Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== Staten, nasjonalforsamlinger og sivilsamfunnet ===
Utbruddet av krigen førte generelt til en sterk ekspansjon av staten for alle de krigførende landene.<ref>Winter, s. 1–2, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Spørsmålet om demokratier (som Frankrike, Storbritannia og USA) eller autokratier (som Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland) var best egnet til å føre denne typen totale krig var aktuelt, både for sam- og ettertiden.<ref>Becker, s. 9–10, 31–32''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Konflikten førte til en stadig sterkere styring av interne forhold i de krigførende land, da krigen var over, var samtlige deltakende land i praksis [[planøkonomi]]er, selv det liberale Storbritannia.<ref>Howard 2002, s. 56–57</ref> Første verdenskrig var en [[total krig]], der deltakende land tilnærmet innførte [[planøkonomi]] (kommandoøkonomi) hvor den siden med størst industriell kapasitet til sist vant.<ref>Hobson 2015, s. 317, 329–331, 334–335</ref>

==== Sivil-militære forhold ====

Mens tidligere kriger forenklet kan karakteriseres som ledet av fyrster som både var statsoverhoder og øverstkommanderende, var første verdenskrig et eksempel på en krig hvor sivile- og militære myndigheter måtte arbeide sammen. Krigen omfattet også større deler av samfunnet, og spørsmålet om hvem som skulle ha ledelsen tvang seg frem.<ref>Förster, s. 91–92, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> De ekstreme motpolene i dette spørsmålet blant de krigførende nasjonenes ledere var den tyske generalen [[Erich Ludendorff]] og den franske statsministeren [[Georges Clemenceau]]. Ludendorff mistet all tillit til politikerne og anså at de kun sto i veien for Tysklands seier, mens Clemenceau alltid hadde vært skeptisk til de militære og var fast bestemt på å begrense deres innflytelse.<ref>Förster, s. 93, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Frankrike=====
I 1914 var forholdet mellom de militære og de sivile i Frankrike fremdeles preget av [[Dreyfus-saken]], landets største krise i årene mellom [[den fransk-tyske krig]]en (1870–1871) og første verdenskrig.<ref>Hobson 2015, s. 286–287</ref> Kort etter krigens utbrudd fikk øverstkommanderende, general [[Joseph Joffre]] gitt tilnærmet diktatoriske fullmakter av presidenten, mens parlamentet og regjeringen flyktet til [[Bordeaux]]. Etter at den tyske invasjonen ble stoppet i [[slaget ved Marne]] kom regjering og parlament tilbake til Paris, og hæren ble etter hvert utsatt for hard kritikk. Grunnet krisen våren og sommeren 1917 ble president [[Raymond Poincaré]] tvunget til å utnevne sin motstander Georges Clemenceau som statsminister. Han bidro til en økt nasjonal enhet, men også til at parlamentet og regjeringen fikk kontroll med de militære.<ref>Förster, s. 97–98, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Storbritannia=====
Storbritannia hadde verdens største marine og en liten, men profesjonell hær ved krigsutbruddet. Med feltmarskalk [[Herbert Kitchener]] som forsvarsminister ble føringen av krigen i stor grad bestemt av de militære. Unntaket var [[slaget om Gallipoli]], som flere av de sivile politikerne støttet, det endte med nederlag, marineminister [[Winston Churchill]] måtte gå og de militæres grep om krigføringen ble befestet. Grunnet samlingsregjeringen var det heller ingen utpreget kritikk av krigføringen i [[det britiske parlamentet]]. At statsminister David Lloyd George også tok posten som forsvarsminister etter Kitcheners død i 1916 førte ikke til større sivil kontroll. Av de større krigførende landene var Storbritannia det hvor de militære sto sterkest.<ref>Förster, s. 99–100, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Italia=====
Formelt var Italia et [[konstitusjonelt monarki]], men kong [[Viktor Emmanuel III av Italia|Viktor Emmanuel III]] hadde stor innflytelse, særlig når det gjaldt utenrikspolitikk. Sammen med statsminister [[Antonio Salandra]] og utenriksminister [[Sidney Sonnino]] arbeidet han for å få Italia inn i krigen på entenemaktenes side, for å høyne landets status ved fredsslutningen. Selv om det var stor motstand blant de folkevalgte endte det med at parlamentet ga etter og Italia erklærte Østerrike-Ungarn krig. De italienske styrkene ble ledet av general [[Luigi Cadorna]] og han motsatte seg sterkt enhver sivil innblanding. I en rekke offensiver - senere kjent som [[slagene ved Isonzo]] - hadde de italienske styrkene store tap og oppnådde minimalt. Ved det 12. slaget - også kjent som [[Caporetto-offensiven]] - gikk sentralmaktene Østerrike-Ungarn og Tyskland på offensiven, erobret store landområder og tok hundretusener av italienere som fanger. Nederlaget førte til at general Cadorna måtte gå av, og etterfølgeren [[Armando Diaz]] iverksatte i samråd med den nye statsministeren [[Vittorio Orlando]] en del reformer, Cadornas fall førte altså til en sterkere sivil kontroll med krigsinnsatsen.<ref>Förster, s. 101–102, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Russland=====
Ved krigsutbruddet fikk den russiske generalstaben vide fullmakter, men med et tildels inkompetent offiserskorps fikk landet store tap, både av soldater, materiell og landområder. Etter det russiske nederlaget i [[Gorlice-Tarnow-offensiven]] tok tsar [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]] over som øverstkommanderende, mot sin regjerings råd. Utover i 1916 ble situasjonen stadig mer uhåndterlig og den lovgivende forsamlingen [[Statsdumaen (Det russiske keiserdømmet)|statsdumaen]] gjorde forgjeves en rekke forsøk på å få gjennomført reformer og en slutt på de militæres despoti.<ref>Förster, s. 102–104, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Japan=====
Japan var formelt et konstitusjonelt monarki, men reelt var keiseren i en meglerposisjon, om hans personlighet var i stand til å innta rollen. Som i flere andre stormakter på den tiden var det en intern kamp om ressurser mellom marinen og hæren. Japans reelle deltakelse i krigen var kort, men landets stadige press mot Kina skapte problemer både internt og eksternt. Ved [[de 21 krav]] i 19115 gikk sivile politikere støttet av de militære for langt, ble delvis presset til retrett av USA og selv om utfallet ble et skifte til en general som statsminister, så styrte han mer i samsvar med de ledende partiene i [[Japans riksdag|nasjonalforsamlingen]].<ref>Förster, s. 104–106, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====USA=====
Da USA erklærte krig mot Tyskland i april 1917 hadde landet verdens nest største marine, men ubetydelige hærstyrker, og begge deler var under kontroll av den folkevalgte president [[Woodrow Wilson]] og nasjonalforsamlingen [[Kongressen (USA)|Kongressen]]. De amerikanske hærstyrkene i Frankrike var under kommando av general [[John J. Pershing]], og de sivile myndigheter blandet seg ikke i hans daglige avgjørelser. Ansvaret for rekruttering og rustning i USA ble i stor grad lagt til sivile myndigheter, og målene for krigen ble bestemt av presidenten.<ref>Förster, s. 107–109, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Det osmanske rike=====
Reformbevegelsen [[Ungtyrkerne]] tok makten i 1908, og under første verdenskrig lå makten i et [[triumvirat]], med krigsminister og general [[İsmail Enver]], general [[Ahmed Djemal]] og politikeren [[Mehmed Talat]]. Tyske rådgivere hadde også stor innflytelse over krigføringen.<ref>Förster, s. 110–113, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Østerrike-Ungarn=====
Keiserriket var truet av indre oppløsning allerede før krigen, og dens påkjenninger førte til store interne problemer, som etter hvert særlig kom til syne ved lave matrasjoner og sult. Statsminister [[Karl Stürgkh]] støttet seg sterkt på hæren, og øverstkommanderende [[Franz Graf Conrad von Hötzendorf]]. Frem til den gamle keiseren [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn|Frans Josef I]] døde i 1916 var keiserriket nær ved å være et militærdiktatur med unntakstilstand og streng [[sensur]] av medier og brev. Den nye keiseren [[Karl I av Østerrike-Ungarn|Karl I]] avsatte Franz Graf Conrad von Hötzendorf og sikret en sterkere sivil kontroll over styringen av keiserriket. I praksis var imidlertid Østerrike-Ungarn en [[lydrike]] under Tyskland fra 1916, og keiserrikets forsøk på separatfred ble stoppet av styresmaktene i Berlin.<ref>Förster, s. 114–116, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Tyskland=====
Formelt hadde keiser [[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]] en viktig rolle. Reelt lå makten hos rikskansler [[Theobald von Bethmann Hollweg]] og sjefen for overkommandoen, general [[Helmuth Johannes Ludwig von Moltke]], sistnevnte ble etter nederlaget i [[slaget ved Marne]] erstattet med [[Erich von Falkenhayn]]. Samtidig spilte [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagen]] en viktig rolle, selv om den støttet de militære og regjeringen så lenge det var en mulighet for tysk seier, og den tyske nasjonalforsamlingen var i virksomhet under hele krigen. Etter hvert som krigen utviklet seg ble spørsmålet om å satse på et gjennombrudd i vest eller øst et avgjørende stridspunkt, og generalene [[Paul von Hindenburg]] og [[Erich Ludendorff]] støttet offensiv mot Russland. Etter store tap og manglende gjennombrudd i [[slaget ved Verdun]] måtte Falkenhayn trekke seg til fordel for Hindenburg og Ludendorff, de to forskjøv balansen til fordel for de militære. Ett resultat av det var gjentatt uinnskrenket ubåtkrig fra februar 1917, et nederlag for Theobald von Bethmann Hollweg, og han avgikk som rikskansler. Etter store tap i [[våroffensiven]] i 1918 og fremgang for ententen i [[hundredagersoffensiven]] i andre halvdel av 1918 ble Ludendorff tvunget til å avgå og maktbalansen internt i Tyskland svingte over til de sivile og Riksdagen.<ref>Förster, s. 116–124, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

