Redigerer Winston Churchill (avsnitt)

== Churchill blir statsminister ==
[[Fil:Plakat1940.jpg|miniatyr|venstre|«Aldri i historien om menneskelig konflikt har så mange hatt så få å takke for så mye.»]]
[[Fil:Prince of Wales-5.jpg|miniatyr|Churchill og USAs president Roosevelt om bord på slagskipet HMS Prince of Wales, august 1941 ved Newfoundland.]]

Da den [[andre verdenskrig]] brøt ut i september 1939, fikk Churchill igjen stillingen som marineminister og ble et medlem av [[krigskabinett]]et, som han hadde vært under første verdenskrig. I den stillingen var han en av de høyest profilerte ministrene under den såkalte [[Phony War]], hvor det meste av krigsaktiviteten var på havet. Churchill argumenterte sterkt for å skaffe kontroll over de svenske malmfeltene og den norske utskipningshavnen [[Narvik]]. Chamberlain og resten av krigskabinettet var imot og operasjonen ble utsatt inntil [[Angrepet på Norge i 1940|Tyskland invaderte Norge]] i april 1940.

Chamberlains autoritet var for nedadgående, og de tyske styrkenes suksess i Norge ble hans bane. Under den berømte [[Norway Debate]] fikk han Underhuset mot seg og den 10. mai 1940 trakk han seg tilbake. [[Edward Frederick Lindley Wood, 1. jarl av Halifax|Lord Halifax]] ble anmodet om å ta over stillingen som statsminister, men sa nei. Etter møte med de to andre partiene i parlamentet ble Churchill bedt om å ta over stillingen og danne en [[samlingsregjering]] med de konservative, de liberale og [[Labour Party|Arbeiderpartiet]]. Han var da 66 år gammel.

Storbritannia og dets allierte [[Frankrike]] kom umiddelbart under sterkt press, idet Tyskland invaderte Frankrike og [[Benelux]]-landene. I løpet av noen uker måtte Frankrike kapitulere, og de britiske styrkene trekke seg tilbake. Churchills største bragd var at han i denne svært vanskelige situasjonen nektet å [[kapitulasjon|kapitulere]] og insisterte på å fortsette kampen mot Tyskland. Ved denne strategien ble Storbritannia beholdt som en mulig base for et senere angrep mot det europeiske kontinent.

Chamberlains regjering hadde blitt kritisert for å ikke ha en [[minister]] som var ansvarlig for [[krig]]føringen; som [[statsminister]] overtok Churchill også stillingen som [[minister|forsvarsminister]]. Han ga sin gode venn [[Max Aitken]] (Lord Beaverbrook), en kjent industrimann, ansvaret for flyproduksjon. Det viste seg å være et heldig valg, og flyproduksjonen økte raskt.

Churchills taler var viktige midler i hans kamp for å holde moralen oppe. Hans første tale som statsminister var den berømte ''«Jeg har intet å tilby enn blod, hardt arbeid, tårer og svette»''. Kort etter denne kom to andre velkjente taler som han ga rett før [[slaget om Storbritannia]]. En av talene hadde den kjente setningen ''«Vi skal forsvare vår øy, uansett hva det vil koste, vi skal kjempe på strendene, vi skal kjempe på landingsplassene, vi skal kjempe på markene og i gatene, vi skal kjempe på åskammene; vi skal aldri overgi oss.»''

[[Fil:Cairo conference.jpg|miniatyr|[[Chiang Kai-shek]], Franklin D. Roosevelt og Churchill ved konferansen i Kairo i 1943.]]

Den andre talen inkluderte den like kjente: ''«La oss derfor stålsette oss for våre oppgaver, og gjennomføre disse slik at om det britiske imperiet og samveldet varer i tusen år, vil menneskene fremdeles si at det var deres fineste stund»''. Mens slaget om Storbritannia var på det mest intense kom han med den berømte vurderingen av situasjonen; ''«Aldri i historien om menneskelig konflikt har så mange hatt så få å takke for så mye.»''. En annen av hans velkjente oratoriske mesterverk ble holdt den 10. november 1942 da amerikanske og britiske tropper hadde omringet [[Casablanca]] i Afrika. Mange mente det var slutten på krigen, men Churchill sa; ''«Dette er ikke slutten. Det er ikke en gang begynnelsen på slutten. Men det er, muligens, slutten på begynnelsen''»

Churchill hadde meget stor selvtillit, og var overbevist om at han var en like stor [[general|hærfører]] som sin forgjenger [[John Churchill, 1. hertug av Marlborough|John Churchill]], noe som ga seg utslag i spektakulære planer som ikke alltid var koblet til virkeligheten. Det ble da [[general|stabssjef]]en, general [[Alan Brooke]] som fikk oppgaven med å forklare krigens realiteter for sin sjef. Han var en stor [[strategi|strateg]] og lojal overfor sin statsminister, men i dagboken som først i 2001 ble utgitt i sin helhet, la han ikke fingrene imellom:

:''«ingen langtidsplaner.... I alle sine planer lever han fra hånd til munn. Han kan aldri fatte en hel plan.... Hans metode er totalt opportunistisk. Min Gud, hvor trett jeg er av å arbeide for ham.»''

