Redigerer Vinterkrigen (avsnitt)

=== Finlands forsvar i 1939 ===
Den finske hæren var ved begynnelsen av krigen dårlig forberedt på krig, ikke bare på grunn av dens tallmessige underlegenhet som følge av et lavt befolkningstall, men også fordi den var materielt og teknologisk underlegen. I mellomkrigstiden var den militære og politiske ledelse i konstant diskusjon over det utilstrekkelige militærbudsjettet. Spesielt de to sterkeste partene, de anti-militaristiske sosialdemokratene (''[[Finlands sosialdemokratiske parti|Suomen Sosialidemokraattinen Puolue]]'') og de pengesparende sentristene (''[[Centern i Finland|Suomen Keskusta]]'') blokkerte en økning i forsvarsutgiftene, selv under den forverrende internasjonale situasjonen. 

Så sent som i august 1939 uttrykte statsminister [[Aimo Kaarlo Cajander]], som ledet en koalisjon mellom begge partiene, sin glede over at Finland brukte ressursene til nyttigere ting enn krigsmateriell som raskt ble foreldet. I tillegg hadde regjeringen ønsket å fremme det nasjonale næringslivet ved å fokusere på egen våpenindustri, fremfor å kjøpte våpen fra Sverige og andre land.

Det finske forsvaret av 1939 bygget på en forsvarsplan som den finske hærs overkommando utarbeidet i 1934. Planen gikk ut på å stoppe et fiendtlig angrep på Det karelske nes langs en linje hvor naturlige hindringer som Vuoksi-elva ville stanse de fiendtlige styrkene og redusere deres operative muligheter. Denne operasjonsplanen var ikke optimal, og den ble kraftig kritisert før krigen. Manglende finansiering hindret ytterligere utbygging av linjen. Den finske planen forutså at russene ville være i stand til å mobilisere opptil 10 divisjoner mot forsvarsstillingen på Det karelske neset i løpet av 7–8 dager.

Denne linjen ble senere av internasjonal presse kalt [[Mannerheimlinjen]]. Linjen gikk fra øst til vest langs Taipale-Suvanto-Vuoksi-Äyräpäänjärvi-Muolaanjärvi-Kipinolanjärvi og hadde 221 bunkere, de fleste bygget mellom 1920 og 1930.<ref name="Vuorenmaa_494-500" /> Sovjetisk [[propaganda]] hevdet at linjen var like sterk som eller sterkere enn [[Maginotlinjen]]. Sannheten var derimot at de fleste av bunkerne var strukturelt svake og hovedsakelig besto av beskyttelsesrom dekket av trebjelker. 

Kun de siste 66 bunkerne var bygget av solid stål-armert betong, og av disse var omkring 40 for svake til å tåle moderne artilleribeskytning.<ref name="Vuorenmaa_494-500" /><ref name="Trotter_63" /> De fleste av dem lå i Summa og Lähde-sektorene, farlig nær Viborg, og de var ikke særlig bevokst med trær. Linjen var svakere enn tilsvarende forsvarslinjer andre steder i Europa, og ifølge finnene selv var linjens virkelige styrke basert på de sta forsvarernes «[[sisu]]» - det finske uttrykket for indre kraft og pågangsmot.<ref name="Trotter_63" />

Nord for Ladogasjøen ble det gitt ordre om å bruke alternative metoder for å forsinke og eventuelt stoppe fienden før den kunne nå de strategisk viktige punktene Uleåborg, Kajana, Rovaniemi, Kemi og Petsamo. Fiendens styrke ble anslått til maksimalt fire divisjoner.

Den finske hæren omfattet ved begynnelsen av krigen 250&nbsp;000 soldater, hvorav 133&nbsp;000 ble stasjonert på [[det karelske nes]] og de resterende 120&nbsp;000 forsvarte resten av den finsk-sovjetiske grensen. Dette svarte til omkring ti infanteridivisjoner, syv brigader og diverse heimeverns- og grensevernsavdelinger. 

Det var knapt med tungt skyts; den finske hæren hadde bare 30 stridsvogner til rådighet, og de var operative kun noen få uker av krigen. Tilsvarende var det mangel på automatvåpen. Hæren hadde hundre panservernkanoner, importert fra Sverige. Kanonene var av typen 37&nbsp;mm Bofors m/36 (i finsk tjeneste under betegnelsen ''37 PstK/36''), og de første kanonene ble pakket ut noen uker før krigen brøt ut.<ref>Trotter, William R.: side 44</ref> Soldatene måtte derfor ofte bruke improviserte panservernvåpen som [[molotovcocktail]]er, sprengladninger som [[Kasapanos]] og sammenbundne håndgranater. Artilleriet i mange enheter var fremdeles fra før første verdenskrig og hadde derfor begrenset rekkevidde. Det var bare 36 våpen per divisjon, hvorav 24 var lette feltkanoner.