==== Krigsøkonomien - krig på kreditt ====
[[Fil:Women workers with shells in Chilwell filling factory 1917 IWM Q 30040.jpg|miniatyr|Britiske kvinner i fabrikk for artillerigranater {{Byline|Horace Nicholls}}]]
[[Fil:Helft uns siegen.jpg|miniatyr|Tysk plakat for å få innbyggerne til å kjøpe [[obligasjon|krigsobligasjoner]], teksten er «Hjelp oss å vinne - kjøp krigsobligasjoner» {{Byline|Fritz Erler (1868–1940)}}]]
[[Fil:Emprunt National 1918.jpg|miniatyr|Reklame for krigslån, fra den franske banken Crédit Lyonnais]]

De sentrale problemene med krigsøkonomien for alle krigførende land var reguleringen av forholdet mellom staten og næringslivet; unngå streiker, utvidelse av rustningsproduksjonen, sikring av befolkningens konsumpsjon og finansiering av krigen. De økonomiske ressursene for sentralmaktene og ententemaktene var ulike allerede ved utbruddet av krigen. Sentralmaktenes befolkning var bare 46 % av ententemaktenes og deres produksjon 61 % av ententens.<ref name="Kriegswirtschaft">Hans-Peter Ullmann: ''Kriegswirtschaft.'' I: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 220 ff.; Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 553, 627, 646 f., 797 f.; Becker, Krumeich: ''Der große Krieg. Deutschland und Frankreich 1914–1918.'' 2010, s. 147 ff.</ref> Mens mange europeiske ledere og bankmenn (som [[Jan Gotlib Bloch]]) før krigen anså at finansiering av en eventuell konflikt ville være den store utfordringen, viste det seg raskt at problemet lå i landenes ressurser (mat- og industriproduksjon osv).<ref>Strachan 2001, s. 815–816</ref> Ved krigsutbruddet stengte flere internasjonale børser, [[London Stock Exchange]] åpnet ikke før i januar 1915, mens [[New York-børsen|New York Stock Exchange]] åpnet igjen 15. desember 1914.<ref>Strachan 2001, s. 821, 825–826</ref>