[[Fil:Sir Winston Churchill.jpg|miniatyr|Yousuf Karsh' portrertt ''The Roaring Lion'', Ottawa, 30. desember 1941.]]

I desember 1941 besøkte han [[Ottawa]] og [[Yousuf Karsh]] tok der det kjente portrettet med det skulende blikket. I ettertid kjent som ''[[The Roaring Lion]]'' (den brølende løvende).<ref>https://www.latimes.com/fashion/la-ig-wwd-georgia-o-keefe-impression-on-fashion-20180123-story.html</ref><ref>Manchester, W., & Reid, P. (2015). ''The Last Lion: Winston Spencer Churchill: Defender of the Realm, 1940–1965.'' Pan Macmillan.</ref>

Etter hvert som Storbritannia kom på offensiven utstedte Churchill ordre om å utslette tyske byer gjennom [[strategisk bombing|terrorbombing]]. Han oppmuntret disse ''«imponerende aksjoner med terror og vilkårlig ødeleggelse»'', som skulle ødelegge tyskernes [[moral]] og gjøre den tyske [[befolkning]] husløse.<ref>{{Kilde www
| utgiver= The National Archives
| forfatter= Winston Churchill
| utgivelsesdato= 28. mars 1945
| tittel= General Ismay for C.O.S comiteé
| url= http://www.learningcurve.gov.uk/heroesvillains/g1/cs3/g1cs3s3a.htm
| besøksdato= 
| kommentar= 
| url-status=død
| arkivurl= https://web.archive.org/web/20061208111357/http://www.learningcurve.gov.uk/heroesvillains/g1/cs3/g1cs3s3a.htm
| arkivdato= 2006-12-08
}}</ref> Strategisk bombing av tyske byer førte til ødeleggelsen av historiske byer som [[Köln]] og [[Dresden]] og utryddelse av store antall sivile. I et memorandum datert 6. juli 1944 til forsvarets stabssjefer, under den verste perioden med [[V2]]-raketter, skrev Churchill: «Jeg ber dere gi spørsmålet om bruk av [[kjemisk krigføring|giftgass]] grundig overveielse. Jeg ville ikke gå inn for det med mindre det kunne påvises at a) det gjaldt liv eller død for oss, eller b) at det ville forkorte krigen med et år. Det er absurd å se moralsk på det når det var alment brukt i forrige krig uten ett ord til protest fra moralistene eller kirken. Derimot var bombing av åpne byer forbudt under forrige krig. Det er ganske enkelt et spørsmål om skiftende moter, som med damenes lange og korte skjørt.»<ref>Laurence Rees: ''I keiserens navn'', forlaget Schibsted, Oslo 2008, {{ISBN|978-82-516-2443-5}}</ref>

Etter Frankrikes kapitulasjon var støtte fra det nøytrale USA helt avgjørende for Storbritannia. USA forsynte Storbritannia med mat, [[olje]] og krigsmateriale, fraktet på [[skip]] over [[Atlanterhavet]]. Churchill gjorde mye for å pleie det personlige forholdet til den amerikanske presidenten [[Franklin D. Roosevelt]], og ble svært lettet da Roosevelt ble gjenvalgt i [[valg|presidentvalget]] i 1940.

I løpet av krigsårene hadde Churchill i alt tolv strategiske konferanser med Roosevelt, møtene ble stort sett holdt i USA, men de hadde også konferanser i [[Casablanca]], [[Kairo]], [[Teheran]] og [[Jaltakonferansen|Jalta]]. Av de sakene som ble diskutert og bestemt var «[[Atlanterhavserklæringen]]», strategien med [[Europa først]], og [[Erklæringen om De forente nasjoner]] som skulle opprettes etter krigen. For å kunne slå til mot tyskerne tidligst mulig tok Churchill initiativet til [[Special Operations Executive]], en styrke som planla og gjennomførte sabotasjeaksjoner i tyskokkupert Europa. Churchill var også pådriver for etablering av såkalte [[Spesialstyrke|commando]]s, spesielt utvalgte og trente soldater som dannet grunnlag for det vi i dag kaller [[spesialstyrke]]r.

