Redigerer Thomas More (avsnitt)

=== Kampen mot reformasjonen ===
[[Fil:HouseOfMore.JPG|thumb|Statue av Thomas More på  Sir Thomas More House, motsatt av Royal Courts of Justice, Carey Street, London.]]
More støttet den katolske kirke og så på den protestantiske reformasjonen som kjetteri, en trussel mot enheten til både kirken og samfunnet. Han trodde fast på teologien, argumentasjonen, og kirkelovene, og «hørte Luthers opprop om å ødelegge den katolske kirke som et krigsrop.» <ref name="Wegemer_136">Wegemer, Gerard B. (1995): ''Thomas More: A Portrait of Courage'', s. 136.</ref>

Hans tidligste handlinger mot den protestantiske reformasjonen omfattet å støtte Wolsey å hindre lutheranske tekster og bøker å bli innført i England, spionere på og etterforske mistenkte protestanter, særlig utgivere, og arrestere de som eide, fraktet eller solgte slike tekster. More undertrykte heftig [[William Tyndale|Tyndales]] engelske oversettelse av [[Det nye testamente]].<ref>Loewenstein, David; Mueller, Janel, red. (2002): [https://books.google.no/books?id=J90cWIBoAPcC&pg=PA93&dq=Thomas+More+suppressed+Tyndale+bible&hl=en&sa=X&redir_esc=y#v=onepage&q=Thomas%20More%20suppressed%20Tyndale%20bible&f=false ''The Cambridge History of Early Modern English Literature''], Cambridge University Press, ISBN 0521631564, s. 93, fotnote 36</ref> Bibelen skulle kun være på latin slik at ikke lekfolk kunne tolke tekstene etter eget hode.

Tyndale-Bibelen benyttet kontroversielle oversettelser ved gå til kildene i [[gresk]] og [[hebraisk]] av bestemte ord som More betraktet som kjetterske og opprørske, blant annet benyttet den «den eldre» framfor «prest» for det greske ''presbyteros'', og den benyttet betegnelsen «forsamling» framfor «kirke».<ref>Hiscock, Andrew; Wilcox, Helen, red. (2017): [https://books.google.com/books?id=HCwpDwAAQBAJ&pg=PA547&dq=Thomas+More+suppressed+Tyndale+translation&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwi-683IxqLVAhWD6IMKHavYCO0Q6AEIWjAJ#v=onepage&q=Thomas%20More%20suppressed%20Tyndale%20translation&f=false ''The Oxford Handbook of Early Modern English Literature and Religion''], Oxford University Press, ISBN 019165342X, s. 547.</ref> Han pekte også på en del marginale ord som han hevdet utfordret kirkens lære.<ref name="Guds-bestselger">Moynahan, Brian (2003): ''God's Bestseller: William Tyndale, Thomas More, and the Writing of the English Bible – A Story of Martyrdom and Betrayal'', 1. utg., St Martin's Press</ref> Det var i denne perioden hvor det meste av Mores litterære polemikker skjedde.

Det var ikke nødvendigvis henrettelser som ble resultatet av Mores forfølgelser. Høsten 1530 ble John Tyndale, bror av William Tyndale, og to andre rapportert for å ha spredt Tyndale-Bibelen. More fikk dem arrestert og de tilsto. Den neste markedsdagen måtte de gjennomgå offentlig botsøvelse ved å ri på hester bakfram kledd i jakker som var ’festet tykt’ med forbudte skrifter mens de ble pepret med råtten frukt.<ref name="mack">Guy, John (2. februar 1980): [http://www.historytoday.com/john-guy/sir-thomas-more-and-heretics «More is often thought of as a gentle family man who died for his principles, not as a disciplinarian and burner of heretics...»], ''History Today''</ref>

