Redigerer Yuan-dynastiet (avsnitt)

===Uro i befolkningen===
Siste del av Yuán-tiden var preget av stridigheter, uår og en boksende bitterhet blant kineserne mot de utenlandske herskere. Yuán-dynastiet var et av de kortere i [[Kinas historie]] – det satt ved makten i bare ett århundre, fra [[1271]] til [[1368]]. Som tiden gikk ble herskerne stadig mer påvirket av det kinesiske, og de mistet grepet om de andre mongolske land i Asia. Mens de ekte mongoler så på dem som alt for kinesiske, betraktet kineserne dem som for mongolske. Etterhvert mistet de grepet om makten. Det gjorde ikke saken bedre at herskerne ikke tok seg bryderiet med å lære seg det kinesiske språk, og var heller uinteressert i Kinas rike kultur. De senere Yuán-keiserne hersket stadig kortere, og deres styre var preget av intriger og rivalisering. De var også heller uinteressert i administrasjon.

Keiser [[Yingzong-keiseren|Yingzong]] regjerte i kun to år ([[1321]] til [[1323]]); han ble styrtet ved et kupp iscenesatt av fem fyrster. De innsatte keiser [[Taidingdi]], men etter en tid ble også han drept.

Fra midten av [[14. århundre|1300-tallet]] kom det til en rekke ødeleggende oversvømmelser etter at dikene rundt [[Huang He|Den gule flod]] brast i [[1351]]. Mongolenes kansler Toghta lot da bygge en ny kanal sør for [[Shandonghalvøya]]. Det lyktes i den forbindelsene kineserne for første gang å organisere en oppstand. Kort etter brøt det ut flere opprør i Sentral-Kina ([[1352]]), unter forskjellige anførere. Det viktigste opprøret ble ledet av gruppen [[De røde turbaners opprør|De røde turbaner]]. Mellom [[1355]] og [[1368]] ble [[Hongwu-keiseren|Zhu Yuánzhang]] mer og mer den naturlige anfører. Det var han som ble den første keiser av det påfølgende [[Ming-dynastiet|Míng-dynastiet]]. I [[1368]] kunne hans hær, ledet av [[Hsü Ta]], fordrive khanen Toghan Timur fra Běijīng. Slik kom mongolenes herredømme over Kina til sin avslutning.