Ammunisjons- og forsyningsproblemet gjaldt ikke bare artilleriet, men også resten av hæren. Hæren hadde ved krigsutbruddet følgende mengder forsyninger:<ref>Trotter, William R.: side 43</ref>
* Gevær- og maskingeværammunisjon: 60 dagers kamp
* Granater for lette feltkanoner: 21 dagers kamp
* Granater for 122&nbsp;mm haubitser: 24 dagers kamp
* Granater for tungt skyts og kystbatterier: 19 dagers kamp
* Bensin og olje for kjøretøyer: 60 dagers kamp
* Bensin for fly: 30 dagers kamp

[[Fil:Blemheim-I.jpg|mini|Britisk Bristol Blenheim bombefly med det finske flyvåpens merking]]
[[Fil:Finnish-lotta-svard-watching-the-skies-winterwar.png|mini|En finsk kvinne, medlem av Lotta Svärd, speider etter fiendtlige fly et sted i det nordlige Finland, januar 1940, fra SA-kuva]]
[[Fil:Building destroyed Winter War Jyväskylä.jpg|mini|Bygning i Vapaudenkatu, Jyväskylä ødelagt av Sovjetisk bombing]]

Det finske flyvåpenet besto av bare hundre fly. De mest moderne flyene i tjeneste var de britisk-produserte [[Bristol Blenheim]] bombefly og [[Gloster Gladiator]] jagerfly, samt forskjellige hollandske Fokker-fly, så som [[Fokker D.XXI]] og [[Fokker C.X]]. Soldatene hadde ikke egne luftvernskanoner, de tilgjengelige hundre kanonene ble brukt til å forsvare byene mot bombeangrep.

Finlands forsvarssjef, feltmarskalk [[Carl Gustaf Mannerheim]], hadde til en viss grad lyktes med å mobilisere den finske hæren i oktober 1939, selv om det var litt forvirring i starten, da mange offiserer fikk kommandoen over større avdelinger enn de var vant til. Mannerheim hadde i 1931 blitt utnevnt til leder av Finlands forsvarsråd, samtidig med at han fikk et skriftlig løfte om at han i tilfelle krig ville bli Finlands forsvarssjef. Svinhufvuds etterfølger Kyösti Kallio fornyet dette løftet i 1937. Mannerheim hadde oppfordret regjeringene til å fokusere på nasjonal forsoning og forsvar, og arbeidet hardt for å modernisere Finlands forsvar og landets forsvarsindustri, men forsøkte forgjeves å etablere en militært forsvarsunion med Sverige. Men opprustingen av den finske hæren gikk ikke så raskt eller så bra som han håpet, og han var ikke begeistret for å måtte gå til krig. Han var ofte uenig med de skiftende regjeringene og undertegnet en rekke brev om fratredelse.

Mens forhandlingene med Sovjetunionen brøt sammen i oktober 1939, ble han bedt av statsminister Cajander om å trekke seg fra posten som forsvarssjef. Men ansøkningen ble trukket tilbake da Finland ble invadert av Sovjetunionen om morgenen 30. november 1939.

Den finske hæren besto ved begynnelsen av vinterkrigen av ni feltdivisjoner, fire brigader og en rekke mindre selvstendige bataljoner og kompanier. Hæren ble organisert i tre korps. Det II. og III. korps var underordnet hæren på Det karelske nes (Karjalan armeija). IV. korps forsvarte området nord for Ladoga-sjøen. Ansvaret for forsvaret av resten av grensen opp til Petsamo ved Nordishavet ble gitt til Nord-Finlands gruppe, som besto av en rekke uavhengige bataljoner.

For å kunne organisere erstatningsmannskap for enhetene, ble det opprettet en felterstatningsbrigade (Kenttätäydennysprikaati, KT-Pr) bestående av ni bataljoner. Men på grunn av tyngden i det sovjetiske angrepet måtte bataljonene bli brukt som stridsenheter. Også tre reservedivisjoner (1.Koti.TD – 3.) ble dannet fra de tilgjengelige reservene. Etter hvert som situasjonen ble mer alarmerende, ble 1. og 3. Koti.TD omdannet til den 21. og 23. divisjon og sendt til fronten den 19. desember. 2. Koti.TD ble utplassert som individuelle regimenter i Nord-Finland.