==== Avvikling av gullstandarden, omlegging av produksjon til krig ====
Selv om mange forventet finansiell kollaps ved en europeisk storkrig, så var det ingen av de krigførende partene som ble hindret militært de første ukene av krigen på grunn av finansielle problemer.<ref>Strachan 2001, s. 850</ref> Ved utbruddet av krigen ble det i de krigførende landene handlet i samsvar med militær mobilisering og en kort krig. Eksport av viktige produkter ble forbudt, matvareimport ble forsøkt sikret, og det ble satt maksimumspriser på noen varer. De fleste av de krigførende lands økonomier var før krigsutbruddet basert på [[gullstandard]]en, men den ble vanskelig å videreføre.<ref name="Kriegswirtschaft" /> Unntaket var Storbritannia (USA beholdt også gullstandarden, men kom først med i 1917), økonomen [[John Maynard Keynes]] rådet finansdepartementet til å fortsette med å la det [[Britisk pund|britiske pundet]] være konvertibelt, et råd som viste seg å være gunstig for landet.<ref>Strachan 2001, s. 823–824</ref> Den såkalte ''ammunisjonskrisen'' de krigførende landene opplevde vinteren 1914/1915, var et resultat av utfordringene ved omlegging til krigsøkonomi. Bakgrunnen for begrepet ''[[total krig]]'' som Ludendorff argumenterte for i 1935, og som senere ble tatt opp av [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistene]], kan spores tilbake til krigsøkonomien under første verdenskrig.<ref name="Kriegswirtschaft" /> Etter hvert som krigen vedvarte ble alle de deltakende landenes økonomi lagt om til [[planøkonomi]].<ref>Howard 2002, s. 57</ref><ref>334–335</ref>

Den industrielle krigføringen krevde til da ukjente mengder med våpen og [[ammunisjon]], særlig artillerigranater. Allerede i september 1914 hadde fransk industri krav om levering av 100 tusen granater til hærens [[Canon de 75 modèle 1897|75 mm kanon]]. Mellom mars 1917 og 1918 var gjennomsnittlig daglig produksjon av artillerigranater for Storbritannia og Frankrike rundt 500 tusen.<ref>Prost, s. 338, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Overgangen til krigsøkonomi ble motvirket av krigsrelaterte begrensninger. Frankrike mistet en del av sine industrielle ressurser grunnet Tysklands okkupasjon av den nordøstlige delen av landet. Russlands industri var ikke fullt utviklet og stort sett avskåret fra de andre ententemaktene da innseilingene til Svartehavet og Østersjøen var stengt eller sterkt begrenset. Storbritannias utenrikshandel ble kun virkelig truet av tyske ubåter i første halvdel av 1917. USA på sin side måtte ikke mobilisere økonomien på samme måte som de krigførende landene i Europa.<ref name="Kriegswirtschaft" /> I de krigførende statene økte det offentliges andel av økonomien kraftig i løpet av krigsårene; fra om lag 10 % til 50 % i Frankrike og Tyskland, fra 8 % til 35 % i Storbritannia, og fra 2 % til 17 % i USA.<ref>Supple, s. 298, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Bortsett fra rustningsindustrien gikk industriproduksjonen ned i mange av de krigførende landene. Den totale industrielle produksjonen i Tyskland falt til nesten halvparten av hva den var ved krigsutbruddet. I Storbritannia var nedgangen svakere, mens det knapt var noen nedgang i USA. Landbruksproduksjonen sank også i de fleste krigførende land, igjen unntatt Storbritannia og USA. En flaskehals i overgangen til krigsøkonomi var tilgang til råmaterialer, dels grunnet sjøblokade (sentralmaktene og Russland ble berørt), dels grunnet okkuperte områder, som i Østerrike-Ungarn, hvor oljefelt lå i det okkuperte Galicja. Et annet problem, spesielt for sentralmaktene og Frankrike, kom av konkurransen om arbeidskraft mellom forsvaret som trengte soldater, og industrien som behøvde fagarbeidere.<ref name="Kriegswirtschaft" />

For å unngå streiker ble disiplin og samarbeid anvendt på ulike måter. I Østerrike-Ungarn ble arbeidere i rustningsfabrikker pålagt å holde seg til arbeidsplassen og var underlagt militær kontroll og lovgivning. I Tyskland var det ingen militarisering av arbeidsforholdet, men en lov av desember 1916 påla arbeidstjeneste, mens reguleringer av arbeidslivet var avhengig av fagforeningenes godkjennelse. I Frankrike ble arbeidere som var fritatt for militærtjeneste, underlagt styring av forsvaret, i henhold til en lov av august 1915. I Storbritannia ble streikeretten og rustningsarbeideres bevegelsesfrihet begrenset. Det var ingen tilsvarende begrensninger i USA, selv om en lov av mai 1917 for å bygge opp forsvaret også kunne brukes for å styre arbeidere til rustningsindustrien.<ref name="Kriegswirtschaft" />

Til tross for de mange arbeidere som tjenestegjorde som soldater gikk antallet arbeidere i krigsøkonomien knapt ned, og i noen tilfelle økte det. Ved masseproduksjon og bruk av samlebånd ble det mulig å øke krigsproduksjonen betraktelig. I Tyskland økte antall ansatte i rustningsindustrien med 44 %, mens sivil industriproduksjon sank med 40 %. I varierende grad ble krigsfanger, arbeidere som ble beordret og fremmedarbeidere (mest fra koloniene) brukt. Samtidig ble kvinner og unge brukt, antallet yrkesarbeidende kvinner i Storbritannia økte med 23 % og i Tyskland med 17 %.<ref name="Kriegswirtschaft" />

