Redigerer Zenon (avsnitt)

=== Opprøret til Illus (484–488) ===
Illus kommando og den gunst han mottok gjorde ham også mistenkelig, og Zenon forsøkte på ulike måter å bli kvitt ham. Også [[Verina]], enkekeiserinnen, var hans fiende, og forsøkte å sammensverge på å få ham tatt av dage. Verinas forsøk ble slått ned, og Zenon, like sjalu på dem begge, forviste henne og holdt henne innesperret i borgen i [[Papurius]]. Det er en del tvil om når disse hendelsene skjedde. [[Candidus]] plasserer hennes forvisning fra før Markians opprør, og [[Theodore Lector]] tilskriver årsaken til forvisningen til hennes andel i opprøret til Basiliskos. Det er ikke usannsynlig at denne turbulent kvinnen som to ganger var blitt forvist, en gang før Markians opprør, for hennes tilknytning til Basiliskos, og på nytt etter Markians opprør, for hennes sammensvergelse mot Illus.

Fra sitt fangenskap greide Verina i få sin datter Ariadne, Zenons hustru, interessert i hennes skjebne, og Ariadne sørget for at hun bli løslatt, først fra Zenon, og deretter fra Illus, som keiseren hadde overlatt henne til. Illus nektet å løslate henne, og Ariadne, som sin mor, forsøkte å få ham myrdet. [[Jordanes]] tilskrev hennes hat til en annen og noe søkt grunn, nemlig at Illus hadde innpodet sjalu mistanker i Zenons hode som hadde fått Zenon til å forsøke å ta hennes liv, og at hennes kunnskap i dette hadde stimulert henne til hevn. Morderen som hadde til oppdrag å drepe Illus ble tatt til fange og Zenon kunne ikke gjøre noe for å forhindre at han ble henrettet.

Illus — med sin venn [[Pamprepius]], [[Leontius (usurper)|Leontius]] og sin bror [[Trocundus]] — trakk seg nå tilbake fra hoffet, dro først til [[İznik|Nikea]], og deretter under begrunnelsen at han trengte forandringer og måtte se til sine sår, dro videre østover hvor han ble gjort til ''magister militum''. Etter å ha reist gjennom Lilleasia reiste de opprørsfanen i 484 da Illus erklærte Leontius som keiser. Zenon sendte en hær for å nedkjempe opprøret, men Illus vant, tok [[Papurius]] i besittelse, løslot Verina, og fikk henne til å krone Leontius ved Tarsus.

I 485 sendte Zenon en ny hær mot opprørerne, som etter sigende skal ha bestått av makedonere og skytere, under ledelse av Johannes Gibbo (pukkelrygg), eller mer sannsynlig Johannes Scytha og Theodorik amaleren, som på denne tid var konsul. Johannes beseiret opprørerne i nærheten av Seleucia og drev dem mot borgen i Papurius hvor han omringet dem. Etter noen få måneder døde Trocundus, og borgen falt etter å ha blitt beleiret i fire år, og da grunnet forræderi ved Trocondus' svoger som var blitt sendt av denne årsak fra Konstantinopel av Zenon. Illus og Leontius ble halshugd i 488 og deres hoder ble sendt til keiseren.<ref>Smith, William (1849): ''Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology'', bind 2, s. 570.</ref>