Redigerer Trøndelag (avsnitt)

==Historie==
{{opprydding|Historieseksjonen i denne artikkelen trenger en grundig opprydding. Den inneholder bl.a. en ''krønike'' over «ting som har skjedd i Trøndelag», basert på et subjektivt og selektivt stoffutvalg. Norgeshistorie, verdenshistorie og kirkehistorie som ser ut til å være tatt med her ut fra den begrunnelsen av ''det foregår i Trøndelag'' eller ''på en eller annen måte involverer trøndere''.}}
[[Fil:Kart_over_Tr%C3%B8ndelag_i_vikingtida.gif|thumb|Kart over fylkene i Trøndelag]]

I [[jernalderen i Norge|jernalderen]] var Trøndelag oppdelt i flere [[Fylke (norsk historie)|fylker]], av norrønt «fylki» som har en dobbel betydning, folk og hær. Gjennom lang tid utviklet det seg et rettsfellesskap gjennom sameksistens, men sikkert også kamp. I vikingtiden (ca. 850–1050) var Trøndelag oppdelt i åtte fylker: [[Skøynafylke]], [[Øynafylke]], [[Verdølafylke]], [[Sparbyggjafylke]], [[Stiordølafylki|Stiordølafylke]], [[Strindafylke]], [[Gauldølafylke]] og [[Orkdølafylke]], som sammen med [[Nordmørafylke]] og [[Namdalen]] hadde én felles lov – [[Frostatingsloven]] og ett felles ting, [[Frostatinget]].{{sfn|Andersen|1977|s=61}}

Tingene gav samfunnet et preg av å være statlig med indre landefred – i motsetning til rene ættesamfunn. Da [[Harald Hårfagre]] inntok Trøndelag, så var det uten annen kamp enn mord på en stormann, og når [[Olav Tryggvason]] fikk drept helten [[Jarnskjegge]] fra [[Ørland]]et under «blotet på [[Mære]]», så brøt det ikke ut borgerkrig. Imidlertid ble konflikten løst som erstatningssak på tinget.<ref>kilde: Snorre; Harald Hårfagres saga og Olav Trygvasons saga.</ref> Hovedtinget i Trøndelag var [[Frostatinget]], kalt slik fordi det hadde sete på «Loktu/Logtun» på [[Frosta]].

I perioden etter [[Håkon Grjotgardsson]] ([[838]]&ndash;[[900]]) ble Trøndelag kontrollert av [[ladejarlene]]. Med sete på [[Lade]] i det østlige [[Trondheim]] var ladejarlene en sentral maktfaktor i datidens politiske landskap frem til ca. 1030. 

[[Fil:Trondheim-cathedral.jpg|thumb|[[Nidarosdomen]] i Trondheim]]
===Den romersk-katolske perioden===
Embetet som [[Erkebiskopen i Nidaros|erkebiskop i Nidaros]] ble opprettet i 1154. Han var direkte underlagt [[pave]]n i Roma ([[Avignon-pavedømmet|Avignon]] 1303–1380). Nidaros katedralskole ''Schola Cathedralis Nidarosiensis'' ble grunnlagt samtidig i 1153/54. 

[[Fransiskanerordenen|Fransiskanerne]] fikk den opprinnelige Olavs-kirken, beliggende utgravd under det gamle rådhuset (Folkebiblioteket). 

Det eldste klosteret er "Augustiner" Elgeseter-kloster. [[Benediktinerordenen|Benediktiner-ordenen]] var imidlertid også tidlig etablert på Nidarholm for munker, derav navnet [[Munkholmen]]. Bakke-kloster var nonnekloster for Benediktinerne. 

Cistercienser-klosteret [[Tautra kloster]] på Frosta, "Monasterium sanctæ Mariæ de Tuta insula", klosteret etterfulgte Cistercienser klosteret Munkeby på [[Levanger]]. 

[[Nidarosdomen]] sto ferdig{{utdyp}} i 1320.

===Kalmarunionen; Slesvig-Holstein, Danmark, Norge og Sverige (1397–1523)===

Kalmarunionen ble ledet av markgrever innenfor systemet til den tysk-romerske keisermakten. [[Margrete 1.]], Erik 1. av Pommern, og Christoffer 1. av Bayern var alle tre markgrever under den tysk-romerske keiseren. 

[[Aslak Bolts jordebok]] opprettes ca. 1430 etter forbilde fra de Italienske bystater som register med rettslig troverdighet. Det betinget en stat el. som garantist, og det var Erkebispesetet i Nidaros. Derfor var det bla. maktpåliggende å ha aksept for egen mynt. 

I 1444 gikk Erkebiskopen mot riksrådets flertall inn for "vinterligge" for [[Hansaforbundet|Hanseatene]] i Bergen. Erkebispesetets skatteinntekter fra de nordlige landsdelene ble for en stor del betalt i fisk, og beslutningen medførte sikker inntekt i valuta. Beslutningen var ikke populær fordi Lybeckerne (Hanseatene) var oppfattet som selve arvefienden av oldenburgerne.

