Redigerer Terra Nova-ekspedisjonen (avsnitt)

== Første sesong, 1910–11 ==
[[Fil:Herbert Ponting Scott's ship Terra Nova 1910.jpg|thumb|alt=Tre masted skip med seil spredt, omgitt av pakkis, med et smalt kjørefelt vann i forgrunnen |«Terra Nova» fotografert av Herbert Ponting i desember 1910.]]

=== Utreise ===
«Terra Nova» seilte fra [[Cardiff]] [[15. juni]] [[1910]].<ref>Crane, s. 409</ref> Arbeid med finansieringen gjorde at Scott ble oppholdt, og han sluttet seg til ekspedisjonen først i [[Sør-Afrika]].<ref>Crane, s. 411</ref> Han forlot skipet i [[Melbourne]] for å fortsette pengeinnsamlingen, mens «Terra Nova» fortsatte til [[New Zealand]].<ref Name="P128">Preston, s. 128–131</ref> I Melbourne ventet et telegram fra [[Roald Amundsen]], hvor han informerte Scott om at nordmennene «fortsetter mot sør»;<ref name="note_1">Telegrammets nøyaktige ordlyd er usikker. Cherry-Garrard (s. 82), Crane (s. 423) og Preston (s. 127) oppgir det som ganske enkelt «Går sørover». Solomon, s. 64, gir en lengre versjon: «Ber om tillatelse til å informere deg om at «Fram» fortsetter Antarktis»; Fiennes og Huntford brukte begge dette sitatet.</ref> telegrammet var den første indikasjon Scott fikk på at han var med i et kappløp. På spørsmål fra pressen om hans reaksjon, svarte Scott at hans planer sto fast, og at han ikke ville ofre ekspedisjonens vitenskapelige mål for å vinne [[Kappløpet om Sydpolen|kappløpet til polen]].<ref Name="P128" /> I dagboken sin skrev han at Amundsen hadde en god mulighet til å lykkes, og kanskje fortjente å vinne hvis han hadde hellet med seg.<ref>Crane, s. 424</ref>

Scott gikk igjen om bord i «Terra Nova» på New Zealand, hvor ytterligere forsyninger ble tatt om bord, inklusive 34 hunder, 19 sibirske ponnier og tre motordrevne sleder.<ref Name="P128" /> «Terra Nova» forlot [[Port Chalmers]] kraftig overlastet 29. november 1910.<ref name="P128" /> I løpet av de første dagene av desember ble skipet utsatt for en kraftig storm. På ett tidspunkt, hvor skipet kjempet mot tung sjø og pumpene ikke fungerte, måtte mannskapet lense henne med bøtter.<ref name="SL_13">Huxley L. (red.), vol. I, s. 13–14</ref> Stormen førte til at de mistet to ponnier, en hund, ti tonn kull og 65 liter bensin.<ref Name="SLE_14">Huxley L. (red.) vol. I, s. 16</ref> Den 10. desember møtte de den sørlige [[Is|pakkisen]] og ble hindret i 20 dager før de klarte å bryte gjennom og fortsette sørover. Forsinkelsen, som Scott beskrev som «ren og skjær uflaks»,<ref>"sheer bad luck"</ref> kostet dem 61 tonn kull.<ref Name="Preston">Preston, s. 137</ref>

