Redigerer Yes (avsnitt)

=== 1982&ndash;1987: Ny oppstart, ''90125'' og ''Big Generator'' ===
[[Fil:Trevor Rabin.jpg|thumb|250px|Trevor Rabin]]
I 1982 møtte Squire og White en artist fra [[Sør-Afrika]] ved navn [[Trevor Rabin]] i [[Los Angeles]]. Rabin hadde flyttet til England i [[1978]] men bodde nå i [[USA]]. Sammen dannet de bandet [[Cinema (band)|Cinema]], med Rabin som vokalist og gitarist (samt tidvis keyboardist). De fikk inn igjen Tony Kaye fra originalbesetningen, som bragte med seg sitt gamle hammondorgel inn på [[1980-tallet]] (mens Rabin tok seg av moderne synthesizere). Cinema var klare til å spille inn sitt første album da plateselskapet foreslo at de måtte få med Jon Anderson i bandet.

Anderson ble kontaktet av Chris Squire, som lot han få høre noen demoer, og han var villig til å stille på den betingelsen at bandet skulle hete Yes og skulle låte som Yes. Selv om Trevor Rabin syntes det var en god idé å få med Anderson, var han ikke like fornøyd med navneskiftet. Andersons ultimatum til tross ble soundet kraftig modernisert for å tilpasses lydbildet på 1980-tallet, samtidig som visse klassiske Yes-elementer ble bevart. Den tidligere vokalisten i bandet, Trevor Horn, var hentet inn som produsent, og han var en av foregangsfigurene når det kom til «moderne lydbilder». Horn ble opprinnelig spurt om å være med som vokalist, men hadde den katastrofale ''Drama''-turneen i friskt minne og takket raskt nei. Men han ville mere enn gjerne produsere bandet.

Resultatet forelå i [[1983]] som albumet ''[[90125]]''. Albumet inneholdt bandets tredje og største singelhit, «[[Owner of a Lonely Heart]]». Singlene «Leave It» og «It Can Happen» kom også relativt høyt opp på hitlistene. [[Instrumental]]-låten «Cinema» vant en [[Grammy]] i klassen Beste Rock-instrumental.<ref>[http://www.allmusic.com/artist/yes-p5891/charts-awards/grammy-awards Allmusic.com]</ref> Turneen som fulgte ble en suksess, og både gamle og nye fans av bandet møtte opp i hopetall. Et konsertalbum, ''[[9012Live: The Solos]]'', sammen med konsertfilmen [[9012Live: The Solos#Titler på konsertfilm|9012Live]] dokumenterer denne turneen. Både albumet og filmen ble kraftig kritisert av den eldre fansen for å utelate flere av 1970-tallssangene som ble spilt under konsertene.

Nye Yes var et faktum, og det som kan kalles Trevor Rabin-perioden (eller Yes-West), var innledet. Denne perioden er også sterkt omdiskutert blant fansen. Noen mener det var bra at de ble mer moderne, og at de viste at de kunne fornye seg. Andre mener Rabin-perioden fjernet bandet for mye fra soundet i «gullalderen», og misliker Rabin-perioden sterkt. Saken var at Yes på linje med de fleste 1970-tallsband tilpasset seg et nytt sound på 1980-tallet, noe som nødvendigvis måtte innebære et visst brudd med fortiden. Chris Squire var rask til å påpeke at Rabin faktisk var årsaken til at Yes i det hele tatt fremdeles eksisterte. Noe av det samme hadde tidligere skjedd med [[Genesis]] da [[Phil Collins]] tok over vokaljobben etter at [[Peter Gabriel]] sluttet. Trevor Rabin ble den «kommersielle» syndebukken, på samme måte som Collins ble det i Genesis-fansens øyne.

Denne besetningen utga også albumet ''[[Big Generator]]'' i [[1987]], som ikke solgte like bra som forgjengeren. Mye av årsaken til det var at det gikk over fire år mellom albumene, noe som anses av bransjen som for lang tid når man skal selge et «hit-band». Til tross for dette ble det solgt over to millioner album. Mange Yes-fans mente at albumet nok var et steg i riktig retning musikalsk sett, og særlig låtene «Shoot High, Aim Low» og «I'm Running» ble godt mottatt av tilhengerne av det «gamle» Yes. På hit-listene gikk det ikke like bra som i 1983, men de kom et stykke opp på listene med singlene «Love Will Find a Way» og «Rythm of Love».

Noe av kritikken av albumet gikk ut på at det hørtes for mye ut som et Trevor Rabin-soloalbum, og Jon Anderson mente at hans ideer ikke ble tatt hensyn til i stor nok grad. Anderson og Rabin hadde noen kraftige musikalske diskusjoner, og Anderson bestemte seg for å forlate bandet nok en gang.