Utover 1400-tallet styrkes Danmarks stilling vesentlig og etter 1450 – konsolideres stillingen som den sterkere part i unionen. Den danske konge leder an først i kraft av status som markgreve [[vasall]] under den Tysk-Romerske keisermakten. 
 
I 1534 er [[Steinvikholm]] slottsfestning på [[Skatval]] ferdigbygd. Den brukes som kanselli for riksrådet og etterhvert som tilfluktssted for Erkebiskopen frem til reformasjonen.

===Reformasjonen i Trøndelag===

Det oppsto en politisk maktkamp hvor adelen, med [[Inger Ottesdotter Rømer]] (fru Inger til Østrått) som en av frontfigurene, ble trukket over på kongemaktens side.

I 1537 ble Benediktinerklosteret på [[Munkholmen]] (Nidarholm) på direkte ordre fra general Johan Rantzau skutt i filler, av kanonene på de danske krigsskip som inntar Trondheimsfjorden. Dette innledet de videre krigshandlingene som etterhvert driver den katolske kirke ut av Trondheim for godt, og dermed hele landet. Alle klostre blir stengt. Den katolske kirke var nedkjempet, og makten kunne dermed plukkes som en overmoden frukt. [[Johan Rantzau]] hadde selv vært tilstede under [[Riksdagen i Worms]] og sett [[Martin Luther]] forsvare seg mot den tysk-romerske keiserens tiltale, kilde: "Danmark-Norges historie" bind III.

Den siste erkebiskopen, [[Olav Engelbrektson]] flyktet landet etter at eksiloppholdet på Steinvikholmen heller ikke ga trygghet lenger. Bispen hadde inntil det siste håpet på militær assistanse fra den tysk-romerske keiseren, men forgjeves.

===Trøndelag i Danmark-Norge (1537–1660)===

[[Steinvikholmen]] brenner i 1542, men blir gjenoppbygd og restaurert som rennessanseslott. Steinvikholmen blir sammen med [[Erkebispegården]] oppgradert til residensslott for Kongen og lensherren.

[[Jemtland og Herjedalen]] har i likhet med Hålogaland fra gammelt ligget i forbund med Trøndelag. Herjedalen hadde helt siden middelalderen ligget under [[Nidaros erkebispedømme]], og frem til freden i Brømsebro vært en del av Trondhjems len. Jamtland hadde derimot en tid blitt kirkelig underlagt erkebiskopen i Uppsala. 

'''Den Nordiske 7-årskrig (1563–1570)'''  I 1564 under [[den nordiske syvårskrigen]] hadde den svenske kongen (Kong [[Erik XIV]]) for første gang nådd Trondheim via Jamtland under franskmannen [[Claude Collart]] s kommando. [[Steinvikholmen]] var under beleiring og svenskene behersket høydedraget over Singsaker ( omtrent der [[Kristiansten festning]] er i dag). Felttoget var ikke vellykket og resulterte ikke i noen varig makt. Ved [[freden i Stettin]] i 1570 var Jamtland igjen kirkelig underlagt Nidaros.<ref name=Rustkammeret>kildemateriale fra Rustkammerets samling</ref>

I 1571 utnevner [[Frederik II av Danmark og Norge|Fredrik II]] Ludvik Munk til lensherre over Trøndelag, Jamtland og Herjedalen. Han blir stattholder i 1577, men avsatt etter misnøye fra Trønderske bønder i 1583. 

'''Kalmarkrigen (1611–13)'''  I 1611 hadde riksråd [[Jens Bjelke]] iverksatt et felttog mot Jamtland. Felttoget var lite ærerikt for de trønderske styrkene. Troppene var dårlig organisert og det endte med tilbaketrekking.<ref name=Rustkammeret/>

I 1613 beordret Christian IV at Steinvikholm slott skulle ødelegges.

En ny hærordning ble etablert i 1628. [[Trondhjemske regiment]] "De Nordenfjeldske Dragonregimenter", til offiserene ble det importert svenske halvblodshester, øvrige kavaleri ble forsynt med hester fra gårdene.<ref name=Rustkammeret/>"Nordenfjeldske infanteri regiment"

'''Hannibalfeiden (1643–45)''' Trønderske soldater fra de Nordenfjeldske Dragonkompagnier inntok [[Frösö skanse|Frøsø skanse]] i 1644, og ble av jamtene mottatt som befriere. Danmark-Norge sin periode som den førende stormakt i Norden gikk mot slutten. Til tross for militær seier ble Jamtland og Herjedalen sammen med Halland, Gotland og Øsel avgitt til Sverige i 1645 ved [[freden i Brømsebro]].<ref name=Rustkammeret/>

[[Røros kobberverk]] ble etablert i 1644, året etter ble [[Røros]] grenseby (se ovenfor under [[freden i Brømsebro]]).

'''Bjelke/Krabbefeiden 1657–1660'''  Trønderske soldater erobret på nytt Jamtland og Herjedalen i 1657. Erobringen resulterte ikke i noen varig makt på tross av militære seire.