Behovet for samordning av hele landets økonomi førte til at flere land etablerte nye organisasjoner for det formålet; i Tyskland ble Kriegsrohstoffabteilung (K.R.A.) opprettet etter initiativ av [[Walther Rathenau]] allerede i august 1914.<ref>Strachan 2001, s. 1015</ref> Jernmalm var den viktigste importvaren for tysk rustningsindustri, den kom i hovedsak fra Sverige og okkuperte områder av Frankrike.<ref>Strachan 2001, s. 1019</ref> For en langvarig krig syntes Tysklands mangel på råstoff til produksjon av sprengstoff som den viktigste utfordringen, men den ble løst ved utviklingen av [[Haber–Bosch-prosessen]] for produksjon av [[ammoniakk]].<ref>Strachan 2001, s. 1025–1027</ref> Østerrike-Ungarn var i krigsårene kritisk avhengig av handel med Tyskland.<ref>Strachan 2001, s. 1040</ref> Landet lå etter i opprustning før krigen, og klarte aldri å ta igjen etterslepet, Østerrike-Ungarn hadde også markant lavere produksjon av granater enn andre av de krigførende landene.<ref>Strachan 2001, s. 1046, 1048</ref> Frankrike løste sine problemer med produksjon dels ved import, dels ved etablering av ny industri i de deler av landet som ikke var okkupert.<ref>Strachan 2001, s. 1050–1051</ref> Storbritannias problem var ikke råvarer, men at rustningsindustrien var bygget opp for å forsyne Royal Navy med skip, etter krigens utbrudd måtte utstyr til over én million soldater produseres.<ref>Strachan 2001, s. 1065–1066</ref> Landets rustningsproblemer vedvarte, ble mye omtalt i pressen, var en politisk belastning som førte til omdanning av regjeringen, og var fremdeles ikke tilfredsstillende løst så sent som ved [[slaget ved Somme]] i juli 1916. Først i 1918 hadde de britiske styrkene mer enn nok granater.<ref>Strachan 2001, s. 1077, 1085–1086</ref> Russlands industri var mindre utviklet enn de andre krigførende landene, og jernbanen hadde begrenset kapasitet, i tillegg til mangel på kanoner og granater hadde de russiske styrkene også stor mangel på geværer.<ref>Strachan 2001, s. 1089, 1092, 1101–1103</ref>

==== Skatt, forbruk, krigslån og gjeld ====
Privat forbruk, som var viktig for moralen på hjemmefronten, ble underordnet krigsøkonomien i alle krigførende land. Systemene for å distribuere de knappe godene rimelig rettferdig, eller i det minste gi inntrykk av det, varierte fra land til land. USA hadde knapt noen restriksjoner, mens i Storbritannia gikk privatforbruket ned med om lag 20 % mellom 1913 og 1918. I Frankrike ble ernæringen av befolkningen relativt godt ivaretatt, i samarbeid med de andre ententemaktene. Sentralmaktene hadde imidlertid omfattende problemer, ikke bare grunnet sjøblokaden, men også på grunn av statskontrollen med næringslivet fra 1914. Forsyningsproblemene, og ikke minst manglende rettferdighet ved distribusjon av mat, undergravde myndighetenes autoritet, og førte til uro. Det samme var tilfellet i Russland. Forsøk på å favorisere forbrukerne i byene og industriarbeiderne virket dårlig, var inkonsistent, og manglet tvangsmidler. Tsarregimet delte landet i forsyningsregioner, etter at bøndenes forsyninger til byene ble redusert.<ref name="Kriegswirtschaft" />

De krigførende landene finansierte krigen med skatter, [[obligasjon]]er og økt utstedelse av mynter og sedler. Offentlig sektor ble finansiert ved kortsiktig gjeld gjennom sentralbankene. Etter at pengene hadde sirkulert gjennom økonomien, ble deler av dem inndratt ved skatter og obligasjoner. Skatteøkninger ble av ulike grunner kun brukt i begrenset omfang. I Tyskland berodde dette på enighet ([[Burgfrieden|borgfred]]), og forøvrig var skattesystemene mindre effektive.<ref name="Kriegswirtschaft" /> Det var en generell tendens til at beskatningen ble endret til å beskatte fattigere hardere og rike lettere, det sistnevnte for å gjøre kapital tilgjengelig for utvidelse av krigsproduksjon, det førstnevnte for å redusere inflasjon.<ref>Strachan 2001, s. 863</ref> Mens skattlegging i Storbritannia og USA betalte under en fjerdedel av utgiftene med krigen, ble knapt noe av krigsutgiftene til Frankrike, Østerrike-Ungarn og Russland dekket av skatt.<ref>Strachan 2001, s. 905</ref>

De krigførende statene baserte seg primært på lån (krigsobligasjoner).<ref name="Kriegswirtschaft" /><ref>Strachan 2001, s. 862</ref> Tanken var dels at motstanderen skulle betale for lånene i form av krigserstatninger etter at krigen var vunnet,<ref name="Kriegswirtschaft" /><ref>Strachan 2001, s. 892</ref> men vel så mye at lån fordelte belastningen over et lengre tidsrom, fred ville også gi et økonomisk oppsving som ble antatt å lette tilbakebetaling av krigslån.<ref>Strachan 2001, s. 862–863</ref> Særlig ententemaktene sto i gjeld til andre stater, mest av alt USA. Total gjeld mellom ententelandene var rundt 16,4 milliarder.<ref name="Kriegswirtschaft" /> Russland og Italia lånte av Frankrike og særlig Storbritannia, som igjen lånte av USA.<ref>Strachan 2001, s. 962, 968</ref> I slutten av november 1916 kom [[Federal Reserve]] (USAs sentralbank) med en advarsel mot videre kjøp av utenlandske obligasjoner. Advarselen førte til at lån til ententen ble sterkt begrenset, og var kritisk for deres fortsatte krigføring. Tysklands gjenopptakelse av uinnskrenket ubåtkrig førte til at advarselen om lån ble fjernet, Tysklands strategiske feil bidro sterkt til ententens fortsatte krigføring og seier.<ref name="Strachan2001-973-975"/> Frem til 1917 kunne også sentralmaktene i teorien ta opp lån i det nøytrale USA, i praksis var de utestengt. Tyskland lånte mest av omliggende nøytrale land, fremst Nederland, så Sveits, Danmark og Sverige.<ref>Strachan 2001, s. 944</ref> Tyskland var igjen långiver for Østerrike-Ungarn, Det osmanske rike og Bulgaria.<ref>Strachan 2001, s. 947, 949, 954</ref>

