialistiske drapet på jøder var unikt fordi aldri før hadde en stat med autoriteten til en ansvarlig leder bestemt og annonsert at en spesifikk menneskelig gruppe, inkludert dennes gamle, kvinner, barn og nyfødte, skulle drepes så raskt som mulig og deretter gjennomført denne politikken med alle tilgjengelig statlige midler.»<ref>Maier, Charles (1988): ''The Unmasterable Past'', Cambridge: Harvard University Press, ss. 53</ref>

===I Norge===
I norsk historiereskriving etter krigen var oppmerksomheten om holocaust begrenset helt frem til 1980- og 1990-årene, men i den bredere offentligheten fikk holocaust mye oppmerksomhet. Jon Reitan skriver i sitt doktogradsarbeid at holocaust ikke på noen påviselig måte «ble glemt eller utdefinert av den offentlige samtalen i tidlig etterkrigstid.» I den første fasen etter 1945 utkom det flere bøker om massedrapet på jøder, og i norsk presse ble holocaust utførlig omtalt.<ref>Simonsen, Kjetil Braut (2020): ««[ …] det krasseste utslaget av de samfunnsmessige understrømningene som truer sivilisasjonen.» Diskursen om jødene og antisemittismen etter 1945» i Øystein Sørensen og Kjetil Braut Simonsen (red.): «Historie og moral. Nazismen, jødene og hjemmefronten», Dreyers Forlag 2020</ref>