Redigerer Væring (avsnitt)

== Menn med økser ==
[[Fil:Harald Hardraades saga-Vignett-G. Munthe.jpg|left|175 px]]Som sine likesinnede norrøne krigere i nord brukte væringene helst lange økser som våpen, men de var også dyktige med sverd og bue. I noen kilder er de beskrevet som ridende. Væringgarden var stasjonert hovedsakelig rundt Konstantinopel, og mange væringer var forlagt i selve [[Bucoleonpalasset]]. Garden fulgte også hærstyrken i felt, og bysantinske [[krønike]]r (foruten flere vesteuropeiske og arabiske skribenter) merket seg ofte deres dyktighet i kamp, spesielt sammenlignet med de lokale barbarer. Væringene var betydningsfulle for den bysantinske seieren under keiser [[Johannes II Komnenos]] i [[slaget ved Beroia]] i [[1122]]. Væringene hakket seg veg gjennom fiendens sirkel av vogner, slo i stykker deres stillinger og skapte kaos i deres posisjoner.

I tillegg var væringene de eneste i den bysantinske hæren som med hell maktet å forsvare deler av Konstantinopel under [[Fjerde korstog|Det fjerde korstoget]]. Selv om garden tilsynelatende ble oppløst etter at byen ble erobret i [[1204]], er det visse indikasjoner på at den ble gjenopprettet enten av [[keiserriket Nikea]] eller av [[Palaeologos]]-keiserne selv.

[[Fil:Harald Hardraades saga-Slag ved borgporten-W. Wetlesen.jpg|thumb|300px|Harald Hardråde kjempet i 18 slag som leder for Væringgarden, blant annet i det sørlige Italia og på [[Sicilia]].]]

I tillegg til å være kjent for sin ekstreme lojalitet, ble væringene på 1000-tallet berømt for sine lange økser og sin heftige hang til drikking. Det er utallige historier om væringer som enten drikker over evne eller som er fulle. Den danske konge [[Erik Eiegod|Erik Ejegod]] skal i løpet av et besøk i Konstantinopel på veg til [[Jerusalem]] ha «formanet Væringgarden til å leve et mer nøkternt liv og ikke overgi seg til fyll». I lys av dette er det neppe overraskende å finne en henvisning fra [[12. århundre|1100-tallet]] som beskriver væringene som «keiserens vinsekker».

Kanskje det mest berømte medlemmet av Væringgarden var den framtidige kong Harald Sigurdsson av [[Norge]], mest kjent under sitt karakteristiske tilnavn [[Harald Hardråde]]. Etter at han flyktet fra Norge etter [[slaget ved Stiklestad]], dro Harald først til Russland og derfra til Konstantinopel i [[1035]]. Han skal ha deltatt i 18 slag og slåss mot araberne i [[Anatolia]] og på [[Sicilia]] under general [[Georgios Maniakes]], og dessuten i det sørlige [[Italia]] og [[Bulgaria]]. 

I løpet av sin tid i Væringgarden fikk han tittelen ''Akolouthos'' («kommandant av garden»), men hans tjeneste endte med fengsling på grunn av økonomisk underslag av gods fra den plyndringen som skjedde under hans kommando. Han klarte etter hvert å rømme fra fengselet og komme seg hjem i [[1043]]. I henhold til [[Snorre Sturlason]]s ''[[Heimskringla]]'' ble han fengslet for å ha fornærmet dronning Zoe ([[Zoë Porfyrogenita]]). Grunnen skal ha vært delvis at Harald ville ha ei møy ved navn Maria, som var en slektning av dronningen, og delvis at dronningen ville ha ham selv. Snorres forklaring er neppe historisk korrekt.

Den forviste angelsaksiske prinsen [[Edgar Ætheling]] kan også ha tjenestegjort i vaktstyrken rundt år [[1098]]. Væringgarden blir også nevnt i ''[[Njåls saga]]'' med referanse til Kolskegg. Denne skal først ha reist til Russland og derfra til Konstantinopel: «og der tok tjeneste hos keiseren. Det siste som ble hørt fra ham var at han hadde giftet seg med ei hustru der, og var kaptein for væringene og ble der til sin dødsdag.»

Også ''[[Laksdøla saga]]'' har et kapittel om Miklagard og væringene: «Da Bolle hadde vært en vinter i Danmark, ga han seg på ferd til andre land, og han stanset ikke før han kom til Miklagard. Han var ikke lenge der før han ble opptatt blant væringene. Vi har ikke hørt om at noen annen nordbo før Bolle Bollesson hadde gitt seg i tjeneste hos Miklagardskongen. Bolle ble i Miklagard temmelig mange år, og han ble regnet for den djerveste mann overalt der det røynet på, og gikk jamnt like etter de fremste. Væringene satte stor pris på Bolle så lenge han var i Miklagard.»<ref>Sagaer i utvalg, Laksdøla saga, side 467. Oslo1995. ISBN 82-03-17530-9</ref>