Redigerer Tidlig moderne krigføring (avsnitt)

==Conquistadorenes erobring av Amerika==

Etter at de italienske krigene ble midlertidig stoppet i [[1516]], ble store deler av de spanske hærstyrkene arbeidsledige. Dette førte til at store mengder veteraner dro som frivillige til de nyoppdagede [[vestindia|vestindiske øyer]], der det var store muligheter til å skape seg en formue.

===De spanske styrkene===
[[Fil:Inca-Spanish confrontation.JPG|thumb|Fra slaget ved [[Cajamarca]] i [[1532]], under [[Pizarro]]s erobring av [[Inka]]riket]]

Tredve år med sammenhengende suksess i Europa hadde gitt spanjolene en selvtillit uten like. De var uslåelige, og visste det godt selv. Under alle felttog i [[Amerika]] angrep de på arrogant vis fienden sikre på seier, selv om de var vanvittig underlegne i antall. Da [[Hernán Cortés]] møtte en [[Azteker]]hær på 40&nbsp;000 mann hadde han selv bare 400 menn, 15 hester, 10 tunge kanoner og 4 lette kanoner. [[Georg Hohermuth]] erobret [[Venezuela]] med 509 mann i [[1535]], og [[Francisco Pizarro]] invaderte [[Peru]] med bare 106 [[infanteri]]ster og 62 [[kavaleri]]ster. <!-- Kilde: The Conquistadores av Terence Wise, Osprey Publishing 1980 -->

De spanske [[conquistador]]ene i den nye verden brukte i liten grad skytevåpen. Den tunge arkebusen var svært upraktisk i klimaet og terrenget i Amerika, da [[indianer]]nes [[gerilja]]taktikk gjorde at man ofte ikke fikk tent lunten før fienden var for nære. Heller ikke [[armbrøst]]en var noen suksess i Amerika, da dette våpenet var designet med tanke på å penetrere rustningene til pansrede riddere. Da fienden i Amerika ikke var pansret, var armbrøsten unødig tung og med for lav skuddhastighet. Dessuten gjorde [[logistikk]]problemer at man hadde konstante problemer med å skaffe nok [[ammunisjon]] og krutt.

En viktig faktor i spanjolenes erobringer var [[hest]]en. Dette dyret var fullstendig ukjent i Amerika før europeernes ankomst, og skapte store problemer for europeernes motstandere. Siden indianerne ikke hadde skytevåpen eller pikenerer, fikk sjokkavaleriet den samme plassen på slagmerkene i Amerika som den hadde hatt i Europa i middelalderen: fullstendig dominans. Ikke bare gjorde den økte mobiliteten bruk av hester førte med seg at europeerne gang på gang kunne overraske sine motstandere, men også i regulære slag var de delvis pansrede conquistadorene praktisk talt usårlige.

===Aztekerne===
[[Fil:Jaguar warrior.jpg|thumb|En aztekisk Jaguarridder. Illustrasjon fra ''Codex Magliabechiano'', en bok fra midten av 1600-tallet]]

[[Azteker]]ne hadde ingen stående hær, bare en liten kjerne med veteraner. I krigstid måtte alle bønder stille opp, og det ble dannet avdelinger der hver enhet fikk tildelt både «ferskinger» og veteraner. Aztekernes mer eller mindre kontinuerlige krigføring med nabostatene gjorde imidlertid at størstedelen av soldatene var godt vant med krigføring, på tross av at de ikke var yrkessoldater. Hver [[klan]] dannet egne avdelinger, der grunnenheten var [[tropp]]er på 20 mann. Disse troppene sannet sammen med andre tropper fra samme klan større enheter på 200, 400 og 800 mann, som ble kommandert av klanenes offiserklasse. Alle klanens menn slåss sammen i en stor gruppe kalt ''capulli'', ledet av klansoverhodet. Da det var 20 klaner i [[Tenochtitlan]] fantes det altså 20 capulli, som igjen ble organisert i fire [[Korps (forband)|korps]].

I tillegg til de regulære avdelingene fantes det tre spesielle militærordener: Ørneridderne, Jaguarridderne og Pilridderne. Disse fungerte til daglig som [[keiser]]ens livvakt, men i krigssituasjoner tok de plass i slagmarkens sentrum.

Aztekerkrigerne hadde på seg en slags [[bomull]]sfrakk kalt ''tilmantli'', som kunne stoppe en pil eller eventuelt et [[kastespyd]]. I tillegg hadde de et lite lærsskjold kalt ''chimalli'', eller et større treskjold med en [[diameter]] på ca. 70 cm. [[Offiser]]er hadde en rikt utsmykket drakt, med blant annet fjær, [[gull]] og [[juveler]]. Krigerordenene hadde sine egne uniformer, Jaguarridderne hadde [[Jaguar (dyr)|jaguarskinn]] over seg der hodet på jaguaren fungerte som hodeplagg.

Hovedvåpenet til aztekerne var ''maquahuitl'', en diger meterlang klubbe man brukte begge hender til å håndtere. Denne klubben hadde tett i tett med sylskarpe blader langs kanten, noe som gjorde at et slag fra maquahuitl kunne trenge gjennom bomullsrustningen til de andre indianerne. Dette gikk ikke mot platerustningene til spanjolene, men klubben var likevel så massiv at et slag kunne slå motstanderen i bakken.

Aztekernes strategi var relativt enkel. Slag begynte med at soldatene slo på trommer, slo våpnene sammen og ropte ukvemsord. Deretter sendte bueskyttere og spydkastere prosjektilene sine i fiendens retning, før hærene kom sammen i nærkamp. Vinneren av slaget var den som først tok fiendens kommandant til fange, eller eventuelt erobret og satte fyr på fiendens tempel. 

Slag aztekere deltok i hadde en tendens til å bli lite blodige: en krigers vellykkethet kom ikke an på hvor mange han drepte, men på hvor mange han tok til fange. Dette slo svært uheldig ut i kampene mot spanjolene, der aztekernes manglende vilje til å drepe sine motstandere ble katastrofal. Det sies at Cortes selv var nære på å bli drept ved minst to anledninger, men slapp unna da angriperne helst ville ta han til fange.