Krigen førte til en dramatisk økning av offentlige utgifter. I Storbritannia var det siste krigsbudsjettet 562 % høyere enn det første, i Tyskland var det 505 %, i Frankrike 448 % og i Russland (inntil 1916) var det 315 % høyere. Den totale kostnaden for krigen var rundt 209 milliarder [[Amerikansk dollar|US dollar]] (justert for inflasjon til prisnivå for 1913, var kostnaden 82 milliarder US dollar). Samtidig var det billigere å tape krigen, sammenliknet med utgiftene som var nødvendig for å vinne den. Ententemaktene bevilget i alt 147 milliarder dollar til krigføringen, mens sentralmaktene bevilget 62 milliarder dollar.<ref name="Kriegswirtschaft" /> Ententemaktenes tilgang til finansmarkedene er viktig for å forklare hvorfor krigen kostet så mye mer, de fikk lån, mens sentralmaktene stort sett ikke fikk det.<ref>Strachan 2001, s. 990</ref>

Etter at krigen var over, hadde Tyskland en gjeld på 156 milliarder [[Reichsmark|tyske mark]] (i 1914 var den på 5,4 milliarder mark), Storbritannias gjeld var på 5,8 milliarder pund (i 1914 var den på 0,6 milliarder pund). Den franske offentlige gjelden økte med 130 milliarder [[Fransk franc|franske franc]], og USAs offentlige gjeld økte med 24 milliarder dollar. Pengemengden i Storbritannia hadde økt med 111 %, mens den i Tyskland hadde økt med 285 %, noe som la grunnlaget for den tyske inflasjonen ([[hyperinflasjonen i Weimarrepublikken]]) inntil 1923.<ref name="Kriegswirtschaft" />

==== Arbeidere og fagforeninger ====

Arbeidere og deres organisering er en dårlig utforsket del av første verdenskrigs historie, til tross for at arbeidernes produksjon av varer og tjenester var avgjørende for begge de to sidenes innsats. Endringene for arbeiderne i de krigførende land omtales som et sosialt jordskjelv, i en tidsalder av økonomisk tyranni, karakterisert av triangelet økonomisk nasjonalisering, og økt makt for bedrifts- og fagforeninger.<ref>Prost, s. 325, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Ved utbruddet av krigen ble spørsmålet om disponering av tilgjengelige menn - ved fronten eller i fabrikkene - raskt kritisk. Grunnet mobilisering av fagarbeidere fikk produksjon av krigmateriell snart problemer, og kort etter utbruddet ble hundretusener av soldater sendt tilbake til fabrikkene.<ref>Prost, s. 326–327, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

I motsetning til de fleste andre krigførende landene hadde ikke Storbritannia [[verneplikt]] før krigsutbruddet, og hadde derfor ingen samlet oversikt over hvem som burde fritas for tjeneste ved fronten. Sammen med fagforeningenes sterke posisjon førte det til at den britiske regjeringen måtte gå frem forsiktig og pragmatisk. Da verneplikt ble innført i Storbritannia i 1916 fikk fagforeningene stor innflytelse på hvem som skulle fritas. Dette førte etter hvert til et stort antall fritak, og endte med en konflikt våren 1918 hvor rundt 200 tusen arbeidere streiket, uten at regjeringen ga etter, resultatet ble flere arbeidere mobilisert som soldater, men redusert produksjon.<ref>Prost, s. 328–331, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Alle de krigførende land manglet arbeidere, og dette ble forsøkt løst ved en blanding av å ta inn flere kvinner, arbeidstakere under 18, arbeidere fra andre land og krigsfanger. Den viktigste gruppen for ekstra arbeidskraft var kvinnene. De økte deltakelsen i arbeidslivet (prosentandel av total arbeidsstyrke) fra 20,6 (1913) til 35,6 % (1918) for Tyskland, 32,0 (1914) til 40,5 (1918) for Frankrike, 23,6 % (1914) til 37,7 % (1918) for Storbritannia, 31,8 % (1914) til 41,2 % (1918) for Russland. Økning i bruk av kvinner i rustningsindustrien var vesentlig høyere enn tallene over viser, da mange som allerede var i arbeid ble flyttet fra mindre krigsrelatert arbeid. I Tyskland var det f.eks over 400 tusen flere kvinner i mekanisk industri i 1918 enn i 1913, mens antallet i tekstilindustrien i samme periode ble redusert med om lag 200 tusen.<ref>Prost, s. 332–335, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Behovet for ekstrem økning i produksjon av krigsmateriell tvang frem effektivisering, hvor særlig [[Taylorisme]] ble tatt i bruk. Arbeidsoperasjonene ble så langt mulig delt opp så et minimum av opplæring var nødvendig, og de fleste arbeiderne gjorde et lite antall arbeidsoperasjoner. I Storbritannia sto fagforeningene sterkt og motsatte seg noe de oppfattet som undergraving av fagarbeidernes hardt fremkjempede privilegier. Samtidig ble arbeidstiden økt kraftig, i Wien opp mot 13 timer i døgnet, mens i noen britiske fabrikker var det 77 timers arbeidsuke. Mot slutten av krigen ble arbeidstiden redusert noe, da studier viste at produktiviteten gikk ned. De lange arbeidsdagene førte til dobling av antall ulykker i produksjonen.<ref>Prost, s. 338–341, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