Den 7. oktober 1939 ble det gitt ordre om delvis mobilisering av de finske styrkene. Samtidig ble det opprettet et operativt hovedkvarter for den finske hæren, sammen med korpshovedkvarter for II., III. og IV. Armékorps. Det ble også opprettet et hovedkvarter for hæren under generalløytnant Hugo Österman med oppgaven å forsvare det Karelske nes (''Kannaksen Armeijan Esikunta''). Dette var ikke en del av den opprinnelige planen, og ideen var at man skulle ivareta sikkerheten av neset hvis mobiliseringen viste seg å bli for svak eller for langsom. 

I fredstid ble Det karelske neset forsvart av 4 såkalte dekningsgrupper. Disse hadde omkring samme styrke som en brigade og bestod av grensetropper og lokale Suojeluskunta-menn (en paramilitær bevegelse i Finland). De ble kalt U for Uusikirkko ([[Poljany|Nykyrka]]), M for [[Pravdino|Muolaa]], L for Lipola og R for [[Sosnovo|Rautu]]. Disse ble innlemmet i Kannaksen Armeijan Esikunta under mobiliseringen i oktober 1939.

Ved krigsutbruddet hadde Mannerheim utplassert den finske hæren som følger:<ref name="Trotter, William R.: side 47">Trotter, William R.: side 47</ref>

* Ansvaret for forsvaret av Det karelske neset lå hos Kannaksen Armeija under generalløytnant [[Hugo Österman]]. Kannaksen Armeijan Esikunta hadde to armékorps til rådighet for forsvaret av neset, som omfattet seks divisjoner, fire dekningsgrupper og tre brigader. Bak disse gruppene lå tre brigader sammensatt av lokale Suojeluskunta-menn og regulære hærstyrker stasjonert i området. Marskalk Mannerheim gav denne hæren i oppdrag å forsvare det sørlige Finland ved å holde fienden tilbake på neset til enhver tid. Denne hærens styrke var på omkring 133&nbsp;000 mann (42&nbsp;% av de finske væpnede styrker), inkludert luftforsvarsenheter atskilt fra felthæren. Etter den første oppstillingen skulle to brigader samles for å danne en reservedivisjon (1. divisjon) ledet av generalmajor Taavetti «Pappa» Laatikainen, som skulle utplasseres bak den viktigste forsvarlinjen. Senere ble den forsterket med en tredje brigade.

* II. armékorps under generalløytnant [[Harald Öhquist]] bestod av fire infanteridivisjoner utplassert ved selve Mannerheimlinjen (1., 4., 5. og 11. divisjon) og tre dekningsgrupper (U, M og L-gruppene) i buffersonen mellom Mannerheimlinjen og grensen. Korpset var ansvarlig for forsvaret på vestsiden av neset.
* III. armékorps: under generalmajor [[Erik Heinrichs]] bestod av to infanteridivisjoner utplassert ved selve Mannerheimlinjen (8. og 10. divisjon) og en sikringsgruppe (R-gruppen) i buffersonen mellom Mannerheimlinjen og grensen. Korpset var ansvarlig for forsvaret av østsiden av neset langs elven Vuoksi.

Resten av Finlands forvar ble opprettholdt av selvstendige enheter.

* IV. armékorps under generalmajor [[Juho Heiskanen]] besto av 12. og 13. divisjon, samt diverse reservister og grensetropper. Generalmajor Heiskanen ble etter kort tid byttet ut med generalløytnant [[Woldemar Hägglund]], som ledet IV. armékorps gjennom resten av vinterkrigen. 13. divisjon var plassert i sør og den 12. ble plassert på nordsiden av frontlinjen. Denne styrken omfattet rundt 40&nbsp;000 mann. Korpset hadde ansvaret for forsvaret av frontlinjen mellom den nordlige bredden av Ladogasjøen i sør til [[Ilomants]] i nord.

* Nord-Finlands Gruppe (Pohjois-Suomen Ryhmä) under generalmajor [[Viljo Einar Tuompo]] besto av grensetropper, heimevernstropper og innkalte reservister inndelt i Nord-Karelens gruppe (Pohjois-Karjalan Ryhmä) og Lapplandsgruppen (Lapin Ryhmä). Gruppen ble utplassert i Midt-Finland overfor den sovjetiske 9. armé.

Resten av hæren ble utplassert som Hovedkommandoens Reserver (6. divisjon i [[Luumäki]] og 9. divisjon i Uleåborg – 9. hadde intet artilleri).

Etter at Mannerheim ble utnevnt som Finlands forsvarssjef den 30. november, opprettet han raskt sitt hovedkvarter i byen [[Sankt Michel]]. Han utnevnte generalløytnant Aksel Airo som sin assistent, en post han beholdt fra 3. desember 1939 til 27. mars 1940, mens hans gode venn general Rudolf Walden ble utnevnt som hovedkvarterets representant til regjeringen fra 1940, hvoretter han ble forsvarsminister.<ref name="Trotter, William R.: side 47" />