Redigerer Vergil (avsnitt)

==Vergils ettermæle==
Vergil er skyggen som leder [[Dante]] gjennom de første to dødsrikene i ''[[Den Guddommelige Komedien]]'' på hans reise mot Empyrium. På Dantes tid var Vergil et forbilde fremfor noen, og i fjerde sang av ''Helvete'' fremviser han hjemmet sitt i den første kretsen, ''Limbo'', hvor udøpte barn og edle [[hedning]]er oppholder seg etter døden. I sangen hedres [[Homer]] som «''den ypperste blant [[skald]]er, den neste er [[Quintus Horatius Flaccus|Horats]], [[satire]]ns dikter, og den tredje er [[Ovid]], og sist [[Lucanus]]''». En fjerde dikter, [[Statius]], hvis [[epos]] ''Thebaiden'' var like populært som ''[[Æneiden]]'' og Lucanus' ''Pharsalia'', møter vi i 21. og 22. sang av ''Skjærsilden'', noe Dante forklarer med at Statius hemmelig var blitt kristen på keiser [[Domitian]]s tid, og nå lutres for sin feighet ettersom han fortiet sin omvendelse. Da Dante-figuren spør Statius hva som fikk ham til å omvende seg, røper Statius overraskende at det var Vergil selv. Først inspirerte han Statius til å bli dikter; siden ledet hans ''Fjerde ekloge'' om et nytt sekel Statius til å erkjenne [[kristendom]]mens sannhet. Nåtidens lesere kan forbauses over at Dante satte Vergil så høyt, mens Dantes samtidige ble forbauset over hvor ubeskjedent Dante lot seg kanonisere av Vergil-figuren i diktet sitt.<ref>Mortensen, Lars Boje (2009): «Digternes lys og ære» i: ''Antikken i ettertiden'', Universitetsforlaget, Oslo, ISBN 978-82-15-01482-1. ss. 70-72</ref>

Også tidligere hadde det vært en kult rundt Vergil. Ca [[1190]] skrev [[Cistercienserordenen|cistercienser]]munken Joannes de Alta Silva en [[roman]] på latin kalt ''Dolopathos''<ref>[http://www.archive.org/details/johannisdealtasi00oest Johannis de Alta Silva Dolopathos: ''sive, De rege et septem sapientibus]</ref> etter en [[sagn]]konge, som skulle ha styrt på [[Sicilia]] som keiser [[Augustus]]' forbundsfelle. Han var den perfekte konge, og fred hersket på Jorden. Dolopathos var gift med Augustus' svigerinne, men de fikk ingen barn, selv om de hedenske [[astrologi|astrologene]] [[profet]]erte at paret en dag ville få en sønn som ville komme til å dyrke den sanne [[gud]]. Endelig kom så sønnen til verden, og fikk navnet Lucinius (= den lysende). Som syvåring ble han sendt til [[Roma]] for å få tidens beste utdannelse, nemlig som elev av Vergil. Som fjortenåring dro han tilbake til Sicilia ettersom moren var død. Vergil tvang ham før avreisen til å avlegge et taushetsløfte, begrunnet med at båndet til den åndelige faren, Vergil, burde være sterkere enn båndet til den biologiske faren. Lucinius skulle derfor spille stum til han så igjen Vergil, også overfor sin far og dennes nye dronning i [[Palermo]]. Som i historiene om Potifars hustru og om ''[[Fædra]]'', prøver dronningen å lokke stesønnen sin. Hun blir avvist og anklager ham deretter overfor mannen sin. Kongen tolker sin sønns taushet som innrømmelse av skyld, og dømmer ham til døden. Etter en del kvinnefiendtlige utsagn når forfatteren frem til dagen for [[henrettelse]]n da en gammel mann dukker opp og forlanger å høre nærmere om dommen. Han er en av Romas syv vise, og får henrettelsen utsatt. De andre vismennene kommer også og forteller