I 1658 ble Trøndelag avgitt til Sverige sammen med [[Nordmøre]], [[Romsdal]] og [[Bohuslän]] som en følge av [[freden i Roskilde]]. Gjenerobringen av [[Trondhjems len]] fant sted i 1660, og [[freden i København]] stadfestet at regionen igjen var en del av Danmark-Norge.

En skal da huske at {{formatnum:2000}} menn helt ned i 15-årsalderen hadde blitt tvangsvervet til den svenske hæren, og sendt for å kjempe i svenskekongens kriger mot [[Polen]] og [[Brandenburg]].

Kong [[Karl X Gustav]] hadde fryktet at trønderne skulle lykkes i å mobilisere mot den svenske okkupasjonen, og fant det derfor betimelig å holde en stor del av de stridbare mennene borte fra sine hjem. Det var bare rundt en tredjedel av de tjenestegjørende mennene som noensinne vendte tilbake hjem; noen av dem ble tvunget til å bosette seg i datidens svenskkontrollerte [[Estland]], med bakgrunn i tankegangen om "splitt og hersk". 

Et betydelig antall trønderske soldater tjenestegjorde allerede før [[freden i Roskilde]] i den dansk-norske hæren, som resultat av den svenske tvangsvervingen var et betydelig innhogg i den mannlige delen av befolkningen i landsdelen. Konsekvensene ble skrekkelige for den trønderske befolkningen; mange av gårdene hadde ikke nok folk til å gjennomføre høstingen, og hungersnød rammet flere steder. Hundrevis av mennesker sultet til døde, og langt flere ble rammet av sykdom.

Det tok mange år før Trøndelag igjen kunne reise seg fra tapene, og blant enkelte trønderske historikere er dette kjent som det trønderske folkemordet.<ref>{{cite book|author= Alsaker, Kinn; Sognnes, Kalle; Stenvik, Lars; Skevik, Olav & Røskaft, Merete |title= Trøndelags historie; bind 2. 1350–1850 |publisher= Tapir Akademisk Forlag |year= 2005 |isbn=8251920019}}</ref> 

En annen direkte effekt av at Trøndelag og Trondheim stadig var utsatt for krigshandlinger var minsket handel over Trondheim, og økt handel over Bergen. [[Fredrik III]] tok grep om handelspolitikken, og hanseatene fikk handelsforbud nord for Bergen. Kongemakten tok hånd om norgeshandelen og skatteinntektene herfra, og en betydelig andel ble igjen lagt over de Trondhjemske handelshus.

Skjønt det svenske styret var kortvarig (1658–1660), skulle det vise seg å ha stor betydning for den langsiktige utviklingen av Trøndelag. Det svenske styret hadde av flere grunner blitt oppfattet som ugunstig, bl.a. av en vesentlig skatteøkning. Okkupasjonen og gjenerobringen (1660) ble derfor også en slags svenneprøve på Trøndernes "nasjonale sinnelag" – dansk eller svensk. 

Samme år som de Nordenfjeldske Dragonregimenter gjenerobret Trøndelag under Jørgen Bjelkes kommando, så gjorde Fredrik III statskupp og innførte kongelig enevelde.

Misnøyen med det svenskestyret i Trøndelag ble ved politisk kløkt utnyttet av [[Fredrik III]], som forsto at trøndernes sinnelag var kritisk i forhold til konserveringen av den norske delen av den eneveldige unionsstaten. 

[[Ove Bjelke]] deltok i kongehyllingen av [[Fredrik III]] i 1661. Begivenheten som er den andre i rekken, fant sted på nyutbygde [[Akershus festning]].

===Trøndelag i den eneveldige unionsstaten 1660–1814===

I siste halvdel av 1600-tallet var det stor innvandring til Trøndelag, hovedsakelig fra [[Slesvig-Holsten]]. Innvandrerne rekrutterte gjerne handelsstanden i byene, men også til befolkning på bygda. En annen innvandring som skjedde omtrent samtidig var importert arbeidskraft til den tiltakende gruveindustrien i Trøndelag.

Sommeren 1718 hadde kong [[Carl XII]] lykkes med å sette opp en helt ny og angrepsklar hærstyrke bestående av styrker fra Viborg, Tavastehus, Åland, Norrbotten samt de Norrlandske og Jamtlandske regimenter; 7000 [[kavaleri]] og 3000 infanteri, til sammen 10&nbsp;000 tropper under [[Carl Gustaf Armfeldt]]s ledelse. Felttoget startet i [[Duved]] 21. august 1718, målet var å innta Trondheim i løpet av seks uker. Angrepet endte i et [[Karolinernes dødsmarsj|tilbaketog]] for svenskene hvor ca. {{formatnum:3000}} soldater døde i Tydalsfjellene. 

[[Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab]] (DKNVS) ble stiftet i Trondheim i 1760, først under navnet "det Throndhiemske selskab"

Trøndelag ble i [[1804]] delt opp i [[Søndre Trondhjems amt]] og [[Nordre Trondhjems amt]].