Churchills helse tok skade av arbeidspresset. Under et besøk i USA i desember 1941 fikk han et lite [[hjerteinfarkt]], og i desember 1943 ble han sengeliggende grunnet [[influensa]].

[[Fil:Churchill on the east bank of the Rhine.jpg|miniatyr|venstre|Churchill med de fremrykkende allierte styrkene på østbredden av elven [[Rhinen]], sør av [[Kreis Wesel|Wesel]], den 25. mars 1945.]]

Churchill var delaktig i utarbeidelse av avtaler som skulle få vidtgående konsekvenser for [[grense|landegrense]]r i [[Europa]] og [[Asia]]. Ved den andre konferansen i [[Québec|Quebec]] i 1944 ble et modifisert utkast av den såkalte [[Morgenthauplanen]] undertegnet. Opprinnelig var dette en plan for et massivt folkemord, som senere ble redusert til en plan for plyndring og ødeleggelse av Tysklands industrielle kapasitet.

[[Fil:Yalta summit 1945 with Churchill, Roosevelt, Stalin.jpg|miniatyr|Churchill, Roosevelt og Stalin under toppmøtet på Jalta i februar 1945.]]

Reviderte europeiske grenser ble offisielt bestemt av [[Harry S. Truman|Truman]], Churchill og [[Josef Stalin|Stalin]] ved [[Potsdamkonferansen]] i juli 1945. De nye grensene som de allierte dikterte for Polen ([[Curzonlinjen]] mellom Polen og [[Sovjetunionen|Sovjet]] og [[Oder-Neisse-linjen]] mellom Tyskland og [[Polen]]) ble av polakkene sett på som et svik. Churchill var imidlertid overbevist om at den eneste måten man kunne unngå fortsatt spenning mellom de to landene på var en blanding av grensejustering og [[etnisk rensning]]. I en debatt i underhuset i 1944 sa han:

:''«Deportasjon er den metoden som, så langt vi kan se, vil være den mest tilfredsstillende og permanente. Det vil ikke lenger være noen blanding av folkegrupper som vil skape uendelig med problemer... Det vil feies rent. Jeg er ikke bekymret over disse overførslene, som er lettere gjennomførbare i våre moderne tider.»''

Den sovjetiske [[deportasjon]]en av tyskere etter andre verdenskrig ble imidlertid gjennomført svært brutalt, og ifølge en tysk rapport fra 1966 omkom over 2&nbsp;100&nbsp;000, mens rundt 15 millioner mennesker ble fordrevet fra sine hjem av Stalin, og byer og landskaper lagt i ruiner. Churchill var sterkt imot Sovjets faktiske annektering av Polen, og skrev bittert om det i sine senere bøker; men hadde ingen mulighet for å stoppe det.

Churchill fortsatte, som statsminister, å motarbeide den indiske selvstyrebevegelsen, ledet av Mahatma Gandhi. Han uttalte at ''«jeg har ikke blitt statsminister i Hans Majestets regjering for å avvikle imperiet»''. I 1943 var det en katastrofal [[Hungersnøden i Bengal (1943)|hungersnød i Bengal]]. Den kjente økonomen [[Amartya Sen]] anslår at rundt tre millioner døde, og at katastrofen var et resultat av ulik distribusjon av mat og manglende kjøpekraft, ikke av faktisk matmangel. Da spørsmålet om nødhjelp til de hungersrammede ble diskutert i kabinettet, kom Churchill med et utbrudd om ''«indere som formerte seg som kaniner og ble betalt millioner hver dag av oss uten å gjøre noen innsats i krigen»''. India deltok med rundt 2 millioner soldater, hadde om lag 36&nbsp;000 døde, 64&nbsp;000 sårede og indiske soldater fikk i alt 30 [[Victoria Cross|Victoriakors]]. Etter krigen skrev han i boken ''The Second World War'': ''«Ingen større del av verdens befolkning ble så grundig beskyttet fra redslene og farene ved verdenskrigen som befolkningen i Hindustan. De ble båret gjennom kampen på skuldrene til vår lille nasjon.»''

Den mest kritiske studien av Churchills politikk under andre verdenskrig er av historikeren John Charmley. Han anser Chamberlain som en realistisk maktpolitiker. Churchill derimot, overvurderer gjentatte ganger Storbritannias styrke og tvinger frem en strategi med total krig og total seier. Denne strategien ledet imidlertid til nasjonal utmattelse, slutten på imperiet og til at Storbritannia ble forbigått av USA og Sovjet. Charmley mener den beste politikken for Storbritannia, i 1940–1942, ville ha vært en forhandlingsfred med Tyskland og ettergivenhet overfor Japan.