Det gikk rykter under og etter Mores levetid om forferdelig behandling av kjettere under hans tid som rikskansler. Den folkelige protestantiske polemikeren [[John Foxe]] skrev et historisk verk om kristne martyrer som særlig framhevet lidelsene til engelske protestanter. Hans skrifter var medvirkende i å publisere anklager om tortur i hans populære bok ''Book of Martyrs'' og hevdet at More hadde jevnlig benyttet vold eller tortur i forhørene av kjettere. Senere forfattere som [[Brian Moynahan]] og [[Michael Farris]] siterte Foxe i gjentagelsen av disse anklagene.<ref>Farris, Michael (2007): ''From Tyndale to Madison: How the Death of an English Martyr Led to the American Bill of Rights'', B&H Books</ref> Peter Ackroyd, forfatter av en biografi over More, lister også påstander fra Foxes bok og fra andre før-reformatoriske kilder om at More «bandt kjettere til et tre i hans hage i [[Chelsea]] og pisket dem», at «han så på da ‘nye menn’ ble plassert på [[strekkbenk]]en i [[Tower of London]] og [[tortur]]ert til de tilsto», og at «han var personlig ansvarlig for brenningen av flere ‘brødre’ i [[Smithfield (London)|Smithfield]]».<ref>Ackroyd, Peter (2012): ''The Life of Thomas More''. Knopf Doubleday Publishing Group. ISBN 0307823016</ref> Richard Marius, en annen biograf av More, nedtegnet en tilsvarende påstand om James Bainham, men at «fortellingen som Foxe fortalte om piskingen av Bainham og strekkbenken ved Mores ansvar er generelt betvilt i dag.»<ref name="Marius_406">Marius, Richard (1999): ''Thomas More: A Biography''. Harvard University Press, ISBN 0674885252, s. 406.</ref> More selv benektet disse anklagene. Han innrømmet at han fengslet kjettere i sitt hus, ''theyr sure kepynge'', som han kalte det, men benektet alle påstander om pisking og tortur, «så hjelp meg Gud».<ref name="Ackroyd_298-299">Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 298-299</ref>

More skrev imidlertid i hans ''Apology'' («Unnskyldning») fra 1533 at han kun benyttet fysisk straff på to kjettere: et barn som banket med kjepp foran sin familie for kjetteri angående [[nattverd]]en, og en «mismodige» mann som ble pisket for å ha forstyrret bønnene.<ref>Marius, Richard (1999): ''Thomas More: A Biography'', Harvard University Press, s. 404</ref> I løpet av den tiden hvor More var rikskansler ble hele seks mennesker brent på bålet for kjetteri. De var Thomas Hitton, Thomas Bilney, Richard Bayfield, John Tewkesbery, Thomas Dusgate, og James Bainham.<ref name="Ackroyd_299-306">Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 299-306</ref> Moynahan har hevdet at More var medvirkende til Tyndale ble brent til døde da Mores agenter hadde lenge forfulgt ham, selv det skjedde over et år etter at More døde.<ref>Moynahan, B. (2003): ''William Tyndale: If God Spare My Life'', London: Abacus</ref><ref>Edwards, Brian: [http://www.christianitytoday.com/history/issues/issue-16/tyndales-betrayal-and-death.html «Tyndale's Betrayal and Death»], ''Christian History''</ref><ref name="Heretics">Guy, John (2. februar 1980): [http://www.historytoday.com/john-guy/sir-thomas-more-and-heretics «Sir Thomas More and the Heretics»], ''History Today''</ref> [[Brenning på bål]] hadde lenge vært vanlig straff for kjetteri; omtrent tretti brenninger hadde blitt utført før More ble opphøyd til rikskansler, og brenning fortsatte å bli utført på både katolikker og protestanter under ulike makthavere i påfølgende århundrene.<ref>Guy, John A. (1988): ''Tudor England'', Oxford, s. 26</ref> Ackroyd slår fast at More «godkjente brenning».<ref>Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 298</ref> Marius fastholder at More gjorde hva han kunne for å utrydde kjettere, men ikke direkte at More var personlig aktiv i brenningen.<ref name="Marius_406"/>