sine historier. På den åttende dagen kommer Vergil, flygende på ryggen av en fugl. Dermed har Lucinius lov å snakke igjen, og den onde stemoren får sin straff. Som forutsagt blir Lucinius også kristen, men etter sin fars og Vergils død. Liksom senere hos Dante er Vergil her en brobygger mellom hedensk og kristen visdom. ''Dolopathos'' avspeiler også den tiltrekningen som Augustus' epoke utøvde på 1100- og 1200-tallets [[humanist]]er, som [[Romerriket]]s glanstid og som skjæringspunktet mellom hedenskap og kristendom, som hadde frembrakt verdens største dikter.<ref>Mortensen, Lars Boje (2009): «Digternes lys og ære» i: ''Antikken i ettertiden'', Universitetsforlaget, Oslo, ISBN 978-82-15-01482-1. ss. 74.</ref>
[[Fil:Napoli-casteldell'ovo02.jpg|thumb|''Castel dell'ovo'' (Eggslottet) ved Napoli, der Vergils knokler skal være.<ref>[https://www.academia.edu/10706432/Virgil_the_Magician_DallAntico_al_Moderno Jan Ziolkowski: ''Virgil the Magician'' s. 60]</ref>]]
Gervasius av Tilbury<ref>Oman, Charles (1944): «The English Folklore of Gervase of Tilbury» i: ''Folklore'' '''55'''.1, (s. 2-15) s. 2.</ref> utga i [[1215]] en [[encyklopedi]] kalt ''Otia imperialia''<ref>[http://books.google.no/books?id=N4ojpLPQZ9kC&printsec=frontcover&dq=gervasius+tilbury&source=bl&ots=HcUnsvAB43&sig=rX39GHLmlvEYRKU3vSjsHqNiq20&hl=no&ei=BUwCTdW4II6aOsGNzaYB&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=8&ved=0CEkQ6AEwBw#v=onepage&q&f=false Des Gervasius von Tilbury Otia imperialia], C. Rümpler, 1856, ''Google Books''</ref> (= ''Keiserlig tidsfordriv''), og den var da også tilegnet keiser [[Otto IV av Det tysk-romerske rike]], en personlig venn av ham. 1100-tallets encyklopedier hadde vært kommentarer til [[Bibelen]], og den oppskriften fulgte også Gervasius, men i tredje bok viet han seg til verdens forunderlige, og dermed underholdende, aspekt. Her er [[anekdote]]r og øyenvitneskildringer av merkelige hendelser, som i kapittel 112 fra kong Roberts dager. Han regjerte Sicilia fra [[1130]] til [[1154]], og en dag kom en [[engelsk]] lærd til ham og bad om å få utlevert Vergils knokler. Kong Robert gav sitt samtykke, og den lærde dro til [[Napoli]], medbringende et kongelig brev om saken, men i Napoli visste ingen hvor Vergil lå gravlagt. Den lærde påviste like fullt knoklene midt inne i et fjell. Med stort besvær ble graven åpnet. Ved Vergils hode lå en bok, der [[magi]]ens kunst stod nedskrevet, og den lærde tok med seg boken. Byens befolkning samlet derimot knoklene opp og førte dem til en borg i havet ved Napolis utkant, der besøkende, ifølge Gervasius, kan få se dem bak et jerngitter. Den lærde ville prøve ved hjelp av besvergelser å få Vergils knokler til å avsløre hele hans visdom i løpet av førti dager. Det fikk han ikke innvilget, men Gervasius hevdet at han selv, takket være [[kardinal]] Johannes av Napoli, hadde fått se utdrag av boken, og underkastet den «den mest ufeilbarlige prøve». Han nevner ikke hva den prøven bestod i, men interessen for Vergils knokler får den romerske dikteren til å fremstå nærmest som en [[helgen]] for ettertiden.<ref>Mortensen, Lars Boje (2009): «Digternes lys og ære» i: ''Antikken i ettertiden'', Universitetsforlaget, Oslo, ISBN 978-82-15-01482-1. s. 73</ref>