==== By mot land ====

[[Fil:Heroic Women of France. Hitched to the plough, cultivating the soil. All agriculture rests upon their shoulders. Uncompl - NARA - 512429.tif|miniatyr|Franske kvinner som trekker en plog. Fotografiet viser to tidstypiske forhold, kvinner som arbeider i et yrke vanligvis forbeholdt menn og mangelen på hester, både menn og trekkdyr var mobilisert for krigsinnsats]]
I de fleste av de krigførende landene oppsto det raskt motsetninger mellom byene og landområdene, knyttet til produksjon og rasjonering av mat. Reduksjon i matproduksjonen rammet særlig Tyskland og Østerrike-Ungarn grunnet ententemaktenes blokade av mat og gjødsel, men også ententemaktene Russland og Frankrike ble rammet. Gjensidig misnøye mellom byer og landsbygd var ofte stor. Bøndene anså statens sterke kontroll og tidvis direkte rekvisisjon av mat som et overgrep, mens mange innbyggere i byene mente at bøndene unnlot å levere mat, enten for å selge det på [[svartebørs]], eller å beholde en uforholdsmessig stor andel selv. Etter hvert som krigen fortsatte ble matmangelen mer akutt, innbyggere i byer måtte stå timevis i kø for å få kjøpt noe. Både bøndene og innbyggerne i byene kunne ofte enes om at det også var mellommenn som spekulerte i matmangelen, gjerne antatt å være jøder. Russland var det av ententelandene som var dårligst til å organisere produksjon og fordeling av mat, noe som bidro til å utløse [[Februarrevolusjonen (Russland)|februarrevolusjonen]] i 1917. Storbritannia og USA var unntak, førstnevnte organiserte rasjonering godt og bøndene i USA fikk et solid oppsving i produksjon av mat for ententemaktene.<ref>Goebel, s. 364–367 og Ziemann, s. 384–393, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Selv om bøndenes arbeid under krigen ble preget av leveringsplikt, mangel på arbeidskraft, gjødsel og hester, så fikk deler av landsbygda i europeiske krigførende land et økonomisk løft. Det ble vakt en interesse for politikk som etter krigen førte til vesentlig økt organisering for å fremføre bøndenes synspunkter og krav.<ref>Ziemann, s. 406–407, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

==== Ektepar, barn, familier og kjønnsroller ====

Stort sett var nær halvparten av soldatene gift når de meldte seg til tjeneste. De fleste av gifte soldater holdt tett kontakt med ektefellen ved brevskriving, ofte med brev hver dag. Brev fra fronten ble kontrollert av militær brevsensur, noe soldater og offiserer var klar over, og sensuren bidro ofte til at brevskriveren la bånd på det man fortalte om.<ref>Hanna, s. 6–12, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Det er anslått at rundt 2 milliarder brev ble utvekslet mellom familiene hjemme og soldatene ved fronten.<ref>Winter, 52, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

{{Sitat|Må barna krysse noen trikkespor på veien til skolen? Jeg håper ikke det, da jeg er veldig redd for trikker.|Brev fra løytnant Lawrence Rogers til hans kone May Rogers, 5. oktober 1916, bakgrunnen var at familien hadde flyttet fra landet og inn til Montreal.<ref>Hanna, 20, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>}}

Over to millioner gifte soldater kom ikke tilbake til sine ektefeller. Rundt 600 tusen i Frankrike, nesten like mange i Tyskland, rundt 400 tusen i Østerrike-Ungarn, 239 tusen i Storbritannia og rundt 200 tusen i Italia. Over en tredjedel av krigsenkene i Tyskland og Frankrike giftet seg igjen. For de soldatene som vendte tilbake endte noen ekteskap med skilsmisse, men det store flertall fortsatte å holde sammen.<ref>Hanna, 27–28, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Vanlig definisjon på datidens barn var fra 6 år til 13–14 år, datidens minimumsalder for arbeid. Selv om kun et mindretall av de krigførende lands barn befant seg i eller ved frontlinjen, ble alle berørt. Fedre ble mobilisert som soldater og reiste fra hjemmet, undervisningen i skolen ble lagt om i patriotisk og fremmedfiendtlig retning, og i Sentral- og Øst-Europa ble tilværelsen etter hvert preget av matmangel og kulde om vinteren. Svært mange barn bidro også i ulike former for frivillig innsats for å støtte nasjonens krigsinnsats. Samtidig ble [[kjønnsroller]] vedlikeholdt, mens pikene skulle vokse opp til å passe hjem og barn, var guttenes fremtidige plass ved fronten. Selv om barna som vokste opp under krigsårene opplevde de svært ulikt, delte så godt som alle erfaringen med kulturell mobilisering. På tross av de mange ulikhetene kan man derfor snakke om en krigsgenerasjon, som ikke bare hadde opplevd krigen, men også følte de hadde deltatt i den.<ref>Pignot, 29–36, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Rundt ti millioner barn av soldater, mistet sin far i løpet av krigen.<ref>Winter, 49, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Rundt halvparten av familiene hvor mannen var soldat, opplevde enten at han ble drept, skadet, eller tatt som krigsfange.<ref>Winter, 48–49, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Første verdenskrig førte til en destabilisering av kjønnsrollene mens den pågikk, men etter krigsavslutningen forble i hovedsak rollefordelingen i samfunnet slik den hadde vært før 1914. Samtidig var definisjonen av [[maskulinitet]] og feminitet mer ladet, omdiskutert og politisert enn før konfliktens utbrudd.<ref>Horne/Winter, 71, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

