Redigerer Vestromerriket (avsnitt)

=== Honorius’ styre ===
[[Fil:Western Roman Empire 409.png|thumb|Folkevandringene, invasjoner fra barbarene og invasjonen fra den romerske tronraneren [[Konstantin III (motkeiser)]] i Vestromerriket under Honorius 407-409]]
[[Honorius]], den yngre sønnen til Theodosius, ble erklært som keiser sammen med sin far den 23. januar 393. Da faren døde arvet Honorius tronen i Vestromerriket da han var 10 år gammel mens hans noe eldre bror Arcadius arvet tronen i Østromerriket. Den vestlige hovedstaden var opprinnelig Mediolanum (dagens [[Milano]]), som den hadde vært ved tidligere delinger av riket, men hovedstaden ble flyttet til Ravenna i 402 ved invasjon av den vestgotiske lederen Alarik. Ravenna, som var beskyttet av store områder med myrer og en sterk bymur, var langt lettere å forsvare, men det gjorde det samtidig langt vanskeligere for den romerske hæren å beskytte andre sentrale deler av Italia mot angrep fra barbarer.<ref name="Bury_110">Bury (2005), s. 110</ref> Ravenna forble hovedstaden i Vestromerriket fram til [[Romulus Augustus]] 74 år senere ble avsatt, men ble senere benyttet som hovedstad for det østgotiske rike i Italia og [[eksarkatet Ravenna]].<ref>Deliyannis (2010), s. 153–156.</ref><ref>Hallenbeck (1982), s. 7.</ref>

Styret til Honorius var, selv ved vestromersk standard, kaotisk og plaget av indre og ytre stridigheter. Det vestgotiske ''foederati'' under Alarik, ''magister militum'' i Illyricum, gjorde opprør så tidlig som 395. [[Gildo]], ''comes Africæ'' og ''magister utriusque militiae per Africam'', gjorde opprør i 397 og satt i gang den gildoniske krig. Stilicho greide å undertrykke Gildo, men var selv opptatt i [[Raetia]] da vestgoterne invaderte Italia i 402.<ref>Bury (2005), s. 108.</ref> Stilicho samlet legioner i Gallia og [[Romersk Britannia|Britannia]] og marsjerte i all hast tilbake og beseiret Alarik to ganger før vestgoterne trakk seg tilbake til Illyria.

De svekkede grensene i Britannia og Gallia fikk direkte konsekvenser på riket. Tallrike [[Usurpasjon|usurpere]] dukket opp i Britannia, inkludert Marcus (406–407), Gratianus (407), og [[Konstantin III (motkeiser)|Konstantin III]] som invaderte Gallia i 407. Britannia ble regelrett forlatt og oppgitt av riket ved 410 grunnet manglende ressurser og behovet for vokte viktigere grenser. Den svekkede grensen ved Rhinen gjorde det mulig fra tallrike germanske stammer, inkluder [[vandaler]], [[alanere]], og [[svebere]], å krysse elven og dra inn i vestromerske områder i 406.<ref>Heather (2005), s. 195.</ref>

Honorius ble overbevist av minister Olympius at Stilicho konspirerte for å velte ham. Hærføreren ble derfor arrestert og henrettet i 408.<ref>Bury (2005), s. 113.</ref> Olympius ledet også en sammensvergelse for å få drept en rekke personer tilknyttet Stilicho, inkludert hans sønn og familiene til mange av hans utenlandske tropper. Det førte til at mange av soldatene gikk over til Alarik som kom tilbake til Italia i 409 og møtte liten motstand. Honorius fikk seks legioner fra Østromerriket som støtte, men mislyktes.<ref>Norwich (1989), s. 136.</ref> Honorius forsøkte desperat å få til en avtale, men samtalene brøt sammen i 410, og i raseri angrep Alarik Roma og lot sine soldater herje og plyndre. Til tross for at herjingen var relativt mild og Roma ikke lenger var Vestromerrikets hovedstad, var hendelsen sjokkerende for folk i både vest og øst i riket. Det var første gang at Roma, selve det symbolske hjertet i Romerriket, hadde blitt tatt av en fiendtlig hær siden den galliske invasjonen på 300-tallet f.Kr. Den østromerske keiser [[Theodosius II]], etterfølgeren til Arcadius, erklærte tre dager med landesorg i Konstantinopel.<ref>Cline, Eric H.; Graham, Mark W. (2011): ''Ancient Empires: From Mesopotamia to the Rise of Islam''. Cambridge University Press. ISBN 978-0521717809, s. 303.</ref>

Uten Stilicho og den påfølgende herjingen av Roma, ble Honorius’ stadig mer kaotisk. Usurperen Konstantin III hadde tatt med seg de romerske troppene i Britannia da han krysset kanalen til Gallia i 407, og etterlot seg befolkningen i Britannia uten forsvar mot invasjoner, først piktere, og deretter [[saksere]], [[anglere]], og [[jyder]] som først angrep og deretter bosatte seg fast fra 440 og framover. Etter at Honorius ble tvunget til å akseptere Konstantin III som medkeiser, utropte Konstantins general i Hispania, Gerontius, sin egen keiser i form av Maximus. Med støtte fra general [[Konstantius III]] greide Honorius å få beseiret Gerontius og Maximus i 411, og kort tid etter ble Konstantin III tatt til fange og henrettet. Med Konstantius tilbake i Italia gjorde den gallo-romerske senatoren [[Jovinus]] opprør etter å ha utropt seg selv som keiser. Da han hadde støtte fra adelen i Gallia og med [[Burgundere|burgunderne]] og alanerne som allierte, måtte Honorius henvende seg til vestgoterne under deres kong [[Ataulf]] for å få hjelp i krigen mot Jovinus.<ref>Bury (2005), s. 145.</ref> Ataulf beseiret Jovinus og henrettet ham og hans utropte medkeiser Sebastianus i 413. På omtrent samme tid var det en ny usurperen i nordlige Afrika, [[Heraclianus]]. Han forsøkte å invadere Italia, men mislyktes og trakk seg tilbake til Kartago hvor han ble drept.<ref>Bury (2005), s. 146.</ref>

Med de romerske legionene trukket tilbake kom nordlige Gallia i økende grad under [[Frankere|frankisk]] innflytelse. Frankerne tok seg etter hvert en naturlig dominans i regionen. I 418 bevilget Honorius sørvestlige Gallia ([[Gallia Aquitania]]) til vestgoterne som en vasallføderasjon. Ved å fjerne de lokale romerske guvernørene ble vestgoterne og de provinsielle romerske innbyggerne etterlatt til å styre seg selv. Som sådan ble det første av de «barbariske kongeriker», [[det vestgotiske rike]], opprettet.<ref name="Bury_154">Bury (2005), s. 154.</ref>