John Tewkesbury var kjøpmann i lærvarer som ble funnet skyldig av [[John Stokesley]], [[London bispedømme|biskop av London]],<ref>[https://web.archive.org/web/20140417051137/http://ukwells.org/locations/displaylocations/920 «John Tewkesbury (1531)»]. UK Wells. Arkivert fra [http://ukwells.org/locations/displaylocations/920 originalen] den 17. april 2014. Sitat: «Having failed in this the Bishop of London, Stokesley, tried him and sentenced him to be burned.»</ref> for å ha lagret forbudte bøker; han ble dømt til å bli brent på bålet for å nekte å endre seg. More erklærte at han ''«burned as there was neuer wretche I wene better worthy»''.<ref>More, Thomas (1973): ''The Confutation of Tyndale's Answer''. Complete Works. '''8'''. Yale. s. 20.</ref> I hans tid som rikskansler økte antallet kjettere som ble brent på bål dramatisk. I ''The Confutation of Tyndale’s Answer'', hvor More gikk i polemikk med de reformerte, uttalte han seg om disse henrettelsene og karakteriserte eksempelvis brenningen av Thomas Hitton som «djevelens stinkende martyr».<ref>Roberts, Colin; Morris, Peter (2002): ''Pilgrimage, the English Experience from Beckett to Bunyan'', Cambridge University Press</ref><ref>Logan, George M. (2011): [https://books.google.no/books?id=y5rDAyEoHyAC&pg=PA103&lpg=PA103&dq=Thomas+Hitton+%2B+%22the+devil's+stinking+martyr%22&source=bl&ots=F4sUr9RlT4&sig=doDe-WnItxJTiB_oD7GSmR_Q2E4&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjevry448_YAhXGCiwKHf1hBcEQ6AEIIjAD#v=onepage&q=Thomas%20Hitton%20%2B%20%22the%20devil's%20stinking%20martyr%22&f=false ''The Cambridge Companion to Thomas More''], Cambridge University Press, s. 103</ref> Etter at Richard Bayfield ble henrettet for å ha solgt kjetterske bøker kommenterte More at han var «godt og vel brent».<ref>Logan, George M. (2011): [https://books.google.no/books?id=ooaNmjPgw0sC&pg=PA105&lpg=PA105&dq=%22well+and+worthely+burned%22&source=bl&ots=pUKcXAmWya&sig=0wTZVmr_zetbY08b8HFDUjx4cEE&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjYtfj13s3YAhUDliwKHeLmAmsQ6AEIFDAA#v=onepage&q=%22well%20and%20worthely%20burned%22&f=false ''The Cambridge Companion to Thomas More''], Cambridge University Press, s. 105</ref><ref>''European Institute of Protestant Studies'', 27. mai 2002.</ref>

Moderne kommentatorer er delt i vurderingen på Mores handlinger mot religiøse motstandere som rikskansler. En del biografer, inkludert Ackroyd har tatt et relativt tolerant syn på Mores kampanjer mot den protestantiske reformasjonen ved å plassere hans handlinger innenfor det urolige religiøse klimaet på hans tid. Andre har vært mer kritisk, slik som Richard Marius, en amerikansk lærd på reformasjonen, som mener at forfølgelsene var et forræderi av Mores tidligere humanistiske overbevisninger, inkludert Mores nidkjære og godt dokumenterte beslutningspåvirkning på forfølgelsen og utryddelsen av protestanter.<ref>Marius, Richard (1999): ''Thomas More: A Biography'', Harvard University Press, s. 386–406</ref>

En del protestanter har tatt en annen vurdering. I 1980 ble More lagt til den engelske kirkes kalender over helgener og helter av den kristne kirke, til tross for at han var bister motstander av [[Reformasjonen i England|den engelske reformasjonen]] som skapte den engelske kirke. Han ble lagt til sammen med [[John Fisher]], for å bli minnet hver 6. juli (datoen for Mores henrettelse) som «Thomas More, lærd, og John Fisher, biskop av Rochester, reformasjonsmartyrer 1535».<ref name="Worship"/> Pave Johannes Paul II æret More ved å gjøre ham til skytshelgen for statsmenn og politikere i oktober 2000 ved å uttale «Det kan bli sagt at han demonstrerte på en enestående måte verdien av en moralsk overbevisning... selv om, i hans handlinger mot kjettere, reflekterte begrensningene i kulturen på hans tid.»<ref name="Apostolic"/><ref>Shaw-Smith, Scott (2016): ''Executing The Tudors'']. Lulu.com, ISBN 1326872265, s. 16</ref>