==== Nasjonale minoriteter ====

Første verdenskrig ga en stor endring mellom [[minoritet]]er og majoritetsbefolkningen i Europa og andre verdensdeler. Etniske grupper før første verdenskrig kan deles i tre hovedgrupper, ifølge historikeren Panikos Panayi, spredte befolkningsgrupper ([[diaspora]]), lokale minoriteter og nylig ankomne migranter. I den førstnevnte gruppen kan regnes jøder, [[Sigøynere|roma]] (også kjent som sigøynere), tyskere (tyske minoritetsgrupper særlig i Øst-Europa), muslimer, grekere og armenere. Lokale minoriteter var typisk polakker i Russland, italienere i Østerrike-Ungarn osv. Selv om hovedstrømmen av migrasjon på 1800-tallet gikk til USA, var det også betydelig migrasjon innad i Europa, polakker arbeidet i Tyskland, mens spaniere og italienere innvandret til Frankrike. I USA hadde over 10 millioner mennesker familiebånd til en av sentralmaktene.
<ref>Panayi, 216–220, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Minoriteter som majoritetsbefolkningen anså å ha en tilknytning til fienden, fikk de største problemene når krigen brøt ut, men andre minoriteter ble også rammet. Kort etter krigsutbruddet i august 1914 ble for eksempel mennesker med tysk bakgrunn pålagt store restriksjoner i Storbritannia, og året etter ble de fleste internert, ialt rundt 30 tusen sivile. Etter krigen var over ble nær 2/3-deler deportert til Tyskland (fra 57 tusen i 1914 til 22 tusen i 1919). I USA ble mange tysk-amerikanere utsatt for kraftig diskriminering, grunnet sin tyske bakgrunn. Det osmanske rike var den av de krigførende statene som hadde de mest ekstreme tiltak mot sine minoriteter, det førte til [[folkemordet på armenerne|folkemordene på armenere]] og [[assyrere]], med anslått over én million døde. Verdenskrigen førte også til økt [[antisemittisme]], med beskyldninger fra majoritetsbefolkningen i blant annet Tyskland at jødene unnlot å gjøre militærtjeneste (undersøkelser etter krigen synes å vise at jødene som et minimum gjorde tjeneste på linje med resten av befolkningen). De mest ekstreme eksemplene på overgrep mot jødene skjedde i Russland.<ref>Panayi, 221–229, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Minoriteter ble også utnyttet, ententemaktene brukte rundt 650 tusen soldater fra koloniene på slagmarkene i Europa. I Tyskland ble rundt 300 tusen polske sesongarbeidere holdt igjen da krigen brøt ut, og ble tvunget til å fortsette å arbeide.<ref>Panayi, 235–240, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

==== Rasisme ====

Samfunnene i begge de to stridende gruppene var sterkt preget av [[rasisme|rasistiske holdninger]]. Det britiske imperiet og dets militære styrker var basert på en klar rangordning. Storbritannia og briter var øverst, deretter kom hvite tropper fra Australia, New Zealand, Sør-Afrika og Canada, med indiske tropper under de, og helt nederst svarte afrikanere.<ref>Olusoga 2014, s. 21-25</ref>

{{Sitat|Vi vil tilby sivilisasjon til de svarte. De vil måtte betale for det... Selv om jeg har uendelig respekt for disse modige svarte, vil jeg mye heller ha ti svarte drept enn én enkelt franskmann, for jeg mener at nok franskmenn er drept uansett og at vi bør ofre så få som mulig.|[[Georges Clemenceau]], fransk statsminister om bruk av soldater fra de franske koloniene.<ref>Olusoga 2014, s. 195</ref><ref>Winter, Horne, s. 417, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>}}

Den amerikanske presidenten [[Woodrow Wilson]]s politikk har i ettertid blitt regnet som rasistisk, med tanke på at han fikk gjennomført segregering i USAs statsapparat.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nytimes.com/2015/11/24/opinion/what-woodrow-wilson-cost-my-grandfather.html?action=click&module=Opinion&pgtype=Homepage|tittel=What Woodrow Wilson Cost My Grandfather|besøksdato=28. juni 2020|forfattere=Gordon J. Davis|dato=24. november 2015|forlag=New York Times|sitat=Wilson, a Virginia-born Democrat, is mostly remembered as a progressive, internationalist statesman, a benign and wise leader, a father of modern American political science and one of our nation’s great presidents. But he was also an avowed racist. And unlike many of his predecessors and successors in the White House, he put that racism into action through public policy. Most notably, his administration oversaw the segregation of the federal government, destroying the careers of thousands of talented and accomplished black civil servants — including John Abraham Davis, my paternal grandfather.}}</ref> Da USA kom med i krigen ba [[US Army]] franskmennene om å behandle fargede amerikanske tropper de hadde under sin kommando som underlegne, da en likeverdig behandling av fargede tropper ville skape problemer for USA.<ref>Olusoga 2014, s. 350-351</ref> Nye baser for US Army i sørstatene ble bevisst oppkalt etter generaler fra opprørshæren i borgerkrigen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.npr.org/2020/06/10/873421686/pressure-mounts-to-rename-army-bases-that-honor-confederate-officers?t=1594662826278|tittel=Pressure Mounts To Rename Army Bases That Honor Confederate Officers|besøksdato=13. juli 2020|forfattere=Tom Bowman|dato=10. juni 2020|forlag=npr.org|sitat=The memo said the bases and camps would be named after Americans — preferably those with short names, to "avoid clerical labor." The military would choose the names of "Federal commanders" for facilities in the North, the memo stated, and "Confederate commanders for camps of divisions from southern states."}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nytimes.com/2020/07/11/opinion/confederate-rename-military-bases.html?action=click&module=Well&pgtype=Homepage&section=Editorials|tittel=Putting Heroes, and Traitors, Where They Belong|besøksdato=13. juli 2020|forfattere=Lederartikkel|dato=11. juli 2020|forlag=New York Times|sitat=In a process that began under the Wilson administration in 1917, 10 Southern military installations were eventually named for the same Confederate officers who had waged war on the United States with the goal of preserving and expanding slavery.}}</ref>

Krigspropaganda fra Tyskland forsøkte å fremstille ententemaktene som forrædere mot den hvite rasen fordi de brukte tropper fra koloniene, og fremhevet sentralmaktene som rasemessige homogene.<ref>Olusoga 2014, s. 38-39, 104</ref>

{{Sitat|Her er en reservesoldat. For en enorm mann. Hva kan latinere, slavere, keltere, japser, negre, hinduer, ghurkaer, tyrkere og hva ellers de kalles, gjøre mot en slik stor og sterk gigant av ekte germansk slag? Hans trekk er gjennomført noble, og han synes fornøyd med dagens arbeid. Han angrer ikke at han har ofret sitt liv for Tysklands rettferdige sak.|[[Sven Hedin]], beskriver besøk på et felthospital i ''With the German Armies in the West'', 1915, s. 163}}