=== Cape Evans-basen ===
[[Fil:Terra nova hut inside.jpg|thumb|Inne i Scotts hytte på Cape Evans {{Byline|Kuno Lechner}}]]
Ved ankomst utenfor [[Rossøya (Antarktis)|Rossøya]] 4. januar 1911, speidet mannskapet etter mulige steder å gå i land rundt [[Cape Crozier]] på den østlige delen av øya,<ref name="SLE81">Huxley L. (red.), s. 81–85</ref><ref>Crane, s. 448–450</ref> før de seilte videre til McMurdo-sundet i vest, der både «Discovery» og «Nimrod» tidligere hadde gått i land. Etter at Scott hadde vurdert ulike overvintringssteder, valgte han et nes han fra Discovery-ekspedisjonen husket som «Skuary»,<ref name="SLE_89">Huxley, L. (red.) vol. I, s. 89–90</ref> om lag 15 km nord for basen fra 1902 på [[Hut Point]].<ref Name="Preston" /> Scott håpet at dette stedet, som han omdøpte til [[Cape Evans]] etter sin nestkommanderende,<ref name="SLE_89" /> ville gi en trygg ankringsplass, og etter hvert som havet sør for plassen frøs igjen, ville gjøre det mulig å passere over isen til Hut Point og Rossbarrieren.<ref>Crane, s. 450</ref> Mannskapene ble sendt i land med ponnier, hunder, de tre motoriserte sledene (hvorav én gikk tapt under lossing),<ref>Huxley L. (red.), s. 106–107</ref> og det meste av forsyningene. Scott uttrykte forbauselse over ponnienes styrke da han så dem frakte forsyninger og materiell fra skip til land.<ref>Huxley L. (red.), s. 99</ref> En prefabrikkert hytte som målte {{Nowrap|50 x 25 m}} ble reist og gjort beboelig fra [[18. januar]].<ref>Preston, s. 139</ref>

=== Amundsens ankomst ===
I Scotts planer inngikk at en gruppe under ledelse av Victor Campbell skulle seile «Terra Nova» østover til halvøya King Edward VII Land, øst for Rossbarrieren, eller som et alternativ til Victoria Land i nordvest. Der skulle de overvintre og senere utføre rekognoseringer og vitenskapelige undersøkelser.<ref Name="SLE_79">Scotts ordre til Campbell, SLE, vol. II, s. 79–82 (gruppen ble da kalt «Eastern Party»).</ref> I tillegg til Campbell besto gruppens medlemmer av Priestley, Levick, Abbot, Dickason og Browning.

Campell og mannskap kastet loss og seilte østover den 26. januar 1911. Da de ikke fant en egnet landingsplass på King Edward VII Land, besluttet Campbell å seile til Victoria Land. På returen vestover støtte «Terra Nova» på [[Roald Amundsen#Sydpolekspedisjonen 1910–1912|Amundsens ekspedisjon]] i [[Hvalbukta]], en vik i Rossbarrieren.<ref>Crane, s. 473–474</ref> Amundsen var høflig og gjestfri, rigget til for Campbell i nærheten av leiren, og tilbød ham også hjelp med hundene.<ref Name="Preston_144">Preston, s. 144</ref> Campbell avviste høflig tilbudet og reiste tilbake med sitt mannskap til Cape Evans for å avlegge rapport om utviklingen. 

Scott fikk nyheten 22. februar under ekspedisjonens første [[depot]]legging. Ifølge Cherry-Garrard var den første tanken til Scott og hans menn å storme over til Hvalbukta og gjøre opp med Amundsen.<ref>Cherry-Garrard, s. 172</ref> Imidlertid registrerte Scott hendelsen rolig i dagboken sin: «Én eneste tanke fester seg i hodet mitt. Den anstendigste, såvel som den klokeste, løsningen for oss er å fortsette akkurat som om dette ikke hadde skjedd. Å gå videre og gjøre så godt vi kan til heder for vårt land, uten frykt eller panikk.»<ref>"One thing only fixes itself in my mind. The proper, as well as the wiser, course is for us to proceed exactly as though this had not happened. To go forward and do our best for the honour of our country without fear or panic.", Huxley L (red.), s. 187–188</ref>

=== Depotlegging, 1911 ===

Ferden mot polpunktet skulle starte neste vår, og den første sesongen var målet å plassere en rekke depoter på Rossbarrieren fra barrierekanten (Safety Camp) og sørover til 80°S med «Ett-tonns-depotet» som det sørligste og største. Arbeidet ble utført av tolv menn, de åtte best skikkede ponniene og to hundespann. Isforholdene forhindret bruk av motorsleder.<ref Name="Fiennes_206">Fiennes, s. 206</ref>

[[Fil:Scott hut mcmurdo.jpg|thumb|Scotts hytte fra Discovery-ekspedisjonen ved Hut Point, brukt som ly og depot under Terra Nova-ekspedisjonen. {{Byline|Emilio Floris}}]]