Allerede fra høsten 1914 var tysk presse opprørt over britenes og franskmennenes bruk av fargede soldater, det ble påstått at det var et angrep mot sivilisasjonen. Sosiologen [[Max Weber]] raste mot ententemaktenes bruk av kolonisoldater etter fredsslutningen: «at Tyskland fortsetter å kjempe for sin eksistens mot en armé av negre, ghurkaer og diverse andre barbarer fra alle kriker og kroker av verden, som venter på å endre vårt land til en ørken.»<ref>Olusoga 2014, s. 182-183</ref>

Da krigen var over fortsatte rasismen i hvordan de døde ble minnet, flere hundre tusen ententesoldater med bakgrunn fra koloniene ble enten ikke minnet på linje med sine hvite våpenbrødre, eller overhodet ikke minnet. Ifølge en offisiell britisk undersøkelse fra [[Commonwealth War Graves Commission]] (CWGC) var de ofre for omfattende rasisme (engelsk: pervasive racism).<ref name="TheGuardian22_4_21">{{Kilde www|url=https://www.theguardian.com/uk-news/2021/apr/22/scandal-of-unequal-commemoration-of-uks-ww1-dead-known-about-for-years|tittel=UK failure to commemorate black and Asian war dead known ‘for years’|besøksdato=22. april 2021|forfattere=Alexandra Topping|dato=22. april 2021|forlag=The Guardian|sitat=The failure to properly commemorate hundreds of thousands of black and Asian troops who died fighting for the British empire has been known about for years, the head of the Commonwealth War Graves Commission (CWGC) has acknowledged. [...] “Pervasive racism” underpinned a failure to properly commemorate service personnel, the investigation found, quoting racist statements such as a governor saying in the 1920s that “the average native … would not understand or appreciate a headstone”. The commission concluded that soldiers were treated differently if they came from Commonwealth countries.}}</ref><ref name="CWGC_rapport_2021">{{Kilde www|url=https://www.cwgc.org/non-commemoration-report/|tittel=REPORT OF THE SPECIAL COMMITTEE TO REVIEW HISTORICAL INEQUALITIES IN COMMEMORATION|besøksdato=22. april 2021|forlag=Commonwealth War Graves Commission|sitat=This report estimates that between 45,000 and 54,000 casualties (predominantly Indian, East African, West African, Egyptian and Somali personnel) were commemorated unequally. A further 116,000 casualties (predominantly, but not exclusively, East African and Egyptian personnel) but potentially as many as 350,000, were not commemorated by name or possibly not commemorated at all.}}</ref>

==== Internerte ====
Ved utbruddet av krigen ble ulike sivile og borgere tilhørende fienden i de fleste krigførende land samlet i [[konsentrasjonsleir]]e. Russland internerte rundt 50 tusen i 1914, antallet sivile internert økte til 250 tusen i 1917. Land langt vekk fra Europa, som Australia og Canada, internerte også sivile man antok hadde tilknytning til sentralmaktene. En del protesterte, de anså seg ikke som tilhørende fienden, som ukrainske innvandrere fra områder i [[Galicja]], del av Østerrike-Ungarn.<ref>Becker, 260–266, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> I Frankrike var rundt 60 tusen sivile som ble knyttet til sentralmaktene internert, blant de [[Albert Schweitzer]]. Storbritannia internerte om lag 320 tusen utlendinger, blant de jøder som siden 1890-årene hadde innvandret fra Galicja.<ref>Becker, 267–268, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Mange av de armenske innbyggerne som det osmanske rike deporterte ble plassert i konsentrasjonsleire, under svært dårlige forhold, hvor de langsomt døde av sult og sykdom.<ref>Becker, 270–271, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Rundt ti prosent av den serbiske sivilbefolkningen ble deportert til konsentrasjonsleire i Ungarn, hvor tusener av de døde.<ref>Becker, 272–275, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

==== Tro og religion ====

[[Fil:C. 1916 Edith Cavell propaganda stamp.JPG|miniatyr|Britisk frimerke, utgitt kort etter [[Edith Cavell]]s død, for propaganda]]
Selv om en viss [[sekularisering]] (redusert gudstro) utviklet seg på 1800-tallet, sto religion fremdeles sterkt i alle de krigførende landene. Ved utbruddet av konflikten støttet så godt som samtlige trossamfunn deltakelse i krigen, på de ulike lands side. Mange trossamfunn så også krigen som en straff fra Gud, for materialisme og gudløshet.<ref>Gregory, 420–421, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Selv om det var eksempler på trossamfunn og prester som demoniserte fienden, var det ikke entydig. Den britiske sykepleieren [[Edith Cavell]] som arbeidet i tyskokkupert Belgia var sterkt troende, og henrettelsen av henne for arbeid for fienden ble av ententemaktene brukt som et eksempel på tyskernes ugudelige fremferd. I november 1914 erklærte Essad Effendi, etter oppfordring fra osmanske myndigheter, en [[fatwa]] mot ententemaktene og påla alle muslimer å støtte [[Det osmanske rike]] i krigen. [[Den katolske kirke]]ns overhode, pave [[Benedikt XV]], var kritisk til krigen, foreslo allerede i 1914 en våpenhvile, og arbeidet for at Italia skulle forholde seg nøytralt.<ref>Gregory, 423–430, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Hvor viktig religion var generelt for soldatene er vanskelig å si noe bestemt om av flere grunner; manglende kunnskap om soldatenes tro før krigen, varierende forhold under krigen, og kildenes partiskhet. Når det gjelder soldater fra [[Britisk India]] synes det som både muslimer og hinduer fant styrke i troen, ikke minst i at alt var forutbestemt gjennom skjebne.<ref>Gregory, 437–438, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Datidens venstreorienterte og nåtidens historikere har sett religion i krigsårene hovedsakelig som et ledd i elitenes sosiale kontroll av massene. Det er et argument som ikke kan avvises, men det synes like tenkelig at religionen var et middel elitene brukte for å utholde det presset de var utsatt for.<ref>Gregory, 441, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>