Ifølge Cherry-Garrard foregikk avreisen 27. januar «i all hast på grensen til panikk».<ref>"in a state of hurry bordering on panic" Cherry-Garrard, s. 147</ref> Fremdriften var tregere enn forventet, blant annet fordi ponniene gikk med redusert trekkevne etter at trugene de behøvde over Rossbarrieren var blitt etterlatt på Cape Evans.<ref Name="Hux214">Huxley E., s. 214–216</ref> Den 4. februar etablerte gruppen Corner Camp, 64 km fra Hut Point, hvor en snøstorm oppholdt dem i tre døgn.<ref Name="Hux214" /> Et par dager senere, etter at marsjen var gjenopptatt, sendte Scott de tre svakeste ponniene hjem (hvorav to omkom på veien).<ref name="P142">Preston, s. 142</ref> Da de kom nærmere den planlagte breddegraden, ble Scott bekymret for at de gjenværende ponniene ikke ville klare seg med mindre gruppen snudde umiddelbart. Mot Oates' råd – han ønsket å gå videre og bruke ponnikjøttet etter hvert som ponniene kollapset, bestemte Scott å legge ''Ett-tonns-depotet'' ved {{Nowrap|79° 29'S}}, ca. 50 km nord for den tiltenkte plasseringen.<ref name="P142" />

Scott dro tilbake til Safety Camp med hundespann, etter å ha risikert sitt eget liv for å redde et hundespann som hadde falt i en bresprekk.<ref>Cherry-Garrard, s. 167–170. Wilson syntes dette var en «vanvittig risiko» – Preston, s. 144</ref> Scott ble stadig mer imponert over hundespannenes prestasjoner.<ref>Preston, s. 143</ref> Da de langsommere ponniene returnerte, var ett av dyrene i så dårlig forfatning at det døde kort tid etterpå. Senere gikk de overlevende hestene gjennom havisen nær Hut Point. Til tross for et energisk redningsforsøk omkom ytterligere tre ponnier.<ref Name="Cherry-Garrard_182">Bowers beretning om hendelsen, Cherry-Garrard, s. 182–196</ref> Av de åtte hestene som reiste ut med forsyninger til depotene, var nå bare to tilbake.<ref>Cherry-Garrard, s. 201</ref>

=== Vinteren 1911 ===
Den 23. april 1911 forsvant solen for resten av vintermånedene og ekspedisjonsdeltakerne slo seg til ro i hytta på Cape Evans. Under Scotts sjømilitære regime ble hytta delt av en mur bestående av transportkasser, slik at offiserer og øvrige stort sett levde adskilt; forskerne ble regnet som «offiserer» i denne sammenhengen.<ref>Preston, s. 149</ref> Alle ble holdt i virksomhet: det vitenskapelige arbeid fortsatte, observasjoner og målinger ble gjort, utstyr ble overhalt og tilpasset for fremtidige reiser. De overlevende ponniene trengte daglig mosjon, og hundene krevde jevnlig tilsyn.<ref Name="P151">Preston, s. 151</ref> Scott brukte mye tid på å beregne opplasting av sledene for den kommende marsjen mot polen.<ref>Preston, s. 158</ref> 

I rutinen inngikk også jevnlige forelesninger fra et bredt spekter av emner: Ponting om [[Japan]], Wilson om tegning, Oates om hestehold, og geolog [[Frank Debenham]] om [[vulkan]]er.<ref Name="P151" /><ref>Huxley L. (red.), s. 292–294, s. 316</ref> For å sikre at den fysiske formen ble opprettholdt ble det ofte spilt fotball i halvmørket utenfor hytta, Scott nedtegnet at «Atkinson er langt den beste spilleren, men Hooper, PO Evans og Crean er også ganske bra.»<ref>Huxley L. (red.), s. 259</ref> Avisen ''South Polar Times'', som hadde blitt produsert av Shackleton under Discovery-ekspedisjonen, gjenoppsto under Cherry-Garrards redaksjon.<ref name="P151" /> Den 6. juni ble det arrangert en fest for å markere Scotts 43-årsdag, en annen fest 21. juni markerte [[vintersolverv]].<ref>Huxley L. (red.), s. 304–305, s. 324–328</ref>